Sama fra 1500-tallet til 1900-tallet
.jpg)
På Sama i det som fra 1838 ble Trondenes herred og som fra 1964 ble innlemmet i Harstad kommune har det bodd folk lenge før 1500-tallet. Men vi skal se på hvordan kirke og folk har tedd seg i forhold til hverandre fra 1500-tallet og fram et lite stykke inn i det 20. århundre.
I 1956/1958 kom det fire bind store verket Trondenes bygdebok skrevet av Trygve Lysaker. Her skriver Lysaker i bindet Gårdshistorie for Trondenes herred med Harstad om navnet Sama at «Gårdsnavnet er av så alderdommelig type at det ennå ikke er tilfredsstillende forklart, og er helt enestående i Norge. (Uttales Sä´ma)». I en fotnote om saken finner vi dette: «Oluf Rygh har i Norske Gaardnavne XVII s. 21 nevnt den mulighet at Sama er det gamle navnet på Bergselva.» Dette bestrider imidlertid Lysaker ved å vise til at Samabergene er skrevet som Samabiergum. Lysaker heller i stedet til at navnet har en link til det gammelnorske Sami, mark = forlik - overenskomst.
Sama
Både Sama Øvre og Sama Nedre ligger rett nord og vest for sentrum av Harstad. Store deler av gårdene er blitt oppslukt av byen.
Kirka og jord
Kong Øystein (1088-1123) fikk bygd ei fylkeskirke på Trondenes tidlig på 1100-tallet, og utstyrte den med rikelig jordegods. Omkring 1350 eide kirka, foruten selve Trondenes-gården, deler av Sama, øvre Harstad, Granås, Stangnes, Kanebogen, Medkila og Breivika. Ingen av disse nær sammenhengende gruppe av gårder er angitt i kirkens jordebøker over private donorer. Men flere av de andre mer fjerntliggende kirkens gårder er senere gaver fra navngitte personer. Vi må derfor anta at gårdene som her er regnet opp, har vært som en kjerne i kong Øysteins gave til fylkeskirken, og at de før dette var blitt kongens eiendom ved konfiskasjon av høvdingsetets jordegods.
Svartedauen
I jordbøkene fra Trondenes finner vi at gårdene var delt i flere bruk før Svartedauen. For eksempel forteller opptegnelser fra ca. 1350 om hele tre bruk fra Røkenes: «Røkenesgården som ligger nærmest Årnes», «søndre Røkenes som ligger nærmest Ervik» og «Tvervollene som ligger mellom de to Røkenesgårdene». Det interessante her er at Røkenes i senere historisk tid var drevet samlet fram til 1848, og at de fortsatt (2019) har kun to bruk. I Sama nevnes hele fire bruk: Geitvik, Samabergene, Midtbergene og Øverbergene, og det sies ingen ting om at disse omfattet hele gården.
Pestkatastrofen innvirkning framgår veldig klart av jordeboka som Aslak Bolt fikk utarbeidet i 1430-årene, om lag 80 år etter Svartedauen. På det tidspunktet utgjorde den nye landskylda i gjennomsnitt bare 27-28 % av den gamle. Men det var verre nordpå; i Hålogaland var bare 1/5 av den gamle landskylda i behold. I det området som i jordeboka benevnes «Trondenes fylke», som litt omtrentlig svarer til det senere Senjens fogderi, eide erkestolen 23 gårder og parter av gårder, et laksefiske, i tillegg til 6-7 gårder gitt til erkestolen i Aslak Bolts tid og derfor er tilføyd senere. Av disse lå 9 gårder og gård-parter i Trondenes hovedsogn: «To parter i Skånland, 13 spann smør. Hele gården Berg ved Trondenes, 12 spann. Femteparten i Samabergene, 1 spann. I Midtbergene (Sama), 4 spann, ligger øde. I Gansvåg (Gangsås) ved Harstad, 2 spann, øde. I Erikstad i Kasfjord, 3 spannsleie, som Peter prest «i throt» overdro bispestolen. I Sør-Rollnes (?«Roaldnese vel nordra»). 4 spann og i Nedre Harstad, 9 ½ spannsleie, foruten Arnøya som var utlagt til havneholmer for kongens ombudsmenn». (Fra Aslak Bolt s. 100).
Deling og utparsellering
I 1567 bodde det 3 leilendinger på Sama, men på 1600-tallet varierer brukertallet sterkt. Det framgår tydelig av fordelinga mellom oppsitternes skyld at Sama nå var delt i to hoveddeler, uten innbyrdes fellesskap. Men likevel opptrer gårdene i dokumentene i denne tida alltid som en enhet. Midt på 1600-tallet finner man også betegnelsene Øvergården og Nergården. Men først i 1820 ble Sama delt i to matrikkelgårder.
Matrikkelgårdene Sama Øvre og Nedre
Gårdsnummer 62 og 63
- 1610: Skyld 3 våger råskjær.
- Ca. 1650: Skylda pålagt til 3 våger 1 pd som senere var det konstante.
- 1723: Jorda ligger solvendt, er dyplendt, men våt, utsatt for frost og tung å drive. Skog nok til brensel. Ingen husmannsplass og ingen kvern til gården. Stedet ligger ikke beleilig til for fiske.
- 1820: Denne gården er så uensartet hva fruktbarhet angår, at den bør deles i to deler, og bør komme til sammenligning under forskjellige matrikkelnumre.
Øvre Sama bør heretter være navnet på den østre og søndre part med 2 våger gl. skyld. Jordveien på denne gården er bare måtelig god både til høy og korn, da stedet er utsatt for frost. Jordbunnen består av mold og sand, som er tørr, mager og ikke særlig dyp. Men den er lett å drive og kan forbedres. Gården har middelmådig havnegang, lite eller ingen skog til brensel, men har andel i stor elv med fall, og ligger godt til for fiske til husbehov om sommeren. Ny skyld: 1 dlr. 4 ort 12 skilling fordelt på 4 bruk: l.nr, 119: 3 ort 4 sk., l.nr. 120 og 121: begge 2 ort 9 sk. Og l.nr. 122: 1 ort 14 sk.
- 1863: Ca. 88 mål åker og 284 mål eng. Revidert skyld: 1 daler 23 ort 23 skilling; 7,43 skyldmark.
Presteenkesete
På ordre fra biskop Fredrik Nannestad (1693-1774) ble hele Sama utlagt til presteenkesete for Trondenes kirke 23. mai 1750. Bispen forutsatte da at gårdens leilendinger skulle flytte ut og skaffes annen jord, men dette ble aldri realisert. Den daværende presteenka overtok bare en liten part av gården og innkasserte landskylda av de øvrige partene. Dessuten ble brukerne pålagt arbeidsplikt til kirken. Etter 1766 bodde det aldri noen presteenke på Sama, forteller Lysaker samtidig med at han viderefører dette til at fra omkring 1800 ble brukene igjen bortbygslet på livstid. Men 5. juni 1826 sto en kunngjøring fra «Kirke- og Undervisnings-væsenet» i Den Norske Rigstidende som forteller at enkesetet skulle flyttes til «Brevig i Fiskevogs Thinglaug» (Breivika i Fauskevåg tinglag) fra den da sittende leilendings brukstid opphørte, og slik at enkesetet på Sama fra samme tid skulle opphøre. Dette hadde kongen signert 11. mai 1826.
At Sama i 1750 ble presteenkesete skal ikke ha berørt den tids bruker; John Jørgensen (1706-1763). Endringa besto i hovedsak av at han da måtte betale si landskyld til presteenka. John, sønn av Jørgen Olsen (1660-1741), som var en av de rikeste bønder i regionen, drev som sin far med fiske og hadde tre rorbuer i det som langt seinere ble Torsken og en tømret sjå i Sjøveien. Sammen med en av oppsitterne på Haukebø, Ole Paulsen Gram eide han ei jekt som ble brukt som føringsfartøy til Finnmarka. Den tok og en og annen Bergens-tur, om almuens nød og trang gjorde slikt krav. Han var en av distriktets første til å benytte jernharve, han hadde egen bekkekvern og fødde to hester, 8 kyr 12 sauer og 6 geiter på Nedre Sama.
Øvre Sama
Øvre Sama er den vestre og søndre part av den opprinnelige gården. En tverrlinje fra det man benevnte Harstadskjellet som gikk mellom de to gamle gårdstun og opp en kjøreveg i Samaåsen skiller de to gårdene fullstendig både hva inn- og utmark angår. Bare et skogområde i Grønnkollen ble brukt i fellesskap med Nedre Sama. Det førte til at Øvergården ble uten strandlinje, men den har alltid hatt rett til sjøtomter ved Samasjøen. Oppsitterne på Nedre Sama fikk til gjengjeld stikke torv på Husmannsmyra.
Fra 1714 ble gården delt gjennom at den ble bygslet til to leilendinger. Seinere ble disse halvpartene igjen delt, henholdsvis i 1750 og 1790, og fra 1820-åra kan vi si at oppstykkinga akselererte. Fra den minnelige utskiftninga den 12/11 1853, var det ikke mindre enn 8 oppsittere på gården. Før denne utskiftinga, ble engslåttene høstet i fellesskap etter skyld. Forretningen i 1853 gjaldt bare heimemarka, og det ble fastsatt at den skulle omfatte området mellom tverrskjellet med Nedre Sama i nord, Harstadskjellet i øst og Kulsengskjellet og Bergselva i vest like til en sving i elva, hvor grensa mot utmarka i sør ble avmerket med steiner. Oppsitterne ble enige om først å dele området vest for bygdevegen, Storåkrene og Samalia i like mange teiger som det var brukere på gården. Dette utgjorde kjernen i den oppdyrkede innmarka, og teigene skulle da gå fra bygdevegen til øverst i Samalia. Så; den øvrige dyrkbare heimemarka, Harstadåsen og Samamyra hver for seg, etter følgende prinsipp: Hvert område ble først delt i to like parter. Dernest ble disse partene igjen delt i teiger mellom det antall oppsittere som sammen brukte en halvpart i gården.(l.nr. 119 og 122 med fem brukere på den ene side, og l.nr, 120 og 123 med tre brukere på den annen). Slik oppsto 43 teiger i heimemarka foruten gårdsgrunnteigene. Utmarka skulle fremdeles brukes i fellesskap.
Det som var så framsynt med denne utskiftningen, som vart leda av lensmann Gylche og Peder Aas, Harstadhamn, var at et så stort område ble tatt inn i forretningen. Her ble mulighet for nydyrking, og det ble derfor ikke aktuelt med noen offentlig utskiftning før i 1890-åra. I mellomtida gikk oppstykninga av gården sin gang. I alt 12 bruk og 6 parseller deltok i den offentlige forretningen som sluttet 26/5 1897. På grunn av Øvre Samas uensartede innmark, var det umulig å gjennomføre noen samling av eiendommene. Brukene fikk 2 – 4 innmarksteiger og en teig i den dyrkbare heimeutmark, som nå ble tatt inn sør for den gamle innmarksgrensa. Gårdens utmark ble offentlig utskiftet i 1933. I 1926 hadde gården Øvre Sama hele 13 bruk og en rekke større og mindre fraskilte parseller.
Mange bruk og eiere
Det meste av Sama hørte inn under Trondenes kirke før Svartedauen. I en jordebok fra ca. 1350 heter det: «I Sama, som ligger nærmest Trondenes, eier kirken 4 jorder (bruk). Den første heter Geitvik (Gæthauik), den andre Samabergene (Sammaberga), den tredje Midtbergene (Midtberga) og den øvre Øvrebergene (Øfrabergha), som alle ligger østenfor elven.»
Kirka eide altså ikke hele gården i denne tida. For eksempel nevnes det i 1370 at bare en femdel av Midtbergene tilhørte kirka.
Da Sama i 1610 igjen nevnes i kildene, var hele gården kirkegods og fulgte derfor dette godsets videre skjebne inntil jorda i 1837 – 1848 ble solgt til sju brukere for til sammen 704 spd. Hvert bruk ble dessuten beheftet med en årlig jordavgift til kirke og prest. Denne avgiften ble for de fleste bruks vedkommende innløst i 1940-åra.
Brukere på Øvre Sama
Rasmus Enevoldsen Stenholdt (1709-1756) var sønn av lensmann Enevold Rasmussen Stenholdt i Nordvik i det som langt seinere ble til Sandtorg kommune, ble gift med Anne Sørensdtr. Han drev «en liden Bondehandel» på Sama, samtidig som han brukte halvparten av svigermorens jord. Rasmus døde ung og uten å etterlate seg barn. På dødsleiet tok han det løfte av kona at hun skulle «lade hannem hæderlig bestæde til jorden». Det ble også gjort. Enka presenterte en begravelsesregning i boet på 27 riksdaler 4 ort 8 skilling. Når så enkas mor forlangte 1 riksdaler per år i leie for de 12 årene han hadde bodd på Sama, ble det intet igjen til arvingene på hans side. Anne Sørensdtr. ble senere gift med Hans Hveding på Berg.
Gabriel Sørensen (1732-1789) giftet seg 1766 med Magdalene Bredal Schytte (1722-1789) enke etter sognepresten til Trondenes, Lorentz Dass. Hun var i 1750 bevilget hele Sama som enkesete, men brukte bare en halvvåg. „Malene“ Bredal Schytte (1722-1789), var datter av Nils Schytte, sogneprest til Lindås. Hun var presten Lorentz Dass` tredje kone og hadde tre barn med ham. To av dem vokste opp og bodde sammen med henne på Sama: Johanna Kristina, som ble gift med en kjøpmann i Bergen og Nils Dass som senere bosatte seg på Hov i Tjeldsund. Malene Bredal brukte bare denne halvvågsleien, men nøt landskyldsinntektene av hele gården. Da hun giftet seg på nytt i 1766, måtte hun oppgi alle sine rettigheter som presteenke.
Fra 1762 bodde det to presteenker på Sama idet Mette Marie Lassen, enke etter prost Kildal, etter «nådesåret» også bosatte seg her sammen med sønnene Johan Jacob (1757) og Simon (1761). Forholdet mellom de to enkene var alt annet enn hjertelig, og særlig vakte det madame Kildals vrede da Malene Bredal skulle gifte seg med en 10 år yngre bondesønn. Malene måtte oppgi alle sine rettigheter som presteenke, og da Gabriel i 1766 bygslet bruket etter moren, fikk madame Kildal tilføyd på bygselseddelen at hun forbeholdt seg rett til å utsi dem fra gården «især om hun skulde finde sig misfornøyet med dette Nabolav.» Det ble imidlertid madame Kildal som flyttet mens Gabriel brukte jorda til sin død.
Mette Maria Lassen (1721-1771) var Simon Kildals 3. kone, hun var fra Slagelse på Sjælland. Etter nådesåret bosatte hun seg på Sama med sine to sønner, Johan Jakob (f. 1757), senere bosatt på Nord-Sand i Bjarkøy og lensmann i Sand tinglag, og Simon (f. 1761), senere sogneprest til Trondenes. Hun bygde en stor stue på denne parten og drev gårdsbruk. Kildal hadde etterlatt henne en anselig formue, blant annet deponerte hun 400 riksdaler hos bergenskjøpmann Jakob Riech. I 1765 overlot hun bruket til en av sine tjenestefolk, Kristen Kristensen, og skal ha flytta til Sandsøy hvor hun døde. Hver av sønnene mottok en arv etter henne på 408 riksdaler.
Går vi tilbake til 1714 ser vi at Øvre Sama ble delt første gang. Enken Anne Størkersdtr. ble sittende med den ene halvparten til 1718, da hennes sønn, Henrik Johansen (1693-1742) overtok. Henrik brukte jordparten til sin død, og hans enke satt med eiendommen i små kår til Sama i 1750 ble presteenkesete. Hun måtte da oppgi halvparten til presteenken Malene Bredal Schytte.
Resten av jorda avsto enka omkring 1755 til Ole Hansen, men han flyttet allerede i 1757 til Kjellhus og overtok jord der. Johannes Sørensen (1726-1788), en brorsønn av Henrik Johansen, fikk så bygsle men han ble utsagt fra bruket da en ny enke fra Trondenes ankom i 1762; enke etter prost Kildal. Johannes flyttet til Høgforsen og ble første rydningsmann der.
Bruk nr. 11, av Sama Øvre som seinere ble til Johnsgård, ble drevet av John Hansen inntil sønnen, Jakob Nikolai Johnsen (1869-1959) overtok 5/11 1904.
Br. nr. 15 Sama Øvre, som først ved utskillelelsen den 22. mai 1885 fikk sitt bruksnummer, ble drevet av Hans Martin Jakobsen (f 1854), som hadde arvet 12 mål etter sin far ved skifte 10/8 1863. Han solgte det 22/3 1894 til Bendikte Marie Olsen (f. 1842) for 8000 kr. Bendikte var enke etter lærer og kirkesanger Ole Kristian Olsen, som døde på klokkergården Harstad 1891. Hennes sønn Lærke Parelius Gamnes (f. 1865), oppga sine studier da faren døde, og viet seg for gårdsbruket. Han overtok jorda 24/6 1905, og solgte det til John Reinland i Lavangen for 20 000 kroner den 2/11 1916. Senere er en rekke parseller utskilt av eiendommen, bl.a. Solheim i 1917 (br. nr. 39), hvor brukets gamle hovedbygning lå. Denne ble senere innredet til gamlehjem. Eieren av hovedbruket flyttet ut og bygde nye hus. Slakter S. Hansens parsell Solvoll (utskilt 1918 br.nr. 44), og Harstad Gravlund er også for størstedelen tatt av denne eiendom.
Kilder
- «Kirke- og Undervisnings-væsenet» i Den Norske Rigstidende. Mandag den 5 te Juni. No. 45 1826. Udgiven av J.H. Vogt, N. Wulfsberg og C. Døderlein, Christiania, trykt i det Wulfsbergske bogtrykkerie af Rasmus Hviid.
- Lysaker, Trygve: Trondenes bygdebok: Gårdshistorie for Trondenes herred med Harstad, Harstad 1956.
- Lysaker, Trygve: Trondenes bygdebok: Trondenes sogns historie, Harstad 1958.