Sigbjørn Obstfelder

Sigbjørn Obstfelder (født 21. november 1866 i Stavanger, død 29. juli 1900 i København) var forfatter. Etter å ha debutert i 1893 ble han gjennom sitt korte forfatterskap en av de fremste representantene for den nye, moderne diktningen. Hans liv ble kort; han rakk ikke å fylle 34 før han måtte gi tapt for tuberkulosen.

Slekt og familie

Han var sønn av bakermester Herman Friedrich Obstfelder (1828–1906) og Serine Egelandsdal (1836–1880). Som farens navn antyder hadde han tyske røtter; oldefaren var apoteker i Glückstadt i Holstein.

Den 5. juni 1898 ble han gift med sangeren Helga Ingeborg Maria Weeke (1876–1930), som var datter av kjøpmann Johan Martin Weeke og Ida Cathrine Mogensen. Deres datter Lilli ble født samme dag som han ble gravlagt.

Liv og virke

Han var det sjuende barnet av seksten i familien. Bare sju av dem vokste opp. Hjemmet var strengt religiøst, og Obstfelder beskrev familien som tungsindige. Faren drev bakeri, men da Sigbjørn Obstfelder var liten begynte det å gå dårlig med firmaet, og han vokste derfor opp i trange kår. Da han var fjorten døde mora.

I 1884 avla han examen artium ved Kongsgaard skole. Lærere på skolen og andre bidro til at han kunne reise til Kristiania for å studere, og våren 1885 tok han anneneksamen der. Deretter ble det et år hjemme i Stavanger, der vi ved folketellinga 1885 finner ham hos faren.[1] I noe av det året jobba han som huslærer på Sola. Høsten 1886 bar det til hovedstaden igjen, og Obstfelder begynte å studere filologi. To år senere ga han opp det, og begynte i stedet å studere til ingeniør ved Christiania tekniske skole 1888-1890. Håper var å kunne følge den yngre broren Herman til Amerika. Høsten 1890 satte han over til Milwaukee. Han hadde ikke fullført ingeniøreksamen, men hadde med seg papirer på at han hadde fulgt undervisninga. Det førte til at han fikk jobb som tegner ved et brobyggerfirma.

Etter et års tid i USA fant han ut av det ikke svarte til forventningene, og han la veien hjemover. Kort tid etter at han ankom Kristiania fikk han et nervesammenbrudd og ble innlagt på asyl.

Igjen måtte han tenke nytt om sitt karrierevalg. Han hadde spilt fiolin og gitar gjennom noen år, og ville bli musiker eller kompnist. Mens han tenkte på dette begynte han å skrive. Han hadde noe erfaring med det fra gymnastida, da han skrev i gymnasiastavisa i Stavanger. I 1889 hadde han fått publisert parodien «Heimskringla», som han skrev til Studenterhjemmet av 1875 sin forening i Kristiania. Obstfelder bodde en tid på Studenthjemmet i Underhaugsveien.

I Obstfelders omgangskrets fant man blant annet Jens Thiis og Vilhelm Krag, og sistnevnte oppfordre Obstfelder til å sende diktene han skrev til Gerhard Gran i Samtiden. Sommeren 1892 ble de første diktene trykt der. Med hjelp fra Krag og Gran fikk han så en avtale med John Griegs forlag i Bergen om utgivelse av diktene i bokform. Bokdebuten kom i 1893, med tittelen Digte. I Dagbladet ble samlinga hylla som den største begivenhet i Norge det året, mens Aftenposten sin anmelder mente det var det største nonsens som noen gang var utgitt i Norge. Det var flere positive enn negative reaksjoner, og forleggeren var fornøyd.

I 1895 ga Obstfelder ut To novelletter hos Grieg. Deretter gikk han over til Gyldendal i København. I 1896 kom romanen Korset og i 1897 dramaet De røde draaber. Han jobba gjennom flere år med romanen En prests dagbog, som ble utgitt posthumt i 1900. I 1903 kom Efterladte Arbeider. I 1949 kom Sigbjørn Obstfelder, - breve til hans bror.

Obstfelder skrev riksmål, men omkring 1895 gikk han på et landsmålskur med Lars Eskeland som lærer, og han etterlot seg noen småstykker på landsmål. Tanken var nok ikke å skifte målform, de minner mer om skriveøvelser for å utvikle språket.

Inntektene fra forfatterskapet var ikke gode nok til å leve av. Obstfelder reiste rundt, bodde hos venner og fikk noen stipender slik at han klarte seg. Han traff mange norske kunstnere, og ble brukt som modell av både Edvard Munch og Gustav Vigeland.

Ekteskapet med danske Ingeborg Weeke var vanskelig fra starten. De reiste til Paris sammen, og etter en tid reiste hun hjem, og han ble boende der alene i tre måneder. Det skulle heller ikke bli et langvarig ekteskap, for Obstfelder ble ramma av tuberkulose. Den 29. juli 1900 døde han på Kommunehospitalet i København. Hans datter ble født samme dag som han ble gravlagt på Frederiksberg kirkegård, 1. august 1900. Grava sto i mange år umerka, men i 1917 ble det satt opp ei byste lagd av Gustav Vigeland og bekosta av Obstfelders venner. Den samme bysten ble reist i Stavanger.

Sigbjørn Obstfelders vei i Oslo fikk navn etter ham i 1968, og i Stavanger ble Sigbjørn Obstfelders plass anlagt i 1999.

Se også

Referanser

  1. Sigbjørn Obstfelder i folketelling 1885 for Stavanger kjøpstad fra Digitalarkivet.

Litteratur og kilder