Spedalskhet

Spedalskhet eller lepra er en kronisk, smittsom sykdom. Den var i antikken og middelalderen nokså utbredt i Europa, og var på grunn av smittsomheten og vansirende symptoner en sterkt stigmatiserende sykdom. Sykdommen kom til Vest-Europa under korstogene. Den regnes i dag som utryddet i Norge, men er vanlig på verdensbasis med mer enn ti millioner rammede, spesielt i Afrika.

Sykdommen kan arte seg på flere forskjellige måter. Den tuberkuloide spedalskheten er lite smittsom, og symptomene på denne er mindre synlige enn den andre formen. Lepromatøs spedalskhet er derimot meget smittsom, og fører til flekker og knuter i huden, spesielt i ansiktet, og lammelser og følelsesløshet i lemmer. På grunn av mangel på blodsirkulasjon i ekstremiteter er amputasjoner ofte nødvendig. Sykdommen angriper også skjelettet, spesielt ribben, fingre, tær og neseroten. Dette fører til store endringer av utseende, og tap av fingre og tær.

Før man fant kilden til spedalskhet var det først og fremst isolasjon man måtte benytte for å begrense smitten. Det ble opprettet spedalsksykehus, leprosarier, som i de aller fleste tilfeller ble drevet av klosterkommuniteter. Så sent som i 1860 var det hele fem leprosarier i Norge.

Det var i Norge at kilden til sykdommen endelig ble oppdaget i 1873. Da fant Armauer Hansen fra Bergen, som jobbet som lege på Pleiestiftelsen for spedalske nr. 1 og St. Jørgens Hospital, leprabakterien Mycobacterium leprae. Sykdommen kan ikke kureres, men medikamentell behandling kan holde den i sjakk, og dersom den gis tidlig nok sørge for minimale konsekvenser. Behandlingen er svært langvarig, ofte livsvarig. Det som mest har bidratt til å utrydde sykdommen i vår del av verden er bedre hygiene og opplysning.

Kilder

• Spedalskhet i Store norske leksikon