Spedalskhet

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Den norske legen Armauer Hansen fant bakterien som forårsaket sykdommen

Spedalskhet eller lepra er en kronisk, smittsom sykdom. Den var i antikken og middelalderen nokså utbredt i Europa, og var på grunn av smittsomheten og vansirende symptoner en sterkt stigmatiserende sykdom. Sykdommen kom til Vest-Europa under korstogene. Den regnes i dag som utryddet i Norge, men er vanlig på verdensbasis med mer enn ti millioner rammede, spesielt i Afrika.

Det var i Norge at kilden til sykdommen endelig ble oppdaget i 1873. Da fant Armauer Hansen fra Bergen, som jobbet som lege på Pleiestiftelsen for spedalske nr. 1 og St. Jørgens Hospital, leprabakterien Mycobacterium leprae. Sykdommen kan ikke kureres, men medikamentell behandling kan holde den i sjakk, og dersom den gis tidlig nok sørge for minimale konsekvenser. Behandlingen er svært langvarig, ofte livsvarig. Det som mest har bidratt til å utrydde sykdommen i vår del av verden er bedre hygiene og opplysning.

Historie

Spedalskhet nevnes en rekke ganger i Bibelen, men forskere mener at dette refererer til en helt annen sykdom. Det greske ordet lepra betegna tidligere en nokså ufarlig, men skjemmende hudsykdom. I løpet av middelalderen begynte man å bruke dette navnet på spedalskhet, uten at det ble gjort noen justering da Bibelen ble oversatt til de ulike nasjonalspråkene. Uavhengig av dette har Bibelen hatt en innflytelse på hvordan spedalske ble oppfatta. I Det gamle testamente ble de regna som urene, og denne holdningen ble overtatt av kristendommen. Men det ble også innført et element av barmhjertighet, i og med at Jesus ikke støtte de spedalske bort, men omgikk dem og helbredet dem. Det å opprette og finansiere sykehus for spedalske, eller å gi almisser til dem, ble derfor ansett for å være i tråd med Jesu vilje. Spedalske kom dermed i en posisjon hvor de på den ene side var en pariakaste, og på den andre side var verdige mottagere av hjelp fra andre.

Det er tilfeller hvor spedalske ble utpekt som de skyldige bak forskjellige sykdomsutbrudd. I 1321 var det massehysteri rundt påståtte brønnforgiftninger, og jøder og spedalske fikk skylda. 160 personer tilhørende disse gruppene ble brent i Chinon i løpet av én eneste dag, og i løpet av en lenger periode ble mange fler uskyldig dømt. Filip V utnytte situasjonen til å beslaglegge både leprosarier som ikke lenger trengtes fordi alle pasienter var drept, og jødiske eiendommer.

Leprosariene ble ofte bekosta av rike som ville sikre sin frelse. Ved et slikt i England, St. Giles, var det ansatt en forstander, åtte prester, to hjelpeprester, sju korgutter og to søstre, mens det var bare åtte spedalske på stedet. Knapt noen annen gruppe har vel opplevd et så overbemanna sykehus, og årsaken må være ønsket om å gi størst mulig gave, uavhengig av det faktiske behovet.

Sykdomsforløp

Sykdommen kan arte seg på flere forskjellige måter. Lepromatøs eller knutete spedalskhet er meget smittsom, og fører til flekker og knuter i huden, spesielt i ansiktet, og lammelser og følelsesløshet i lemmer. På grunn av mangel på blodsirkulasjon i ekstremiteter er amputasjoner ofte nødvendig. Sykdommen angriper også skjelettet, spesielt ribben, fingre, tær og neseroten. Dette fører til store endringer av utseende, og tap av fingre og tær. Den tuberkuloide eller glatte spedalskheten er mindre smittsom, og symptomene på denne er mindre synlige enn den andre formen. Den angriper særlig nervene som går til ansikt, hender og føtter. Fordi pasienten mister smertefølelse kan man lett skade seg uten at det merkes, og sårene blir ofte betente. Glatt lepra fører også til lammelser og til sammensynkning av fingrene i klostilling.

Spedalskhet i Norge

Den norrøne kortformen for hospital – spital, som i Norge ga opphavet til navnet på de spedalske.

Det ble i middelalderen opprettet hospitaler i Trondheim, Bergen, Stavanger, Tønsberg og Oslo, der langt fremadskredne spedalske var pasienter. Magnus Lagabøte opprettet to hospitaler i Bergen i 1266-1276, særlig med spedalske som målgruppe. I 1339 ble presten Bjarne i Kvåle sogn i Sogndal avsatt, fordi han var blitt spedalsk.[1]

På få andre områder har norsk medisinsk forskning vunnet så stor internasjonal anerkjennelse som forskningen til Daniel Cornelius Danielssen (1815–1894) og hans assistent Carl Wilhelm Boeck (1808–1875). De ga i 1847 ut et omfattende verk, Om Spedalskhed, som særlig tok for seg arvelighet og spedalskhet. Boeck og Danielssen mente at spedalskhet var arvelig, fordi sykdommen ofte opptrådte innenfor bestemte familier og avgrensede geografiske områder. Dessuten forsøkte de å smitte seg selv, uten resultat.[2] De var de første som delte spedalskheten i to kategorier, som i hovedsak brukes også i dag.

Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841–1912) mente at arvelighetsteorien ikke holdt mål. Hans grundige arbeid for å motvise arveligheten som årsak og hans overbevisning om at dette var en smittsom sykdom, sammen med tilgjengelighet av bedre optisk kvalitet på mikroskoper ledet frem til hans oppdagelse av lepra-bakterien, og påvisningen av at den var årsaken til sykdommen. Studiene knyttet til St.Jørgens hospital, Lungegårdshospitalet og Pleiestiftelsen for spedalske nr. 1 gjorde Bergen til et internasjonalt senter for lepraforskningen.

I Nord-Trøndelag ble det registrert 685 leprapasienter fra registeringen begynte i 1856 og fram til 1890-årene. Flest smittede fantes det i kystdistriktene i Ytre Namdalen (Nærøy, Fosnes, Kolvereid og Leka) og i de bygdene i indre Trondheimsfjorden som på samme måte var basert på sjøfart: Frosta, Inderøy og Beitstad.[3]

Skandinavia og Island var fra slutten av 1600-tallet sammen med Iberiahalvøya, Hellas og Balkan de eneste landene i Europa som var hardt rammet av lepra.[4] En oppblomstring av spedalskhet rammet rundt 1830 særlig kystområdene i Norge, og Vestlandet spesielt. Det bidro til behovet for forskning og tiltak mot sykdommen. I 1854 ble det opprettet en egen overlegestilling for lepra, og i 1856 ble verdens første landsomfattende pasientregister opprettet, der man registrerte alle spedalske i landet. Som vitenskapelig kilde til kunnskap om utbredelse og årsak til sykdom var registeret en betydelig nyvinning.

Siste leprapasient i Norge var en 78 år gammel kvinne som døde 2. juli 2002.

Behandling

Før man fant kilden til spedalskhet var det først og fremst isolasjon man måtte benytte for å begrense smitten. Det ble opprettet spedalsksykehus, leprosarier, som i de aller fleste tilfeller ble drevet av klosterkommuniteter. Så sent som i 1860 var det hele fem leprosarier i Norge.

Undersøkelser av skjeletter fra forskjellige kirkegårder antyder at man var flinke til å diagnostisere sykdommen, i det minste når den var langt framskreden. På Jørgensgård kirkegård ved Næstved i Danmark hadde 155 av 202 skjeletter, det vil si 77 %, spor etter lepra. På en vanlig kirkegård fra samme periode like i nærheten var det bare ett av 633 skjeletter som hadde spor av lepra. Diagnostisering og plassering i leprosariene må dermed ha vært effektivt ivaretatt. Undersøkelser fra England og Tyskland viser de samme resultater, rundt 80 % med lepra. Blant de som ikke hadde spor kan en del ha hatt tuberkuløs lepra, som ikke umiddelbart setter spor på skjelettet, eller de kan ha dødd av infeksjoner eller andre årsaker før sykdommen satte tydelig spor.

Når en person fikk diagnosen lepra i middelalderen gjennomførte man en dødsmesse for ham eller henne i kirken. Pasienten fikk et svart klede over hodet, og det ble foretatt en jordpåkastelse. I Frankrike måtte pasienten ofte stå i en grav mens dette skjedde. Deretter ble reglene for spedalske lest opp, og det var disse reglene som skulle ivareta isolering fra samfunnet. Blant det som nevnes er forbud mot å gå inn i kirker, på markedsplasser, møller og bakerier eller å søke andre menneskers selskap, vasking av hender eller klær i vannkilder, krav om å gå med spesiell drakt som viste av personen var spedalsk og så videre. Dødsmessen ble etterhvert avskaffa, men en utelukkelsesseremoni ble gjennomført.

Man forsøkte også å behandle sykdommen. Et viktig element var bønn, asketisme og botsøvelser. Bak dette ligger en oppfatning av at sykdommen var Guds straff, og at man måtte gjøre bot for å få hans velvilje og dermed bli helbreda. Man brukte også bad, både i vievann og i damp- og urtebad. Dette hadde ingen virkelig effekt, men kan ha vært lindrende på kort sikt.

Rensing ved blod var en tanke som dukka opp i middelalderen. Særlig blod fra uskyldige barn skal ha vært bra. Dette skal, ifølge blant annet Ludvig Holberg, ha vært noe av grunnlaget for myten om jødiske ofringer av kristne barn, en myte som ble brukt som foranledning for jødeforfølgelser flere ganger. De badene man egentlig mente var heller symbolske, og ble brukt også mot andre sykdommer. Det er også nevnt bruk av blod fra en hund, en hane eller en skilpadde fra Kapp Verde.

Ormeblod og ormekjøtt ble også brukt mot lepra. I Christiern Pedersøns legebok fra 1533 nevnes hoggormkjøtt blanda med øl. Tanken var at man kunne få en av ormens egenskaper, nemlig at den skifter ham. Reichborn-Kjennerud nevner at hoggormkjøtt ble brukt mot lepra i Oppdal og Nord-Trøndelag på 1800-tallet.

Andre midler som er kjent er kvae fra gran lagt på sårene (Sør-Trøndelag), ambra (nevnt i Kongespeilet), eller avkok av kvann, bukkeblad eller einer. Det finnes også en lang rekke andre ting man har forsøkt.

Referanser

  1. Regesta Norvegica bind 5 nr 229 - http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/regest_vise_tekst.prl?b=4848&s=n&str=spedalsk.
  2. Kim E. Andreassen: Overgrep i vitenskapens navn, 2007, Forskning.no - http://www.forskning.no/artikler/2007/oktober/overgrep_i_vitenskapens_navn
  3. Svein Kvistad «Lepra i Nordre Trondhjems Amt på 1800-tallet». Årbok for Nord-Trøndelag 2016, side 43-48
  4. Carole Rawcliffe: Leprosy in medival England, The Boydell press, 2006, side 1.

Kilder

  • Spedalskhet i Store norske leksikon
  • Tuft, Guri: Epidemier før AIDS: Farsottenes kulturhistorie. Utg. Cappelen. Oslo. 1989. ISBN 82-02-11651-1 Digital versjonNettbiblioteket
  • Godøy, Bjørn: Ti tusen skygger, En historie om Norge og de spedalske, Spartacus 2014, ISBN 9788243006126