Thore Horve

Faksimile fra Aftenposten 6. oktober 1989: Utsnitt av omtale av Thor Horve ved hans 90-årsdag.

Thore Horve (født 6. oktober 1899 i Hetland ved Stavanger, død 15. august 1990 i Oslo) var sjøoffiser, en markant lederskikkelse i den aktive krigstjenesten under andre verdenskrig, blant annet som sjef for jagere på Shetland. Etter krigen var han sjef for Sjøforsvaret. På 1950-tallet var han en periode sjef for det norske marineprosjektet i Etiopia, og rådgiver for Haile Selassie. Horve var også en sterk forkjemper for krigsseilernes sak.

Familie

Thore Horve var sønn av formann Samuel Olsen Horve (1868-1951) og Karen Svines (f. 1873), og ble gift i 1927 med Bergljot Sollie (1903-1994).

Liv og virke

Thore Horve vokste opp i Stavanger. Ved folketellingene i 1900 og 1910 er han og familien oppført med Karlsminnegata 21 som bostedsadresse. Han valgte tidlig en maritim karriere, og dro til sjøs allerede i 1915 med barken ”Carmamian”, som året etter ble senket av en tysk ubåt. Deretter seilte han med barken ”Sovurain”, den gang Norges største seilskip, og senere med barken ”Hippen”.

Mellom 1917 og 1920 gikk Horve på Sjøkrigsskolens nederste avdeling, og ble sekondløytnant. Etter å ha vært et par år i handelsflåten gjennomførte han øverste avdeling, og ble premierløytnant. Fra 1923 tjenestegjorde Horve på mange av Sjøforsvarets viktigste fartøyer som skipsoffiser, senere som skipssjef. Han var blant annet på mineleggeren ”Olav Trygvason”.

I 1939 ble Horve forfremmet til kaptein og ble skipssjef på jageren ”Draug”, som var stasjonert i Haugesund da det tyske angrepet ble innledet 9. april 1940. Under Horves ledelse senket "Draug" det tyske transportfartøyet ”Main” på vei til Bergen. Mannskapet på 67 mann ble tatt til fange og ført til Scapa Flow på Orknøyene.

Horve var skipssjef på jageren ”Sleipner” fra juni 1940, og deretter på den nye jageren ”Glaisdale”, stasjonert i Syd-England. Han deltok blant annet under operasjonene ved invasjonen av Nord-Afrika. I 1943 ble Horve sjef for MTB-flotiljen på Shetland. I januar 1945 ble han sendt til Sverige for å organisere innsatsen til spesielt utpekte marineoffiserer som skulle beskytte norske havner mot tysk sabotasje ved krigens slutt; ”Operasjon Polar Bear ”.

Etter frigjøringen i 1945 var Horve først stabssjef ved Marinekommando Sørlandet, senere sjef for planstaben i Marinens overkommando. I 1946 ble han forfremmet fra orlogskaptein til kontreadmiral, og utnevnt til Sjef for Marinen. Dette var en stilling han hadde i tre år, de to siste årene som viseadmiral.

Mellom 1949 og 1951 var Horve øverstkommanderende i Nord-Norge og også formann i Den norske delegasjon ved Den nordeuropeiske planleggingsgruppen i London. Han tjenestegjorde deretter igjen noen måneder som sjef for Marinen, men tok avskjed i 1951 etter uenigheter med den politiske ledelsen i Forsvarsdepartementet. Horve begynte da i det private næringsliv, som leder av tarehøstingen i A/S Protan, men var tilbake i Sjøforsvaret mellom 1954 og 1965, som sjef for det norske marineprosjektet i Etiopia og rådgiver for Haile Selassie. Fra 1956 var han tilbake i næringslivet, fram til 1964 som direktør i Norsk Philips A/S.

I 1968 ble Horve en av lederne i krigsseilernes kampanje for å få et oppgjør etter krigen, en kampanje som førte til at Stortinget i 1972 vedtok å utbetale en ex gratia lønn til norske sjøfolk som seilte for Nortraship. Han engasjerte seg også i saken om dekorasjoner til Handelsflåtens sjøfolk, og var en av pådriverne for nasjonalmonumentet for krigsseilerne som ble reist på Bygdøynes.

Ettermæle

Thore Horve er gravlagt på Ris kirkegård i Oslo.

Foto: Stig Rune Pedersen (2015)

I 1997 utgav Sjømilitære samfund ved Norsk tidsskrift for sjøvesen et minneskrift over Thore Horve, kalt Viseadmiral Thore Horve fra Stavanger : glimt fra et eventyrlig liv i krig og fred. Blant bidragsyterne var kontreadmiral Bjarne M. Grimstvedt, som beskrev hans arbeid for krigsseilerne slik (utdrag):

Admiral Thore Horve var en utrettelig forkjemper for sjøfolkenes ved og vel. Han la all sin prestisje i å få rettet opp den urett han mente var begått mot disse. Han nøt tillit i alle lag av folket og han sparte seg ikke. Uten hans innsats er det grunn til å tro at så vel "Ex Gratia" -saken så vel som dekorasjoner til Handelsflåtens sjøfolk fremdeles ville ha vært uløst. Selv om anerkjennelsene til disse kom sent, for de fleste altfor sent, skylder våre sjøfolk admiral Thore Horve en stor takk for hans innsats. Han ba ikke om en slik takk, beskjeden som han var på egne vegne. Han ville vel neppe ha ment at han fortjente den heller, men han har hovedæren for at våre sjøfolk under Den annen verdenskrig fikk den anerkjennelsen og den oppreisning de så rettelig både fortjente og hadde krav på.

Et portrett av Horve, malt av Tore Juell, er å finne på «vernernes vegg» i Oslo Militære Samfund, hvor portretter av offiserer som utmerket seg under siste krig er plassert.

Horve mottok en rekke militære utmerkelser, som Krigskorset med sverd, og var kommandør av St. Olavs Orden med stjerne. I hjembyen Stavanger reiste Marinens Krigsveteranforening i 1977 en byste av ham, utført av Per Ung.

Thore Horves plass i Stavanger fikk navn etter ham i 2000.

Thore Horve er gravlagt på Ris kirkegård i Oslo.

Kilder

• Aftenposten 6. oktober 1989, omtale av Thore Horve ved hans 90-årsdag, av Arne Hartmark.
• Jon Anton Johnson om Thore Horve i Norsk biografisk leksikon
• Frode Nilsen om Thore Horve, oslomilsamfund.no (Portrettgalleriet)
• Sivertsen, Svein Carl m.fl.: Viseadmiral Thore Horve fra Stavanger : glimt fra et eventyrlig liv i krig og fred. Hundvåg : Sjømilitære samfund ved Norsk tidsskrift for sjøvesen, 1997
• Folketellingen for Stavanger 1900
• Folketellingen for Stavanger 1910
• Thore Horve i Historisk befolkningsregister.
• Stavanger byleksikon. Utg. Wigestrand. 2008. Digital versjon på Nettbiblioteket.