Tusenhjemmet i Skolegata 5

Tusenhjemmet i Skolegata 5, Harstad var enda ikke blitt nye hotell Scandia da Anne Lise og resten av familien Strand strandet der. Huset var ombygd til mange små leiligheter. «Ja sikkert seks. Det bodde en skokk med folk her. Bare familien Strand ble jo fem etter som tida gikk.»

Skolegata 5 i Harstad fotografert i 2015 av Gunnar Reppen
Anfinn Peder Strand. Ukjent fotograf

Anne Lise Strand Meyer forteller sin hverdagslige historie, som etter hvert øker i vidd og spenning. Hun hadde lest om vertshuset Utheims brogete historie i Harstad Tidendes artikkel om Harstadleksikonet. På hjemmebesøket forteller hun om familien Strand, som ble etablert i 1938. Far Anfinn Peder, som var født Strand på Strand i Kvæfjord den 15. november i 1916 fikk utdanningen sin ved underoffisersskolen og handelsskolen i Harstad før han ble tilsatt som lærer ved Moelv skole i Gullesfjord. Da hadde han allerede truffet Mary Elise som kom fra SvindalenAndøya. De to ble enige om å dele livet. Anne Lise kom til verden i desember 1938, og har derfor ikke noen egne minner fra familiens første flyttesjau til Melbu, der mors tante og onkel bodde. Men den indirekte årsaken til flyttinga var nok at det var blitt krig. Anfinn var utskrevet til mobilisering, og den nye læreren måtte også ha en plass å bo. Det gjorde da at den lille familien måtte ut av skolestua i Gullesfjorden. Og siden det var bedre plass på Melbu ble det til at de flyttet dit framfor å bo veldig trangt på Strand. Da far Anfinn kom tilbake fra fjellkrigen i Gratangen og Bjørnfjell fikk han et engasjement som lærer i Sildpollen i Vågan kommune, hvor familien i hvert fall ble til Olav kom til verden i hytta hvor de bodde i Juvika, i desember 1940.

Mary Elise Olsen fra Andenes ble gift med Anfinn Peder Strand fra Strand i Kvæfjord.

Minner

Våren 1941 kom de til Harstad. Her fikk Anfinn en stilling på arbeidskontoret. Krigshandlingene hadde gitt Anfinn store men. Han fikk giktfeber på grunn av forfrysningene han pådro seg i Gratangsfjella våren 1940. Jobben på arbeidskontoret skjøttet han, og dessuten ble han tidvis også brukt som tolk for tyskerne når det var behov for det. Men at han sleit, ja det merka Anne Lise også. I 1943 ble han innlagt på Harstad sykehus. Der ble han lenge. Giktfeberen reiv i han, antagelig på mer enn en måte, for nå var det ikke lenge til neste familieforøkelse. De hadde det kanskje ikke verre enn andre familier. Men at far var sjuk ble merkbart. Melk fikk de kjøpt på Tofta. Anne Lise minnes da onkelen fra Melbu kom med fisk. Det ble en storslagen middagsfeiring, som Anne Lise husker som at det var da hun lærte å ete lever og rogn. Fersk-fisken smakte fint, og resten ble saltet i den mørke og litt ekle kjellerboden, dit hun gjerne ble sendt for å hente poteter fra; Kvæfjordpoteter fra Strand. Potetene kom bestefar fra Strand med. Han tok turen over Kvæfjordeidet med hest og vogn – blant annet da Anne Lise ble innlagt på sykehus og operert for ørebetennelse.

Folk og dyr på hotellet

Hvordan det gikk til at familien Strand fikk bo i Skolegata 5, på det som i sin tid var Hotell Scandia vet vi ikke. Men at det var fullt der, det kan Anne Lise skrive under på. Hotellet var behørig ombygd til det som nærmest kan karakteriseres som et leilighetskompleks med sju boenheter fordelt på 1. og 2. etasje + kvist. I kjelleren var et toalett, felles størhus og små boder for alle boenhetene.

Familien Fenes med døtrene Laila og Wenche bodde i første etasje. I den andre leiligheten bodde politikonstabel Hansen med kone og tre døtre pluss en schäferhund. Den var litt skummel, men ikke mannevond. I andre etasje var det tre boliger; en med herr og fru Mellomsæter + en katt, i den andre var fru Håker Hansen med datteren Bjørghild og en voksen sønn, og i den tredje en eldre sykdomspreget mann med døtrene Karen og Sofie. Disse to unge damene hadde bra tilgang på søtsaker som blant andre Anne Lise tid om annen nøt godt av. På loftet bodde familien Strand og en eldre dame med sin voksne sønn Rolf og en stor katt.

Dramatikk

Ved et par høve gikk alarmen. Da måtte alle inn i bomberommet på St. Elisabeth som jo ikke var langt unna Skolegata 5. Der fikk Anne Lise leike med Laila og Wenche, de to Fenespikene i første etasje. Slik ble ikke opplevelsen så skremmende likevel. Ørebetennelsen var verre. Da ble femåringen operert og liggende en hel måned på sykehuset. Trøstesløst trist huskes denne opplevelse som, men da bestefar Strand kom på besøk ble det trøst å få. Han tok turen over Eidet med hest og vogn.

Et par års tid eller så etter at de kom til Harstad ble far Anfinn skikkelig sjuk. Han hadde forfrosset seg under kampene på Gratangsfjellet. I 1943 hadde disse skadene utviklet seg fra ubehag og stadig tilbakevendende ledd og brystsmerter til giktfeber. Han ble omsider lagt inn på Harstad sykehus hvor han ble liggende ganske lenge før han ut i 1944 ble utskrevet. Da var han temmelig svekket. Og til slutt var det dette som ledet til hans alt for tidlige død i 1959, bare 43 år gammel.

En dag mens far var på sykehuset og mor Mary Elise var i størhuskjelleren og vasket klær, satt Anne Lise og passet sin to år yngre bror Olaf. Det trampa folk utom kjøkkendøra, og inn kom to tyske offiserer. De registrerte de to barna, men gikk bare i gang med å åpne skuffer og skap. Det var åpenbart at de lette etter noe. Barna forsto lite av hva som skjedde der og da. Mor kom opp, men hun kunne heller ikke tysk – og etter en tid forlot soldatene mora og de to små. Det var først da at mor viste en reaksjon på hendelsen. Fars reaksjon var ikke mindre oppskakende da han fikk beskjed om hva som hadde skjedd. Etter en stund kom det: «Det var da endelig bra de ikke fant det de leita etter».

Flere år seinere fikk Anne Lise fortalt hva som lå til grunn. Anfinn Strand var tid om annen tatt inn som tolk for tyskerne. Her hadde han fått vite om saker som han i sin tur overbragte andre innen motstandsbevegelsen. Et og annet notat om saker hadde han nok gjemt unna, men de ble altså ikke oppdaget.

Til Kvæfjord

På tidlig-våren 1945, ikke lang tid før lillesøster Lillian ble født, satt familien på flyttelasset på tur til Strand. Det står uklart hvorfor de flytta fra Harstad, men det kan jo hatt sammenheng med tilstrømning av tvangevakuerte fra Nord-Troms og Finnmark. Idet lastebilen var på tur forbi Åsegarden ble de stoppa av tyske soldater. Anfinn ble igjen skremt: Hva var det nå de ville? Skulle han arresteres? Det viste seg at noe av flyttelasset hadde falt av, tyskerne ville bare si fra – slik at de fikk alt med seg over Eidet.

Fred og vekst

Lillian ble født hos Ove og Asora på Gåra. Etter en tid flytta familien igjen, denne gang til Refsnes. Her ble i tur og orden Jarle, Kjell, Mariann og Børre født. De fikk åpna en butikk og kafe på Refsnes, og herfra ble også ferga betjent av mor Mary Elise. Året før fars død, ble Anne Lise, knapt 20 år gammel gift – med sin Arnulf.

Kilde

  • Anne Lise Strand Meyer