Unge turister på besøk i Steenkjær i 1868

Unge turister på besøk i Steenkjær i 1868. Steinkjer har hatt mange aviser som alle formidlet politikk – i den drakt som eier og redaktør sto for.

D/S «Kong Oscar» av Steinkjer ble hyret inn som turistskip for Trondheimsbarn.

Denne historien er imidlertid i likhet med mange tilsvarende store og små; alvorstunge så vel som morsomme historier, fullstendig rensket for partipolitiske inn- og utspill. Først og fremst vil du si, kanskje fordi det ikke var etablert noe politisk parti i Norge så tidlig som i 1868.

Den bergenske bogtrykker

Avisa Indherreds-Posten som ble til Indherredsposten ble startet av den 28 år gamle Johan Bernhard Andersen som kom fra Bergen hvor han ble «meddelt sitt Borgerskap som bogtrykker» 12. juni 1861. Avisa kom med sin «førsteutgave» fredag 3. januar 1862. Andersen gjorde en formidabel innsats med sitt forehavende i det unge ladested som kom opp å stå 7. mai 1857.

Med sans for journalistikk

Johan B. Andersen var som sagt boktrykker av fag, men like mye journalist av profesjon. Om hans redaksjonelle ferdigheter skal vi ikke si mer enn at datidens pressefolk stort sett begrenset seg til å skrive en historie. 2. september 1868 skrev Andersen om et mulig besøk fra Stiftsstaden under samlevignetten Steenkjær. Her fortelles det at det var slett ikke umulig at det «førstkommende Thorsdag» ville komme en «heel Mængde Lystreisende». Ryktet fortalte at det var tenkt på en sommerutflukt for Frue Sogns Almueskoles barn med foreldre og lærere, og at man ville søke å få leid D/S «Kong Oskar» til en ekstratur til Steinkjer i den anledning. Her må innskytes at dampskipet «Kong Oskar» var overlevert tidligere handelsborger og så å si nyslått skipper Sivert Malmo i januar 1865 - fra Nylands mek. i Oslo og formelt til det som kom til å bli Steenkjær Dampskibsselskab. Denne skuta ble da også ladestedet med omlands store stolthet. En liten usikkerhet var knyttet til saken med de unge turister, idet man enda ikke hadde fått klarert med Steinkjerfolket hvorvidt det lot seg gjøre å få alle innkvartert her.

Dette var vel ikke et problem av noen størrelse, mente redaktør Andersen – for her - innerst i fjorden var man særs gjestfrie av seg. Dessuten var det jo godt om ledige husrom på denne tida av året. Eksisen var slutt, så derfor sto både loftsrom og mangt et kammers ledig, som Steinkjerfolk ellers pleide å leie ut til soldater på øvelser på Sannan. Derfor; ethvert hus på stedet ville kunne ta i mot fra 2 til 6 personer hver, så om det kom et par hundre overnattingsgjester ville dette lett la seg løse. Nei, trondheimerne behøvde ikke bekymre seg om slike småting.

For å sikre seg føyde redaktøren til denne lille oppfordring: «Det er derfor vi herigjennom tillade os at gjøre opmærksom paa den paatænkte Udflugt, i det Haab, at Stedets Beboere godhedsfuldt ville imødekomme foran gjorte Antydning om Huusrum for de Reisende forsaavidt Touren bliver fremmet».

 
By gårds hage tegnet av Trondheimskunstneren Bernt Theodor Aas i 1849. Nedenfor ses Byafossen med By mølle.

Et skip lastet med barn

Og sannelig! I sjutida torsdag kveld 3. september 1868 la «Kong Oskar», Innherreds stolthet, breisida til mot byen som for å saluttere for sin ankomst med i overkant av 300 passasjerer. Dagen etter skrev Indherreds-Posten at om bord i skipet hadde det vrimlet med små reisende ledsaget av lærere, foreldre og slektninger. Etter ilandstigningen toget de med «den vakre Hornmusik i spidsen» ut på Steinkjersannan hvor det ble avfyrt en del medbragt fyrverkeri som tok seg svært godt ut i den halvmørke septemberkvelden.

Turister fra Throndhjem

 
Byasetra. By gårds seter, slik Bernt Theodor Aas framstilte den i 1849, ligger fortsatt så å si rett opp for By gård, på Byafjellet.

Det gikk som redaktør Andersen hadde håpet. Selv om de ikke fikk varslet ankomst per telegram før ved middagstider samme dag, ble alle – barn så vel som voksne privat innkvartert. Steinkjerfolk møtte opp på torvet, og snart var alle fordelt der det passet best i forhold til antall – søsken og foresatte. Kl. 8 neste morgen ble hele selskapet igjen samlet på Torvet. Nå var god-sommer-været snudd til småregn, som vedvarte hele formiddagen, uten at det la noen demper på selskapet. Turen gikk opp til Byabruket hvor de fikk en omvisning i det flotte hage- og parkanlegget på By gård. Fra gården gikk ferden opp Byakleiva til Byasetra. Som lønn for strevet med å komme seg opp fikk de en fantastisk utsikt.

Hornmusikken spilte opp med «ægte Sætermelodier», og snart lød også glad barnesang ut over landskapet. Sangene var i hovedsak «flere af vore Fædrelandssange», noe forsamlingens leder; lærer Wangen tok utgangspunkt i da han fremførte «et lidet hjerteligt Foredrag for at bringe i Erindring, hvad Fædrelandet er og hvad vi skylder det, samt sluttede sin Ord med et Leve for dette vort Fædreland», for å si det med Indherreds-Posten. Og at det klang fint dette hurra fra barnas bryst, der oppe på Byafjellet, det kaverte avisa for.

 
Steinkjers første kirke, slik fotograf Henrik Kristian Henriksen så den på 1890-tallet.
 
Det gamle høvdingsetet Egge si nye stuelån fra tidlig 1900. Foto: Egge Museum

Klokka 12 var følget tilbake i byen. Alle gikk til sine «kvarterer», det var middagstid. To timer seinere var man igjen «i farta». Det vil si, først til den storslåtte kirka som ble innviet 2. august 1865 der den var reist på tomta etter Steinkjergården. Pastor Nils Jakob Jensen Laache «talte nogle venlige Ord til Børnene». Herfra bar det over brua – langs den gamle kongevegen, bortover Finnmarka, opp Brattvammen og til «den historisk bekjendte Egge Gaard, hvor man tog i Øiesyn de derværende Holmgangskredse» Her fikk lærer Wangen anledning til å forklare barna hvordan våre forfedre gjorde opp seg i mellom – innenfor de opptrukne ringene for slik å gjøre slutt på fiendskap familier i mellom. En ukjent og rå form for kamp – på liv og død. Wangen poengterte likevel at disse menn, våre forfedre – var ærlig verdt et hurra! Samtidig benyttet Wangen anledningen til å forklare om tingstedet Tingvoll de hadde passert på Finnmarka, som igjen befordret et stort hurra for lærerstanden, hvis innsikt og formidlings-kunnskap, -evne og -glede gjorde dem til «Rydningsmænd i Aandens Rige». Steinkjer almueskoles lærer; Esten Estensen Qvam, som opprinnelig kom fra Byneset, tok oppgaven med «at byde de Fremmede Farvel», idet han ønsket Guds fred over barn, foreldre og lærere.

 
Tingvoll på Finnmarka i Steinkjer ble lenge betraktet som et tingsted. Seinere ble stedet definert som et gravminne - en kenotaf.

De besøkende gikk i samlet tog, for ikke å si «sluttet orden» rundt stulåna og de andre husa på gården og fulgte en sti ned til Eggebogen der ombordstigningen foregikk. Skipet lettet anker kl. 1700, og etter at de siste farvel og hurrarop var utvekslet dampet «Kong Oskar» under salutt til avskjed.

Redaktør Andersen var rimelig sikker på at barna hadde hatt et fint opphold, for som han sa: «som bekjendt skal der ikke ret meget til for at Fornøie Børn». Men om man hadde fått litt bedre tid på å områ seg, «kunde Opholdet her maaske være blevet noget behageligere i det Hele».

Takknemlige foresatte

At «lystturen» i alle måter hadde vært vellykket fikk både Trondheims befolkning, redaktør Andersen spesielt og alle som leste Indherreds-Posten tydelig beskjed om. Først kom det et større oppslag i avisa man den gang benevnte Trondhjems Adresse som i følge lokalavisa avsluttet reportasjen med at tilbaketuren om mulig, hadde vært bedre enn turen innover. I tilnærmet lyriske vendinger kunne man leve seg inn i synet av månens gliden gjennom gullbremmede skyer, som etter hvert som mørket seg på, kastet et forunderlig drømmende skjær over fjorden og dens omgivelser. Når så kapteinen velvilligst tok en ekstrarunde rundt Munkholmen, steg raketter og fyrverkeri til værs. «Glæden var ubeskrivelig». Kl. 22 var båten fortøyd ved Brattøra. Turen var gjennomført uten et eneste uhell. Og – «en gildere Udflugt havde man aldrig gjort».

Økonomisk bar det seg og. Etter at leie av skip og musikk var dekket, ble det et overskudd på 10 spesidaler som skulle brukes til en fane for skolen.

Noen dager seinere kom det et personlig brev til redaktør Andersen fra skolelærer Vangen med de beste hilsener og «taksigelse». Vangen fortalte at guttene som besøkte Steinkjer nå levde i lyse glade minner om turen, og hvor travelt de i tiden etter hjemkomsten har hatt det med å fortelle mor og far om hva som skjedde på turen, men i sær om det de opplevde hos sitt elskverdige vertskap på Steinkjer.

Foreldre som oppsøkte lærer Vangen var ofte så rørt over det barna hadde formidlet at de knapt fikk ord for seg, om «hvor snille Herren og Fruen vare, om hvorledes de fik spise deilige Retter ved deres eget Bord». Ja, de fikk tilmed lov å sitte i sofaen mens de voksne snakket vennlig med dem. Disse mange fedre hadde bedt skolelærer Vangen om å overbringe sin varme og dyptfølte takk til barnas vertskap der inne på Steenkjær. De beklaget at de kun med ord kunne vise sin varme erkjentlighet, men hadde igjen og igjen bedt ham takke. Lærer Vangen var helt på linje med barnas og fedrenes følelser for oppholdet og den oppvartning de var blitt til del. Det hadde vært noen herlige dager med gode minner som lenge ville sitte i dem alle; store som små. Deilig natur, dannede hjem og det «tækkelige Gudshus og de ord som derfra lød ind i de Unges hjerter».

Så langt Indherreds-Posten, hvis redaktør også ble «politiker»; innvalgt i bystyre og medlem av formannskapet. Skal vi tro referater i hans egen avis tyder alt på at han var svært fornuftig.

Kjell Saxvik har fortalt at Olaf Berg (alias Martin Kvænnavika) og Lorents Rohde skal ha foretatt en lignende tur etter skoleårets avslutning året etter – men da i motsatte retninger.

Etterskrift

Når vi i 2022 leser avisas reportasjer fra september 1868 kan vi få inntrykk av at D/S «Kong Oskar» la til kai inne i byen etter å ha «lagt breisida til mot byen». Da må vi huske at det den gang var mer enn 30 år til det første kaianlegget på Sørsida kom. Det var ei jekt-kai på Nordsia – i det vi lenge kalte Grindbergfjæra. Problemet her var at det ble svært vanskelig å manøvrere et stålskip på 122 fots lengde med kjøl og propell opp elva som den gang ikke var mudret. Det normale den gang var å benytte lektere og flåter til å befrakte folk fra «uthavna» i Eggebogen og inn til byen. Likevel kan det ha vært mulig å få skipet opp til kai på flo sjø. Et annet moment som taler mot dette er at da skolebarna skulle heim, gikk de stien fra Egge gård ned til Eggebogen, hvor det heller ikke var noen kai, men det var laget en del fortøyningsanordninger for skip i «Eggebogen udhavn». Mye tyder på at skipet lå et stykke fra land og at man gikk om bord via ei landgangsbro.

Historien om dette og Bogakaia kan vi nå også lese.

Kilder

  • Indherreds-Posten 2., 5., 12. og 16. september 1868.
  • Saxvik, Kjell: Steinkjer i framvekstårene: mennesker og hendinger i 1860-70-årene. Steinkjer 1979.