Aleksander Leopold Olsen Welde
Aleksander Leopold Olsen Welde (1850-1940) ble født på Øvre Velle i Beitstaden herred i Nordre Trondhjems amt den 13. januar 1850 som sønn av seinere stortingsmann Ole Sivert Mortensen Welde og Serina Anfindsdatter fra Bartnes øvre. Da Ole Sivert i 1881 valgte å gå av som lensmann, var det en selvfølge at A. L. Welde, som han gjerne skrev seg, så å si arvet vervet etter faren. Welde skapte seg stor tillit blant bygdefolket, og tjente også som formann i forstanderskapet i herredets sparebank.
Skytteren
I ungdommen ble Aleksander en flittig premiesanker på skytterstevner, både i og utenfor bygda. Han var mangeårig formann i Beitstaden skytterlag og ble et respektert medlem av styret i Indtrøndelagen og Namdals Folkevæpningssamlag etter at Ola Five fikk det i gang og det ble formelt stiftet i januar 1881.
Bonden
Allerede 1874, 24 år gammel kjøpte han en part av Ner-Ulstad. I 1882 ble han eier av hele gården, i det han kjøpte den resterende parten av sin søster Augusta, som var blitt enke etter lærer Henrik Hjelde tre år tidligere. Da han også overtok farsgården det året, ble han samtidig den største eiendomsbesitteren i bygda. Ulstad ble avhendet igjen i 1895.
De nye driftsmåtene, en vesentlig del av det store hamskiftet, fikk gode kår på Øvre Velle. A.L. Welde ble en av de som tok plass i førersetet på dyrskuer der okser og kyr fra «Øver-Veill» fikk høge rangeringer fram gjennom tida. Nå var han selvsagt ikke alene om å hanke inn de mange prestisjetunge æresbevisninger. Både Birgitte Folden (født 1838) som også var budeie på garden da Ole Sivert satt i bordenden og kona Marit fra Meråker (født 1857) må tilskrives store andeler av den ære som i henhold til tidsånden i stor grad falt på husbonden.
Øver-Veill ble drevet av A.L. Welde fram til 1919, da sønnen Ole overtok drifta.
Familiemannen
10. juli 1884 sto det bryllup på Øver-Veill; Aleksander hadde gjort turen til Meråker hvorfra han henta heim Marit Eriksdatter Brenne. Hun var søster av folkehøgskoleslærer Nils Brenne som seinere ble lærer og klokker i Overhalla. Så kom barna; Signe (1885), Magnhild (1886), Frida (1887-1899), Solveig (1888), Ole (1891), Anton (1893), Astrid (1897) og Fridthjof (1899).
Marit ble en høgt respektert gårdkone som tok sin oppgave som vertinne og bondekone på aller største alvor. Hun skal også ha hatt et særdeles godt hjertelag og vennlig vesen. De mange som gjennom åra var i hennes og gårdens tjeneste og brød, lærte henne å kjenne som alltid tilstedeværende.
Politikeren
Det er ingen grunn til å betvile mannens tillit hos bygdas stemmeberettige. Helt fra 1885 og til ordninga ble endret i 1906, ble han valgt og gjenvalgt som valgmann. Lokale saker sto ham også nære, især ser det ut til at det var skolesaker som opptok ham i alle de år han var innvalgt i herredsstyret – fra 1884 til 1913 og en «avslutnignsperiode» fra 1917 til 1919. Også her fikk han utløp for sin rettferdssans, som at han reagerte kraftig på at landsmålet ble innført i skolen – med god bistand av Hans Konrad Foosnæs – uten at folket var spurt på en skikkelig måte på forhånd. Nå var Welde slett ingen retoriker, men hans fåmælte, tilbakeholdne og myndige vesen som så å si lyste av en rolig lunhet, førte til at han på alle vis hadde bygdas tillit. Ikke lik den Foosnæs nøt, men kan hende vi kan si på grunn av sin velgjørenhet, relatert både til dem som hadde stemmerett og dem som sto nederst ved bordenden. Welde ble blant politiske kolleger sett på som brobyggeren, i sær når meninger tørnet sammen.
Bankmannen
Fra 1893 og i henimot 34 år var han forstanderskapets ordfører i Beitstadens sparebank. I Innherreds Kreditbank satt han i direksjonen i like lang tid.
Kooperatøren
2. mai 1881 møtte A. L. Welde på fogden i Inderøy; Fredrik Waldemar Trampes kontor i Steinkjer sammen med bonde og lærer Christoffer Hjelde, kommandersersjant Ingebrigt Røsæg, poståpner Jacob Opdal og hr. O. Opdahl for å innmelde Beitstadens Forbrugsforening i datidens handelsregister. Det var aktede menn som stilte seg i spissen for herredets første samvirkelag.
Lensmannen
Han var knapt fylt 21 år da han første gang ble konstituert som lensmann i anledning at Ole Sivert var på Stortinget. Ansvarsfølelsen var vel det som kjennetegnet hans måte å takle hverdagslige oppgaver på. Derfor hadde han heller ingen vansker med å skaffe seg den autoritet som ombudet var avhengig av, om han skulle fungere. Dertil kom at mannen hadde en sterkt utviklet ordenssans, som ikke minst gjorde ham skikket til lensmannsposten. Hans skriftlige formspråk gjorde at amtmannen aldri hadde grunn til å frykte at valgoppgjørene fra Beitstaden ikke var i orden.
Tvangsauksjoner forekom ikke reint sjelden i den tida A. L. Welde var lensmann, folk sleit med trang økonomi. Men i svært mange tilfelle rådet lensmannen heller til at folk fikk litt bedre tid på seg, han hadde den tro at folk kunne arbeide seg ut av vanskene. Men det gikk ikke alltid som han håpet, og der han da sjøl hadde stilt seg som skyldner måtte han ofte se at han gikk på tap, noe som ikke skremte han fra å påta seg nye risikoer.
Tar man med de ni åra han var lensmannsfullmektig, blir det tett opp til 50 års tjeneste som lovens vokter i Beitstaden, etter som han hadde lensmannsembetet fra 1881 til 1921.
Lokalhistorikeren Henrik Bartnes sa det slik når han karakteriserte mannen: «Det er sjelden at takkeord ved ei båre er så sanne og så vel fortjent som de lærer Odin Rostad bar fram da han la krans fra Jådårbyggene på A. L. Weldes båre 31/12 1940».
Kilder
- Bartnes, Henrik: Det gamle Beitstaden, Steinkjer 1969
- Riksarkivet - Beitstadens Forbrugsforening Fa-L0008 - Privatarkiv 1394 Coop.