Andrea Vogt (1864–1946)

Andrea Severine "Daisy" Vogt f. Heyerdahl (født 1. februar 1864 i Kristiansand, død 9. mars 1946 i Oslo) var utdannet døvstumlærer og praktiserte omkring tre år ved Christiansand døvstuminstitut før hun giftet seg i 1888. Fra 1906 hadde hun representasjonsplikter i forbindelse med mannens virke som diplomat og minister i Stockholm og London.

Familie

Andrea var datter av Valentine Egedia f. Sem (1826–1896) fra Egersund og Stener Severin Heyerdahl (1811–1883) fra Kristiansand, som var brigadelege. Ifølge Norges Kvinder vokste hun "(...) opp i ein høyt kultivert heim, preget av menneskekjærlighet, plikt, lesning og musikk". Blant annet leste faren de beste engelske forfatterne høyt for familien. Andrea var den tredje yngste i barneflokken på ti. Brødrene Nils (f. 1850) og Stener (f. 1854) utdannet seg til henholdsvis lege og sivilingeniør. Av søstrene virket Valentine (f. 1856) som lærerinne på et barneasyl i Kristiania, Marie 1860–1905) som telegrafist i Arendal og Ragnhild (1865–1953) som oversetter og korrekturleser i Morgenbladet. Vilhelmine (f. 1847) giftet seg med Nils Dannevig, Karen (f. 1858) med Georg Heyerdahl, mens Alethe (f. 1849) og Cathrine (f. 1861) giftet seg med Arne og David Vogt. De var brødre av Paul Benjamin Vogt (1863–1947), som Andrea giftet seg med i Kristiansand domkirke i 1888.

Andrea og Benjamin fikk ni barn. De tre eldste – Nils, Valentine og Stener – ble født i Kristiansand, der familien bodde i Festningsgaten fram til de i 1892 flyttet til Kristiania. Der ble Alette, Marie Leigh og Daisy født. Mellom 1900 og 1901 bodde familien i Botne i Vestfold, der Benjamin ble født, mens de to yngste, Mimi og Karen, ble født i hovedstaden, der de i 1902 bodde i Nordraaks gate og i 1905 i Gyldenløves gate. Fra 1903 til 1904 bodde familien i Stockholm, og senere fra 1906 til 1910, før de flyttet til London, der de bodde i 24 år.

Utdanning og virke

"Daisy" Vogt er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

Foto: Stig Rune Pedersen (2026)

Norges Kvinder beskriver Andrea som "(...) en klok og arbeidssom elev som fulgte ivrig med i undervisningen fram til middelskoleeksamen der den gang var vanskeligere enn no." I 1884 søkte Andrea – og ble innvilget – stipend fra Stortinget for å utdanne seg til døvstumlærer. Stipendet på 500 kr finansierte et tre måneders opphold ved Døvstummeinstitutet i Fredericia på Jylland og et opphold ved et tilsvarende institutt i Slesvig. I 1885 ble hun ansatt som lærer ved det private Christiansands døvstummeinstitut, som ble drevet mellom 1850 og 1893. Hun skal ha gått inn for arbeidet "med liv og sjel" og vært "aktet og avholdt av alle elevene".

Da hun giftet seg i 1888, la hun imidlertid "(...) lærergjerningen vekk for helt å ofre seg for heimen, sine husmor- og morsplikter.". Benjamin var utdannet jurist og virket på denne tiden som redaktør for Christianssands Tidende. Senere ble han sakfører, politiker og diplomat, noe som førte familien til utlandet. Andrea fikk store representasjonsplikter, og i tre artikler i Norges Kvinder beskriver hun livet som ministerfrue, inkludert kulturmøter som både kunne være utviklende og utfordrende. Som da de kom for sent til middag hos det svenske kronprinsparet, og en av de 70 gjestene beklaget seg høylytt: "Nu kan vi tacka fru Vogt för att soppan är blitt kald." Og da hun fikk svar på fransk fra en svensk dame som ikke kunne forstå det norske språket. Dette var i 1906 – ett år etter unionsoppløsningen – noe som kan forklare motvilligheten.

Overgangen til livet i London gikk heller ikke smertefritt. Her ble hun for eksempel spurt: "Have you got your motor-car and your box in the opera?", noe som syntes som en "selvfølge for de folk vi nu skulde omgåes, og vi – med våre ni barn og formuesløse?" Etter hvert gled de imidlertid inn i Londonsosieteten, og som seg hør og bør ble alle de seks døtrene presentert på hoffsball. Etter fire år fikk familien også bil, og selv om det var en lettelse å slippe undergrunnsbanen, var Vogt glad for å ha fått muligheten til å oppleve London fra "busstog", noe som var de færreste overklassefruer forunt.

"Samtidig med sine krevende gjøremål som diplomathustru, har hun vært en oppofrende og omsorgsfull mor for sine ni barn (...)", skrev Norges Kvinder i forbindelse med Vogts 80-årsdag. I London engasjerte "Norges første dame innen den norske koloni (...)" seg dessuten i veldedig arbeid, blant annet gjennom sjømannshjemmet, kirken og et hjem for unge jenter, som hun ble beskytter for. Også i Norge ser Vogt ut til å ha vært involvert i veldedighet. I Morgenbladet sto følgende annonse i 1906: «Hos en Presteenke i Norderhov modtages ogsaa isommer Smaapiger. Smukt Sted og godt Tilsyn. Nærmere ved Fru Minister Andrea Vogt, Nordraaksgd. 24 og Fru Assessor Sofie Dahl, Ole Viksgd. 25.» Navnet på presteenken er ikke oppgitt. På Norderhov prestegård var Hermine Færden prestefrue på denne tiden, men mannen, Michael Johan Færden, døde først i 1912.

Småbruk i Lunner

I Aftenpostens reportasje på Vogts 80-årsdag, kom det fram at hun og mannen hadde flyttet til Lunner, der de drev småbruket Solhaug. Den tidligere ministeren hadde kjøpt eiendommen på 15 mål i 1928, og paret hadde bodd der på helårsbasis siden 1940, noe de begge trivdes svært godt med. Ifølge mannen savnet ikke Andrea storbylivet, men av og til kysten og havet, som hun, i likhet med ham, var oppvokst med. På småbruket hadde de høns, kaniner, hund og katt, og dyrket også nyttevekster. Blant annet hadde de avlet fram 21 tønner poteter sommeren før Aftenpostens reportasje.

Kilder og litteratur

• Andrea Vogt i Historisk befolkningsregister
• Sollied, Henning. Slekten Heyerdahl. Oslo. 1940. . S. 139–140. Digital versjon på Nettbiblioteket
• Vogt, Benjamin. Indtil 1910. Utg. Aschehoug. Oslo. 1941. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Vogt, Daisy: Små og spredte trekk fra en ministerfrues liv.
  • Del 1 i Norges Kvinder 1938.06.17. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Del 2 i Norges Kvinder 1938.06.24. Digital versjon på Nettbiblioteket.
  • Del 3 i Norges Kvinder 1938.07.08. Digital versjon på Nettbiblioteket.