Leiken Schjelderup (1895–1963)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Faksimile fra Dagbladet 17. desember 1946; annonse for Leiken Schjelderups bok Troll kan aldri temmes.

Leiken Schjelderup (født Marie Leigh Vogt 16. november 1895 i Kristiania, død 7. mai 1963 på Gjøvik) var forfatter, mest kjent for sine korte "novelletter" med individual-psykologiske temaer.

Familie

Leiken var datter av jurist, politiker og diplomat Benjamin Vogt og døvstumlærerinne Andrea Severine Heyerdahl. Hun var nest yngst i en søskenflokk på seks med to gutter og fire jenter.

Leiken hadde en tante, Johanne Vogt, og en fetter, Nils Collett Vogt, som var forfattere.

I 1914 giftet hun seg med høyesterettsdommer Ferdinand Schjelderup (1886–1955). Paret fikk to barn: forfatter og oversetter Daisy Schjelderup og jurist og skihopper Thorleif Schjelderup.

Forfattervirke

Schjelderup debuterte med novellesamlingen Røk i 1939. I en av novellene leser hovedpersonen i avisen at 80 jøder er døde i en tysk konsentrasjonsleir, en nyhet som kontrasteres mot nærere og mer lettbegripelige tragedier. I novellesamlingene Glimt (1945) og Troll kan temmes (1946) skriver hun om hverdagshendelser under okkupasjonen og tiden rett etterpå. Noen av novellene inneholder barndoms- og ungdomsskildringer. I dem tar hun blant annet opp temaer som unge jenters seksuelle oppvåkning og jenters oppdragelse. Under krigen skrev Schjelderup også dikt for Urd.

Skuespillet Livet slår tilbake (1949) har barmhjertighetsdrap som tema. Teaterstykket hadde premiere på Nationaltheatret 10. januar 1950 og var ifølge historikeren Nils Johan Ringdal teatrets største fiasko i Knut Hergels tid som teatersjef (1946-59).[1] Hovedstadsavisene ser ut til å ha vært relativt enstemmig negative i sin dom over stykket. Arbeiderbladets Paul Gjesdahl var blant de mer positive.[2]

Forfatterskapet avsluttes med romanen Ta meg om du vil (1953), som handler om en kvinnes manglende erotiske tilfredsstillelse i ekteskapet. Mens novellesamlingene jevnt over ser ut til å ha fått god mottakelse, faller ikke Schjelderups roman i særlig god jord hos hovedstadens anmeldere. Igjen er Gjesdahl blant de mest positive.[3] Alle bøkene til Schjelderup ble utgitt på Gyldendal.

Fjellklatring

Leiken drev også med fjellklatring, sammen med mannen Ferdinand, som var en av mellomkrigstidens fremste klatrere. Hun klatret både på Kolsås, i Jotunheimen og Nord-Norge. I 1915 var hun første kvinne til å bestige Stetind. Hun deltok også på tre førstebestigninger: Kvenangspigg i Troms i 1914 og Prekstoltind og Vassviktind i Nordland i 1915.

I en reportasje om kvinnelige fjellklatrere i Alle kvinner i 1949, ble Leiken intervjuet om sin klatreinteresse. "Da jeg begynte å klatre, var det fordi min elskede klatret. Hadde han vært seiler var jeg sikkert blitt seiler. De vet jo hvordan vi hadde det den gang."[4] Men så ble hun besatt. Klatringen minnet henne om barndommen i Kristiania, da ungene klatret rundt i alle nybyggene om ettermiddagene.

Hun var mest aktiv i årene etter første verdenskrig. Grunnen til at interessen siden dabbet av, var at hun ikke fikk gå først. "Selve eventyret og spenningen ved klatringen ligger jo i å lete seg fram, men med den tids oppfatning av det svake kjønn, gikk det ikke an å utsette kvinner for slik risiko som å krype først oppover svaberg og stup."[4] Noe av det mest spennende hun var med på, var bestigningen av Stetind. På turen fikk hun og mannen tåke akkurat ved det vanskeligste punktet, noe som fikk stupet under dem til å virke bunnløst. Men hun var aldri redd når hun klatret.

Fotnoter

  1. ↑ Ringdal s. 296
  2. ↑ Dagbladet, VG, Norges Handels og Sjøfartstidende 11. januar 1950. Nationen, Arbeiderbladet 12. januar 1950.
  3. ↑ Dagbladet 27/10-53, Nationen 6/11-53, Vårt Land 3/12-53, Arbeiderbladet 7/12-53.
  4. ↑ 4,0 4,1 Reportasjen gjengitt i Pionerer: s. [113]

Kilder og litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Leiken_Schjelderup_(1895–1963)&oldid=1963998»