Anne Marie Eriksen (1888-1969)

Anne Marie Eriksen. Bilde fra hennes eget fotoalbum.

Anne Marie Eriksen (1888-1969), vanligvis kalt 'Lilla', var fisker og kom fra Olderfjord. Foreldrene hennes var Ane Amundsdatter (f. 1853) og Erik Zakariassen (1847-1928). I 1953 var hun det eneste kvinnelige medlemmet av Troms fiskarfylking som var aktiv fisker. Hun batt sine egne garn i hele tida si som fisker.

Familien

Faren var kven fra Karesuando og hadde kommet over fjellet med flyttsamene. Som tenåring var han i tjeneste hos en sjøsamisk familie på bruket Perteng. Anne Maries mor var ett av barna i den familien. De gifta seg og flytta til Olderfjord, der Anne Marie vokste opp. Familien snakka samisk i hverdagen.

Liv og virke

Anne Marie var den yngste i søskenflokken. Hun fortalte selv at hun valgte fiskeryrket da hun var bare åtte år gammel.

Eg var bare åtte år gammal. Så satt vi og spiste en kveld ... han pappa satt før vi begynte å spise og batt garn, og han hadde garn i sengestolpen. Han batt og han batt. Og eg hadde så lyst til å bitte garn, men eg fikk ikkje lov. Så slutta eg å spise og rente dit og begynte å bitte på det garnet hans. Og eg kunne bitte. Så sa bror min... 'Nå må du ikkje gå dit og ødelegge garnet til far'. 'Nei', sier han pappa, han var så god med meg, nei la ho bare bitte, så kanskje ho lærer å bitte garn. Og eg batt heile tida, gikk ikkje ifra garnet, og når han ble ferdig kom bror min og såg. 'Ja', sa han. 'Ho kan bitte garn. La ho bare bitte'.

Etter det lærte de henne å bøte garn, og etter hvert fikk hun ansvar for garna til hele båtslaget. Fra hun var ti år fikk hun ro med dem som fjerdemann på båten.

I en avisartikkel fortalte hun at

Far hadde en eneste sønn. Han drev stort fiske med mye bruk, så jeg var ikke mer enn 8 år gammel da far lærte meg å bitte og bøte garn. Jeg fikk derfor lite tid til boklig lærdom, jeg måtte passe garna. Jeg var også yngst i søskenflokken og mine eldre søstre gjorde det kvinnelige arbeid. Da jeg ble så stor at jeg kunne holde i årene, tok far meg med ut. Jeg fikk være som en mann.

Mens hun drev sammen med faren sin, drev de bare heimefiske, men da han la opp og hun tok over bruket etter han fiska hun også langs finnmarkskysten.

I en tid drev hun også litt jordbruk. Hun fortalte at siden hun ikke selv hadde jord, og siden hun bodde alene på et veiløst sted krevde det mye arbeid:

Jeg slo sjøl alt høyet, skar tare alene og bar ned foret. Det var ikke vei og heller ikke er det så lett at man kan kjøre. så det var ingen annen råd enn at foret måtte bæres heim. Jeg må si at jeg er så inngrodd i dette med fiske, at jeg ikke trives med arbeid på land."

Under krigen fiska hun mye mindre enn ellers, med bare fem garn. Hun sa hun var så sint på tyskerne og ikke ville det skulle bli noe til overs til dem. Alle bygninger i Olderfjord ble brent under krigen, med unntak av to små fjøs. Etter krigen bodde hun inne i fjorden i et hvitt lite hus som hun stelte selv. Hun begynte ikke med jordbruk igjen etter krigen.

Båten og Ulabrandstatuetten

Hun var den første som ble tildelt Ulabrandstatuetten, som skulle være en "hyllest til skippertaket" og ble delt ut i radioen av Erik Bye i programmet "Vi går om bord", som ble sendt hver julaften fra 1959-1969. Da hun fikk prisen var hun 74 år gammel, og fortsatt aktiv fisker.

Den siste båten hennes finnes idag på Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms. Hun fortalte på radioen at hun på sine eldre dager hadde slutta med garn og bare fiksa med jukse, og at hun derfor bare brukte en toroms båt.

Kilder og litteratur

• Anna Marie Eriksen i Historisk befolkningsregister
• Strøm, Nina Einevoll. 'Menneskeskjebner i Nord-Troms : Kvænangen'. Digital versjon på Nettbiblioteket