Brandvals skysstasjoner
Brandval annekssogn til Grue prestegjeld i gamle Hedmark fylke var egen kommune mellom 1867 og 1963, nå en del av Kongsvinger kommune. Her har det vært flere skysstasjoner, alle på østsiden av Glomma: Helgeneset, Nor, Fagerheim, Solvang, Berg og Lunderseter. I tillegg hadde Gjølstad (søndre) skyssansvar til Kongsvinger fra 1843 fram til Kongsvinger bru sto ferdig i 1856.
Hovedvegen fra Kongsvinger til Solør gikk til å begynne med på østsida av Glomma og med to tilsigelses-stasjoner nevnt 1827, her med avstand til neste stasjon (1 Miile ≈ 11,3 km):
- Fra Kongsvinger over Traastad sund, til Helgenæseth i Grue ⅞ Miile → til Nord i Grue 1 Miile → til Vold i Grue (nær Grue Præstegard) 1 Miile, osv.
NB. Dette er jo før Brandval ble egen kommune, så derfor oppgis stedene å ligge i Grue. Postruta Kongsvinger–Elverum som kom i gang 1838 med ukentlig post, fulgte østsiden av Glomma. Ruta var resultatet av en iherdig innsats fra postmester Ole J. Tommelstad i Kongsvinger.
Ferge over Gjølstad sund ble etablert ved Kgl. Res. 2. aug. 1843. I 1865 var 38-årige Fredrik Pedersen på Sletholen midtre sundmann, en oppgave Otto Hansen, f. 1865, hadde år 1900. Han bodde i forpakterbolig ved Gjølstadsundet. Dette ga en ny reiserute:
- Fra Kongsvinger til Gjølstad i Grue ⅞ Miile → Ved Gjølstad over Glommen med Færge. Til Nord i Grue 1 Miile → til Vold i Grue 1 Miile, osv.
Fram til 1863 var også veien på vestsida hovedvei (fylkesvei) men ble da «nedgradert» til bygdevei. I 1875 opprettet kommunen kontrakt for tilsvarende sundhold over Årnes sund.
Kommunen behandlet i 1898 sak om skysstasjon på Øyermoen men forkastet dette.
Søndre del av Solørbanen åpnet i 1893 og reduserte selvsagt behovet for hesteskyss.
Ved slutten av 1800-tallet var det likevel tre faste skysstasjoner i Brandval. Nor hadde mistet betydning, mens det fortsatt var stort skyssbehov mellom Roverud og Finnskogen.
Skyssordningen
Skyssplikt
Bøndene i Norge hadde skyssplikt for kongen, adelen og embetsmenn fra middelalderen. Også biskoper hadde rett til fri skyss under visitasreiser. Fra 1600-tallet protesterte bøndene etter at oppgavene hadde økt som følge av at stadig flere embetsmenn og tjenestemenn gjorde krav på fri skyss. For å underlette noe ble det langs hovedrutene utpekt skyss- og gjestegårder, samt en skysskar som skaffet tilveie hester etter behov. Etter hvert ble det ytt noe betaling med penger som kom inn fra egen skyss-skatt, men friskyssordningen var krevende for bøndene.
Skysstasjoner
Ved egen skysslov fra 1816 ble plikten til gratisskyss opphevet og det ble organisert et eget skyssvesen med betalingstakster for de tjenestene som ble utført. Lokale myndigheter organiserte dette, satte ut skysstasjoner på anbud med noe offentlig støtte og stilte krav til hestehold.
Faste skysstasjoner skulle ha et bestemt antall hester klare til enhver tid, mens tilsigelses-stasjoner der behovet var mindre, skulle klargjøre hesteskyssen innen et par timer.
Avstanden mellom stasjonene var bestemt ut fra hestenes behov for hvile, og det var også fastsatt strenge regler med hensyn til vekt og fart for å ivareta dyrevelferden.
Også kost og losji
Skysstasjonene skulle først og fremst sørge for transporten, men der det var behov eller ønske fra de reisende, kunne skyssholdet kombineres med gjesteservering og overnattingstilbud. Myndighetene bestemte hvor stasjonene skulle være, men stasjonene fikk gjerne navn etter gården hvor stasjonsholderen holdt til, og endret navn når en ny overtok.
Skysstilbudet var ment for «obligatoriske tjenestereiser», og var ikke tiltenkt eller planlagt for den stadig økende pågangen av utenlandske turister fra andre halvdel av 1800-tallet.
Det offentlige avviklet støtten til skysstasjonene etter hvert som tog, biler og busser overtok, i vårt distrikt rundt 1920, men skyssloven ble først opphevet i 1951.
Skyssbetaling
Betalingen var avhengig av både avstand og antall personer, men også hvor mange hester og hvor stor vogn som skulle benyttes. Skyssloven fra 1816 hadde følgende satser:
For Reisendes Befordring betales hver Hest pr. Miil med 36 Skilling Species, men for en Hest, som forspændes en Reisekjærre eller Bredslæde som kan benyttes af 2 Personer, og hvormed virkeligen tvende voxne Reisende fremføres, betales halvanden Skyds.
I tillegg betales pr. Miil:
- For en Stolkjærre med Sele . . . . . . . . . . . 4 Sk.
- For en Arbeidskjerre med Reb og Sele. . . 3 Sk.
- For en Ridesadel med Bidsel . . . . . . . . . . 2 Sk.
- For en Kløvsadel. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 1 Sk.
Kilder og litteratur
- Første versjon av denne artikkelen ble skrevet av Johan Seglsten på grunnlag av kirkebøker, gravminner, folketellinger, gårdsmatrikler, panteregistre, gamle kart og aviser, reisehåndbøker, faglitteratur, samt bygdebøker.
- Mandt, Gunnar: Brandvalboka, bind I bygdehistorie (1953)
- Mandt, Gunnar: Brandvalboka, bind II gårdshistorie (1968)
- Seglsten, Johan (red.): Gamle Roverud – en stasjonsby vokser opp (2004)