Bryllupstradisjoner

Et brudepar av Frons prestegjeld av H.F. Hiorthøy (1785).

Bryllupstradisjoner refererer til de skikkene og ritualene som har blitt fulgt under bryllupsfeiringer i Norge. Disse tradisjonene har noen felles elementer, men har også variert fra region til region og endret seg mye gjennom tiden. I dag er norske bryllupstradisjoner en sammensmelting av historiske skikker og moderne innflytelse.

Bryllup på Voss omkring 1750

I Norsk idrætsblad fra 1906 ble det fortalt om en bryllupstradisjon fra Voss fra omkring 1750;

Fra bryllupsgården red hele brudefølget i en bestemt orden. Brudeparet på blå hester, som hadde bjeller hengende på. Underveis ble ordenen brutt, man samlet seg foran paret - så ble det kappridning. Da de nærmet seg kirken, red brudefølget i vanlig orden igjen. På vei hjem fra kirken var det om å gjøre å komme først til bryllupsgården, hente brudegrøten og ri brudeparet i møte med den. Den som nådde frem til brudeparet først, var seierherre og hans hest ble "frispringar". Når flere hester som tidligere hadde blitt frispringere møttes i samme bryllup, kunne det gå heftig for seg.

Skikkene med hestene holdt seg helt til 1885.

Bryllup i Sogn i 1775

Tidsskrift (Historielaget for Sogn) 1958 nr. 19 har et stykke om et bryllup i Sogn i 1775. Her får vi vite mye om hvordan bryllupsseremonien foregikk på den tiden.

Føring (fodne)

Både menn og kvinner hadde med seg føring (fodne) til bryllupet; kvinnene hadde med lefse, gumme (dravle), ost og smør. Mennene hadde med seg kjøttlår. Dravlen ble ofte tatt med til gården i ferdig form, siden søt melk sjelden holdt seg under transport fra stølen til bryllupsgården.

Skjenking

Til vederlag for gavene, ble gjestene skjenket med brennevin og øl i skåler av verten.

Bryllupsbordet

På bryllupsbordet stod det pølser, ost, kjøtt og flesk, stekt brød, store kaker, fisk og smør. Alle kunne spise det de ville av det. Ikke alle hadde så god råd som denne verten, for helt frem til år 1900 kunne kjøtt og annen kostbar mat bli fordelt mellom gjestene.

Kjøkemesteren

Kjøkemesteren sa "Gjev lyd gode Gjæster!" og fikk folk til bords. Han slo på beten i stua, en tradisjon som også ble brukt på Færøyene den tiden. Folk spiste og pratet ved bordet, og det ble drukket mye øl. Kjøkemesteren leste og sang etter maten. Han hadde ordnet med spelemann med fele, og dansen gikk livlig. I Sogn danset de springar, ut fra en beskrivelse i et vers.

Sengetid

Da det var sengetid, fikk de gifte seg en seng - mens de unge måtte ty til halmen på gulvet, til flatsenga eller "slonkebolet". Det ble ofte lite søvn og småfriing (flørting). I Gulen og Masfjorden kunne det hende at par som sovnet ved siden v hverandre, våknet om morgenen med føttene sammenbundnes. På Helgeland i Nord-Norge gjorde husbonden ærend om natta og strødde salt på ungdommene i flatsenga.

Brennevin til frokost

På morgenen fikk alle brød, brennevin og øl på senga. Så var det dans for de unge og fyrige til det var frokost. Da fant hver seg plass der de ville, og de tok for seg av maten.

Bruden pyntes

I det spesifikke bryllupet i Sogn som beskrives, kom prestekona og pyntet bruden. Det var hun som hadde handlaget og kjente tradisjonen. Noen steder stoppet brudefølget i prestens tun, bruden pyntet seg der og brudesvennene tok en dans i stua til presten. Prestekona måtte da finne frem øl. Dette holdt frem helt til i 1811, da en prest sa fra om at dette ikke var i orden lenger. Andre steder brukte brudefølget drengestova eller våpenhuset i kirka til å pynte bruda.

Brurestasen var ei krone av sølv, krage, belte og snoreband. Det var bare noen få som eide slik, så de leide eller lånte.

Ridende bryllup

Det var ikke bare på Voss at det var ridende bryllup, det var det også i Sogn på denne tida. Under skyting og spetakkel på kirkeveien hendte det av og til at hesten ble skremt og bruden falt av hesten.

Hjem fra kirken ble det sprengridd, og der var det øl, brennevin og mjød. Både mjøden og brennevinen var nok kjøpt i Bergen. Maten på denne tida var venda såd, steik, smør, fisk, kjøtt, ost og brød. Særlig gikk det unna med steik.

Det ble skålet for konger, prinser og prinsesser - og kongens "arvehus". Så ble det dans, og noen ble både fulle og "styrlause". Kjellersveinen sørget for å få de mest påvirkede til å gå til sengs. Brud og brudgom ble så spilt til sengs, og så ble det mer mat og dans. Folk satt sammen og skrønet og hadde det moro til langt på natt. Festen holdt frem til neste dag, men nå var det forandring. Bruda hadde lagt fra seg hodekrona og nå var hun kone med svarthuve. Så spilte de inn brudegrøten, og skyter når han kommer på bordet. Etter grøten ble det lagt pengegaver i ei skål. Man brukte ofte uttrykkene "skålebrudlaup" eller "sendingsbrudlaup", noen ganger en kombinasjon - som var vanlig i Nordhordaland og Ytre Sogn.

Brurebeten

Bruden gikk rundt med en liten godbit. I dette bestemte bryllupet gikk det med fem fat av mjølkost, lefse og gumme.

Langdans (bruderei)

Verten ba om at alle sprang langedansen. De hoppet, sprang som gale, skrek og ropte. Fra Hemsedal vet vi at de i langedans hektet seg sammen i ei lang rad, opp til 15 stykker. Det første paret holdt opp armene som en port.

I Nordfjord på 1700-talelt danset de første en halling, så fikk bruden svarthuva på, så holdt kjøkemester en tale og samlet in penger - og til sist danset hele skaren (spesielt de ugifte) gjennom alle husene og omkring alle markene med bruden. De holdt alle hånd i hånd og løp i en linje - de to første holdt et tørkle mellom seg, som alle måtte løpe under. Symbolikken var at bruden skulle danses ut av pikelaget.

Bryllup i Vågå i 1785

I en bok om Gudbrandsdalen prosti gitt ut av H.F. Hiortøy i 1785 beskrives bryllupstradisjonene i området slik.

Medgift

Det spilte liten rolle om bruden var lite pen eller dårlig til husarbeid, så lenge hun hadde en stor medgift, eide mye og sto til å arve betydelige verdier.

Bryllup ved nymåne

I sognet fantes det flere bedemenn som tok seg av å invitere gjester til bryllupet. Bryllupet ble ofte holdt ved nymåne, i den tro at ekteskapet da ville blomstre og utvikle seg positivt. Når barn av gårdbrukere giftet seg, ble festen vanligvis holdt hos brudgommen eller hans foreldre.

Brudekjolen

Bruden bar kjoler av silke i varierte farger, samt skjørt av svart stoff eller ullendamask. Brudekronen var laget av stoff. På et kobberstikk kan man se en illustrasjon av brudeparet. Brudekjolen var dekorert med en prydlig krage og et bryststykke, utsmykket med flere rekker av forskjellige pynteelementer. På den tiden hadde bruden ofte håret oppsatt, dekorert med bånd eller blomster, og/eller papirkroner med glassperler i forskjellige farger.

Bryllupsaften - kvelden før bryllupet

Gjestene ankom bryllupsgården kvelden før seremonien og ble ønsket velkommen med salutter, trommer og fiolinmusikk. De brakte med seg sendingskorger fylt med mat, som ble servert til alle.

Til kirken

Bruden hadde sitt eget brudeværelse, hvor hun sov og ble staset opp neste morgen. Deretter ble hun eskortert ut i bryllupsgården av brudesvennene. Før paret dro til kirken, ble det holdt en tale om morgengaven de ga hverandre, om retten til kåret på gården for den som levde lengst. Kåret ble verdsatt foran alle, etterfulgt av en skål. Deretter red ungkarer inn på tunet på hesteryggen, og i henhold til tradisjonen red de først i følget til kirken. Etter dem fulgte trommeslageren og spillemannen, som spilte bryllupsmarsjen, deretter brudeparet og til slutt gjestene.

Bryllupsfesten

Etter vielsen red de alle tilbake til gården. Ungkarene red først, da de hadde ansvar for å ordne overnatting i brudehuset. Da brudeparet og gjestene ankom gården, ble de mottatt av kjøkemesteren og en velkomstskål.

Da det ble klart til bortsetting, ble bruden geleidet til langbordet av brudesvennene og brudgommen ble fulgt av kjømesteren. Brudekoner og brudejenter satte seg ved brudens høyre side, og følgesvenner, brudesvenner og menn satt på venstre side. Hele seremonien pågikk mens spillemennene spilte bruremarsj. Kjømesteren sin oppgave var å få gjestene til bords, så ba han bordbønn. Rettene ble servert til tradisjonell musikk. Det ble skålt og sunget et vers for kongen, for biskopen og deretter brudeparet. Skålen gikk rundt, der gjestene ga sin pengegave. Størrelsen på bryllupsgaven ble senere gjort kjent i kirka.

Det var nabokoner, såkalt forgangskoner, som serverte mat og vartet opp i bryllupene. Da alle var forsynt, ba kjømesteren bordbønn og gjestene sang takkesalme for maten.

Rommet ble ryddet og det ble dans etter tradisjonelt mønster. Bruden danset med kjømester, deretter med alle gjester. Brudgommen danset med brudekoner og brudejenter, og så danset alle gjestene sammen.

Til slutt ble brudeparet fulgt til sengs av kjømesteren og brudesvennene. Det ble sunget salmer da bruden fikk av seg brudestasen. Brudgommen tok krona av bruden og satte på ei svart hue, mens bruden satte på ei mannshue på brudgommen. Seremonien ble avsluttet med enda en salme.

Fest i en uke

Andre dag i bryllupsgården startet med at gjestene om morgenen ble servert øl og brennevin på senga. Deretter drakk, spiste og danset de i seks dager. Det var fele det danset etter, og både i Lesja og Dovre var det dugelige spillemenn.

Dette er altså fortalt i en bok om Gudbrandsdalen prosti gitt ut av H.F. Hiortøy i 1785

Bryllup i Søgne på 1800-tallet

I boka Folkeminne fra Søgne (1969) skriver Peter Lunde om frieri og bryllup:

Varsel om hvem de skulle få

På julaften skulle de sette et glass med vann på bordet. Så kunne de se den personen de skulle få, stående med hodet i vannet. Abel Olsdotter Tråne (f. 1836) gjorde dette. Hun så ham så tydelig at hun kjente ham igjen med en gang da han kom på frieri. Dette må ha vært rundt 1860.

Få den andre til å ville gifte seg

Det knyttet seg noe overtro rundt det å få den andre interessert. Dersom en gutt fikk overført litt av svetten sin eller blodet sitt i et eple og fikk ei jente til å spise det - "vendte han til seg hugen hennar". "Ingeborg Beintsdotter Berge (1802-1838) var so ven og stram ei gjenta. Dei sa ho gjekk med snørliv og mansjett kvar dag. Det var ein gut som pent vilde hava henne, men ho brydde seg ikkje det minste um ham. Men so fekk han gjeve henne noko av blodet sitt i eit eple, og ette den dgen kunne ho ikkje halda seg ifrå han. Ho hekk etter han alle stader. Det vart ikkje giftarmål med dei; ho døydde ugift." (Lunde, s. 2)

Frieri og trolovelse

Man skulle ikke fri til jenta når man var sammen med henne i bryllup. Det ble ikke noe lykke av ekteskapet da. Det beste var når man kunne møte henne i fjøset, slik at man kunne stå i fjøsdøren og fremføre frieriet. "Mikal Austrus stod i kvidøri og fridde til Tone Kleppand".

Det var oftest foreldrene som bestemte over ekteskapet. De unge måtte ta den som foreldrene ønsket de skulle ha. Hans i Romsviga gikk til Rasmus Berge og ba om datteren. — Du får ’kje Rakkel, for ho kann gifte se sjel, ho e só pen. Men vil du ha Anne Gurina, så kann du få henne, svarte Rasmus, og Hans gikk med på det. De ble viet i 1827, og året etter ble Rakkel gift med Tønnes degn.

De gjorde ikke forlovelsen kjent, de skjulte den så lenge det var mulig, og noen ganger enda lenger. Tønnes Beintson på Stausland snakket med nabogutten Tørres Tellefson, og mente at han ikke skulle ha Anne (som han ble gift med), selv om presten allerede hadde annonsert for de samme den formiddagen i Greipstad kirke (1859).

Festensøl

Før bryllupet ble det drukket festensøl eller handebandsgjestebod (gjestebryllup). Ofte var presten til stede, og de ble regnet som nesten gift etterpå, så de kunne flytte sammen om de ønsket. Det siste festsølet på Lunde ble drukket til Søren Jensson fra Leire rundt år 1800.

Dager man ikke skulle holde bryllup

Onsdag var ikke en god dag å holde bryllup. Det var en prest som ikke ville vite av at de holdt bryllup mandag eller lørdag, for det brøt med søndagsfreden. Etter dette holdt de jevnlig bryllup på tirsdag eller torsdag.

Be til bryllup I gamle dager var det ikke bruden som ba til bryllupet. Når hun gikk rundt til de som skulle inviteres, hadde hun med seg en jente som fremførte ærendet. Jenta spurte «um dei vilde gjera den æra å koma til bryllup den og den dagen til» (der hun nevnte gutten og jenta som skulle være brudeparet). Det må være svært lenge siden den skikken ble avlagt. Siden har det alltid vært slik at bruden går alene når hun ber til bryllup. Folk måtte få god tid til å forberede seg med klær og sending, derfor ble de alltid bedt åtte dager før bryllupet. Når bruden kom inn der hun skulle be, måtte hun ikke sette seg ned før hun hadde gjort fra seg ærendet. Det var det samme hvor mye de ba og nødde henne. Hun kunne si: Jeg skulle be fra N. N. (brudgommen) om dere vil komme til bryllup (den og den dagen). Da Bolette Hansdotter skulle be til sitt bryllup rundt 1862, sa moren til henne: Du må endelig si fra Olai (brudgommen), helst før det blir nødvendig. Hendrikka Eig sa da hun ba til sitt bryllup: E skulle be ifrå me ò Simon (brudgomen) osv.

Sending

Sendingen til bryllup og begravelse bar de gjerne i en sølje-kurv, derfor kalte de den gjerne for en sendingskurv også. De bar fram sendingen kvelden før bryllupet. De ga vanligvis seks–sju lefser med smør, og den var to til fire tommer bred. Så bar de et stort fat med gumlegoe, fem til åtte hvetekaker, og minst et halvt (bismar-)pund smør (3 kg). Noen ganger bar de søtost istedenfor gumlegoe. Hendrikka Eig sier de bar fire lefser og fra åtte–ti merker opp til et halvt pund smør. Siste gang Hendrikka var med og smurte lefser, var til Tarald Larssons bryllup på Eig rundt 1870. De smurte smøret på med fingrene, og skonningen kunne de glatte ut med en skje.

I gamle dager satte de smøret fram i smørøtter eller formet det i firkantede rutete smørformer. Men senere begynte de å sette det opp i store runde «smørstykker» som smalnet oppover mot den avrundede toppen, der det var fire krøller mot hverandre. De lagde krøllene på den måten at de satte spissen av en skje mot smørstykket nede ved kanten, og førte den oppover stykket, mens de vekselvis trykket skjeen hardere og løsere mot det. Smøret som lå inne i skjeen, ble til en fin krøll på toppen av stykket. De brukte helst en gammeldags sølvskje med bredt blad til dette arbeidet, og de dyppet skjeen i varmt vann slik at den skulle slippe smøret. Når alle fire krøllene var ferdige, stod det en bred stripe etter skjeen opp langs fire sider av smørstykket. Så tok de gjerne en treskje med baksiden opp, og satte den med spissen litt dypt inn i smørstykket to eller tre steder over hverandre i hver av de fire bolkene mellom stripene.

Det var visst mest en av jentene i huset som gikk med sendingen, en av de voksne døtrene eller tjenestejenta. De fikk skjenk og et måltid mat i bryllupsgården. Når sendingen kom til gårds, skar reidkona lefsene små, og «reipegutten» hjalp til.

Tønnes Svemland på Løne var vert. Da det led mot kveld, ville kona hjem; men Tønnes syntes det var for tidlig. — Jeg har ikke fått tilbake det jeg har båret, sa han. Han ville ha likt for sendingen.

Når bryllupsgjestene kom

Gjestene som hadde lang vei, kom gjerne kvelden før bryllupet; men de andre gjestene kom samme dagen som bryllupet skulle være. Og de måtte være tidlig ute, der det var lang vei til kirken.

Bryllupsmorgenen sto spellemannen utenfor bryllupsgården og tok imot gjestene med «Brud-slag» etterhvert som de kom. Så sto bruden og brudgommen i forstuen og tok imot dem med skjenk.

De la merke til været

Dagen før bryllupet var brudgommens dag, og bryllupsdagen var brudens dag. Avhengig av om været var klart eller dårlig de dagene, bestemte bruden eller brudgommen seg i ekteskapet. Det var et godt varsel når bruden fikk noen regndråper i kransen, det varslet rikdom. Dersom det dryppet så lite, var det bra. "Rig e reinbrua, sæl e solbrua, men stormbrua får ikkje no løkke."

Brudeantrekket

Brudeantrekket har endret seg mye de siste hundre årene. Bruden hadde en «skaut» på hodet en stund. Hun hadde et silkepannebånd festet i nakken slik at endene hang nedover ryggen. Midt på hodet var «rinselen», den var formet som en ny måne. Utenpå var det et hvitt skaut. (G. V.)

Det er usikkert om skautet var en del av selve brudebunaden. I Øyslebø sogn hadde bruden et "brudelad" på hodet. Det var av fløyel, og pyntet med fjær og glassperler, så det skinte mot solen langveisfra. Det sto høyt til værs litt bakover fra hårkammen, og det var festet i et bredt silkebånd som lå som et pannebånd og var festet nederst bak i nakken. Når bruden skulle ha kjoleklær på seg den andre dagen i bryllupet, da hadde hun "rinsel og skaut".

Rinselen lå over hodet tre-fire tommer bak hårkammen. Den var av tynt tre eller papp, omtrent tre tommer bred, og fastsydd til et bredt silkebånd med hvit kniplingskant foran på pannen, og festet i nakken som brudeladet. Det var bare kvinner som brukte rinsel, og bare så lenge de var noe unge. Jentene brukte ikke rinsel, men "rult". Den bøyde seg tvers over hodet som rinselen, men rulten var av tykkere stoff og stoppet med strå eller lignende, og den var ikke så høy som rinselen.

Utenpå rinselen eller rulten hadde de et hvitt skaut. De brettet det nede ved kanten, og la det stramt rundt pannen med bretten utenpå, slik at folden nådde hverandre i nakken, og de førte endene fram på hver sin side under den faste delen av skautet.

Den eldste brudestasen de vet å fortelle om i Søgne, var smykket av fløyel som lå over brystet, og en fløyelshette på hodet. De kalte det "bru-ty". Både smykket og hetta var prydet med sølvblonder og kniplinger.

Det var et hull i hetten. De la et stykke tøy under det hullet for det samme. Men hvis bruden hadde syndet mot det budet slik at det ikke kunne skjules, da måtte hun ikke legge noen tøylapp mellom hetta og hodet. Da skulle presten kjenne håret når han la hånden på hodet hennes foran alteret. Den skikken holdt de fast på så lenge brudetyet var i bruk. Det ble antagelig avlagt rundt 1820. (B. H.)

Brudekjolen kunne være av bomull, ull eller silke etter som de hadde råd til:

• Pernilla Knutsdotter fra Åros ble gift i Øystre Sognvik (1785). Brudekjolen hennes var av blå blomstrete silke. Den var stakk og kufta med små skjøt og stramme ermer.
• Elisabet Andersdotter Lunde var brud i en hvit kjole (1819), og den var så tynn at de satt og lo av henne da hun sto foran alteret. Den var vanlig med tøy som var mer varig.
• Inger Torsdotter ble gift med Hans Hansson Lunde (1820). De hadde lite penger, så hun måtte nøye seg med mindre stas enn hun var vant med. Brudekjolen hennes var av hvitt bomullsstoff med grønne roser i. Hun var med de siste som var brud med det. De som hadde bedre råd, brukte det ikke lenger.
• Gunhild Knutsdotter fra Lone ble gift med Syvert Amundson Eig (1839). Hun hadde hvit brudekjole.
• Jens og Tarald Oftenes ble viet samme dag (1842), Jens med Anne, og Tarald med Susana Katrina fra Ørmestad. De to mennene var brødre, og de to kvinnene var søstre. Anne hadde krans på hodet, men Susana sto for alteret med hvit kappe. Han hadde vært gift en gang før, og de trengte ikke å bære kransen mer enn en gang. De brukte ikke myrtekrans, men blomsterkrans.

Brudgommens antrekk

Erik Olson Stokkeland, sjømann og gårdbruker, sto brudgom (1805). Han hadde knebukser, pique og hvit vest, og pisk bak i nakken. Hans kone, Engel Jonasdotter fra Lundlia (d. 1864, 80 år gl.), var blant de siste som gikk med utrøkte lauslumma. Tonnes Jensson Lunde sto brudgom i knebukser og kort trøye (ikke sølvknapper) 1844.

Spillemenn

De hadde alltid spillemann i bryllup. I Per Beintsons bryllup på Vestre Sognvig 1838 var Jakob Janson fra Flekkerøya og spilte fiolin, og han hadde med seg en liten sønn som satt ved siden av ham og spilte trekant.

Syvert Martinusson på Eig hadde klarinettblåser i bryllupet sitt (i 1850-årene).

I Tomas Taraldsons bryllup på Repstad (1859) var klarinettblåsere fra Stoveland i Manndalen. Han sto utenfor bryllupsgården og tok imot dem da de kom fra kirken.

I gamle dager var det oftest felespillere de hadde. Da var spillemannen med til kirken, og han spilte hele veien inn i våpenhuset, og noen ganger lenger. Nils Larsson på Stokkeland (f. 1799) var spillemann i mange bryllup, og da gikk han spilte inn i kirken foran bryllupsfølget, og så satt han i døpefonten ved siden av presten og spilte salmetoner på fela.

Tonnes i Myra og en fra Hævåger hadde bryllup samme dagen. Spillemannen skulle gå foran bryllupsfølget og spille brudeslaget helt til stedet. Det var Nils Stokkeland som var spillemann for Tonnes. Han gikk foran både bryllupsfølget og spilte en melodi «Hei lysti på de eine beine», — det var visst en springdans. — Hva er dette for noe? sa Hævågerbrudgommen. — Skal du ikke spille brureslå? — Dette er en god nok idé, svarte Nils. Han gikk og blinket til kikkerne, og de sto tvikroket av latter.

Johannes Kristianson på Stokkeland (f. 1821) skulle også være spillemann, han var i byen og lærte. Han møtte på sesjon på den tida, og så spurte krigskommissæren: Hva er din livsstilling? — Jeg spiller, svarte Johannes. — Du kan vel ikke leve av det, mente den andre. — De ser 'ke ud te je kann døy a de heller, svarte Johannes.

Dette er altså fortalt i ei bok om Søgne i gamle dager.

Bryllup på Averøya i 1860- og 70-åra

Langbryllup

I Averøy-minne fra 1970 fortelles det om brudeparet Ole Torgersen Flatset (1825-) og Anne Halsteinsdatter Stene (1841-). De ble gift i Kornstad kirke søndag 1. juli 1864 av den gamle sogneprest Dåe. Den dagen var det fem brudepar. Nattholdet ble bekostet av brudens foreldre, og holdt i brudens hjem på Tøftå. Mandag 2. juli dro brudefølget til Flatset. De rodde i to båter, og det ble holdt bryllup i brudgommens hjem uken ut - langbryllup. Det var deilig solskinn på turen og visstnok hele uken. Et par tønner brennevin gikk med.

Lærke i lommen

Fra opptegnelser om Kvernes Præstegjæld fra 1874, het det seg at man "drikker Bryllup". Enkelte bryllupsgjester var beskjenket før gudstjenesten og beruset i Guds hus. Etter vielsen slo man leir et sted og nøt "traktement". Etter gammel skikk hadde hver person en "lærke i lommmen", og i bryllup hadde gjestene lov til å drikke så mye de ville - ellers ville bryllupshuset bli negativt omtalt. Men det var den største vanære for en brudgom å bli beruset i sitt eget bryllup, sa presten.

Brennevin og skålgaver

I 1872 hadde det vært bryllup for en gårdmannsdatter fra Kornstad og en gårdmannssønn fra Eide. Det var kjøpt inn tre og en halv tønne brennevin, det meste presten noen gang hadde hørt om i sin tid på Averøya.

Presten snakket også om skålgaver, som var en tradisjon som var i ferd med å bli borte fordi det ble dyrt for gjestene. Ble det ikke gitt skålgaver, ble det kanskje heller ikke påspandert så mye alkohol, skrev presten.

Bryllup i Sunnfjord i 1880-årene

Elisa Ulvig forteller i artikkelen Folkelivsbilleder fra Søndfjord (1909) om tradisjonene fra Sunnfjord;

Omtalsmenn

De unge gikk og så på hverandre og betenkte seg lenge og vel. Var det noe til kar, samrådde han seg med foreldrene sine før han lot de såkalte omtalsmennene gå for seg. Omtalsmenn var menn, som på brudgommens vegne, skulle bære frieriet frem. De måtte kjenne både brudommens og helst også brudens foreldre, og helst måtte de være godt ansett i bygda. Dersom omtalsmennene hadde hellet med seg, flyttet bruden som oftest hjem til brudgommen en stund før bryllupet. Da ble det gjort gjestebud. Skyldfolk (slektninger) og omtalsmenn ble bedt, og bruden måtte gi sokkeband til de siste.

Forberedelser

Bryllupet ble holdt der bruden bodde og gikk for seg omtrent som andre steder, står det i Ulvigs fortelling. Først var det brygging og baking. Et par tønner øl måtte en belage seg på. Så dro en på en byreise for å få tak i det som skulle kjøpes, blant annet et anker brennevin. Mannfolkene brukte noen dager på å be folk, mens kvinnfolkene druste på med kles- og husvask. De fikk gjort fra seg kliningen - der smør og ost ble spurt på kaker og brødskiver. En brukte vanligvis pekefingeren til å gjøre dette.

Tunet ble sopt og de la småhakket einer på dørhellen og inne over gulvet. Stuen ble vasket og leiret. Med leiring mentes at veggenes øverste del, oppe mot de tilrøkte takbjelker, ble forsynt med en alenbreddes bort av leire. Denne lyse lyse leirborden stod i kontrast mot det sorte, tilrøkte tak, som nesten aldri ble vasket. Det ble pyntet med bjørkegreiner rundt om.

Bryllupsaften - kvelden før bryllupet

På ettermiddagen begynte gjestene å komme til gards, stille og sømmelig. Kjerringene bar sendingsmaten, fint innballet i hvite og rosede kluter. Noen ganger var det kjøgemesteren, spillemannen og brudgommen som tok i mot dem utenfor huset. Ellers var det brudgommen som tok i mot dem, når de som skikk og bruk var, stanset ute på tunet. Brudgomspikene hadde kledd opp brudgommen tidlig, slik at han skulle være klar til folk kom. Men bruden måtte ikke ses før maten var satt frem. Hun var i kleven eller på loftet, om noe slik fantes, og ble kledt i all sin pryd. Det var ofte to brudekoner og to brudepiker som hjalp til med dette. Alt skulle sitte så glatt som mulig, ikke en rynke eller knappenål på feil sted. Håret måtte ikke krølle og buste seg. Håret på en brud skulle være så glatt som alterduken på julemorgen. Dette kunne være et strevsomt arbeid.

Framlauskonene hadde matserveringen og ansvar for kliningsmaten. Det var store tinnfat og trefat med melkemat nedover bordet, og ølstaup og smørstaup innimellom poteter, salt fisk og flatbrød. Alle fikk en borsk (tallerken) av tre eller tinn, kniv og skje. Når alle var benket og brudgommen satt i høysetet, ble bruden ledet til bords av leiesveinene. Så fikk man seg mat og etter det gikk man til sengs.

Bryllupsseremonien

På morgenen ble man vekket av musikk med tromme og fiolin. Framlauskonene gikk med mat på sengen til alle gjestene. De bar store flate hankekurver over armen, fulle med løpsekling, mekekake og skive, spekekjøtt og fleskesneier. Kjellersveinene, de som sørget for drikkevarene, gikk med øl og kaffe. Kjøgemesteren hilste på folk og terget spillemannen.

Ofte var det to spillemenn. De ble ofte slitne, for folk var glade i å danse - fra de kom i stuen bryllupsaften til gjestebudet sluttet. De danset mest springer.

På morgen ble bruden kledt. Ofte kunne skoene bli stjålet, og det var brudepikenes ansvar at ikke det skjedde. Mange bruder sørget for å ha to par sko til bryllupet og gjemte det ene godt i kista si, så de ikke skulle komme for sent til Guds hus. Da alle stod klare til å dra, steg kjøgemesteren frem og sang et vers på vegne av gjestene eller bruden.

Hvis det var lang vei til kirken, måtte man ta inn i en av husene ved kirken for å hvile og få bruden pyntet. Det var umulig for henne å bære kronen hele tiden. Det samme kunne skje på veien hjem. De hadde ofte med seg nisteskrin med kliningsmat og øldunk til kirka, som de dro frem da.

Når de nådde hjem igjen, ble det middagsmat med kjøtt, sodd, smør, brød og fisk. Det ble servert mylse til brudekonene og brudepikene. Den siste måtte spises mens bruden holdt fatet i fanget.

Dagen etter bryllupet

Etter at gjestene hadde fått mat på sengen, ble bruden igjen påkledt krone og så danset hun sølvet av seg. Alle danset med bruden, og de måtte betale dansepenger. Etterpå spiste de brudegrøden (rømmegrøt). Bruden fikk da skaut på av brudekonene og brudepikene. En høy, sort silkehue med hvitt lin - svartehuen. Så ble hun ledet i stuen av leieveinene. Da hun hadde kommet over dørstokken sang de gjerne et vers. Brudgommen hadde imens fått på seg sin røde hue. Bruden ble ledet bort til høysetet til ham, og øyeblikket var ofte rørende. Så kom brudeskjenken, der bruden gikk rundt og skjenket alle av byflasken og brudekonene gikk etter med småbrød. Mens de festet og drakk, ble det satt ett ølstaup eller tinnfat på bordet, og kjøgemesteren oppfordret gjestene til å gi brudefolket gaver.

De neste par dagene

Brudefolkene selv kom med mat på senga. Da hadde med seg hele bølet; spillemenn, kjøgemester, kjeller- og leiesveiner og framlauskoner. Gjestene takket for maten og brudeparet takket for hva de hadde fått.

Det var drikking. Mennene var øre og kjerringene trette, det ble ikke så mye søvn.

Den fjerde dagen

Den fjerde dagen dro folk avgårde på formiddagen. De fikk alltid en melkesuppe, aakjørselsuppen. Da de så var ferdige og hadde takket for seg, samlet mannen sammen kjerring og unger og gikk mot døren med dem. Der stod de og sang et vers til brudeparet.

Dette er altså fortalt av Elisa Ulvig i artikkelen Folkelivsbilleder fra Søndfjord (1909)

Bryllup på Nordmøre i 1880- og 1890-årene

Ivar Rasmussen Eide (1874-) begynte å spille fele til bryllup på Nordmøre allerede i 12-årsalderen. Han fortalte dette om bryllupene på den tida:

Tredagersbryllup og åttedagersbryllup

Det var mest vanlig med 3-dagersbryllup den tida. Da kunne en spillemann få mellom 3-5 daler.

I større brylluper, åttdagersbryllup, kunne man få opptil 25 daler. Det ble gitt skålgift og spillepenger samtidig som bruredansen foregikk, straks før heimfarsuppen, gikk over til tilje.

Spillemannen var med

Helt opp til 1880-årene og lenger frem var spillemannen med når brudefølget dro til kirka. Det kunne være til fots, med hesteskyss eller med brurabåt alt etter hvordan avstandene og geografien var. Spillemannen var med helt fra bryllupsgarden til kirkeporten og spilte hele tida. Han kunne ikke ta for lange opphold og det ble da spilt bruramarsjer.

Kirkedur

Etter vielsen ble det holdt kirkedur, en sammenkomst. Hvis været var fint hadde de denne sammenkomsten ute. Hvis de måtte være inne, var det hos den gårdbrukeren som bodde nærmest kirken. Kirkeduren bestod av et håndmatmåltid og dram som var medbrakt fra bryllupsgarden. Til drammen hørte også ølskjenk med. Til denne duren var både prest og klokker medbedt. Og spillemennene, oftest to, måtte gjøre sitt beste. Etter måltidet var det å ta raskest mulig fatt på turen til bryllupsgarden.

Se også

• Bryllupstradisjoner i tamilsk kultur