Buskerud (Modum gnr. 142)

Buskerud fra kart 1817.

Buskerud, også kjent som Buskerud hovedgård, er en matrikkelgård i Modum kommune. Gården har gitt navn til Buskerud fylke. Amtene fikk navn etter sitt sentrale sted som gjerne var en festning, men i dette tilfellet valgte man den sentrale og store gården.

1500-tallet

På 1500-tallet eide kronen Buskerud, som hadde status som en av Akershus slotts ”ladegårder”. Ordet ladegård betyr egentlig uthusanlegg, men skal her forstås som et helt gårdsbruk, en stort organisert provianteringsbedrift som hadde til oppgave å forsyne Akershus slott med proviant og råvarer av forskjellig slag.

Her ble det produsert smør og ost, det ble levert tønnevis med laks fra det rike laksefisket ble speket og saltet til proviant, havre ble produsert til hestene og bygg ble maltet så det kunne brygges til øl for mannskapene på slottet. Hit opp kunne hestene sendes til vinterfóring eller på sommerbeite. Slottet hadde også andre ladegårder: Bygdøy (Ladegårdsøen) og Moss gård. På Buskerud og Moss var sagbrukene av størst betydning og skaffet både byggematerialer og hard valuta. Lensherren på slottet, eller stattholderen, fikk høste produksjonsfordelene i sin embetstid.

På Buskerud satt i 1500-årene en gårdsfogd som sto for driften og leverte regnskaper. Denne funksjonen hadde eksistert lenge før reformasjonen, for Buskerud hadde før reformasjonen vært ”avlsgård” under St. Olavs kloster i Tønsberg. Det medførte ikke store forandringen å skulle forholde seg til slottsherren på Akershus fremfor abbeden i Tønsberg. På Buskerud ble det drevet hovedgårdsdrift: Leilendingene under gården hadde pliktarbeid med å ”hjelpe avlen” som det het, dyrke jord og levere tømmer til de fire Åmotsagene i Simoa og ellers yte en lang rekke spesifiserte tjenester.

1600-tallet

Etter å ha forpaktet bort godset i et par tiår, avhendet kronen Buskerud med sagbruk og underliggende gods som pantegods i 1666. Pengekravene etter krigen hadde hopet seg opp, og kreditorene som hadde lånt staten penger, krevde nå å få erstattet sine utlegg. Det fikk de i form av krongods. Leverandøren Friedrich Werdelmann i København hadde 20.700 riksdaler til gode, men han var nå død, så det ble enken Margrethe Wilders som i 1668 fikk utstedt det pompøse kongeskjøtet på Buskerud til odel og eie. Med på lasset fulgte alle rettigheter som kronen tidligere hadde hatt, slik at Buskerud ble til en adelig setegård med full skattefrihet. Blant de mange fordelene var skattefriheten, fritak fra å betale tiende av produksjonen ved sagbrukene. Med gården fulgte viktig tomtegrunn og et stort privilegert laksefiske under Døvikfossen. Folkene som hørte under godset var dessuten fritatt for å utskrives til soldattjeneste. Man slapp å avgi arbeidskraft i flere år, men militærtjenesten den gang var livsfarlig, ikke pga krig, men fordi mange døde av smittsomme sykdommer i militærleirene. Man kunne utholde mye hvis mann slapp utskrivning.

1700-tallet

Godsets eierinne hadde ingen barn og testamenterte godset i 1708 til sin niese Alhed Maria Heins som var gift med justisråd og assessor i overhoffretten Nicolai Schwartz. Disse etablerte seg nå på gården. Ved det store kirkesalget i 1723, da staten solgte kirkene, kjøpte Schwartz alle Modums tre hovedkirker med sitt jordegods. Slik ble Nykirke rett ved nærmest et gårdskapell, og her ble ekteparet Schwartz også gravlagt i hvelvet. På Buskerud gård skjedde det ikke like store forandringer. Mye av jorda var blitt stykket opp til husmannsplasser, opptil 23 stykker på det meste, som ble bebodd av sagbruksarbeidere. Vi kan forestille oss at koner og barn drev jordbruk og passet husdyr mens mennene jobbet på sagbruket. Buskeruds innmark ble da redusert og man fikk leieinntekter og arbeidshjelp i stedet. Det ble tette bånd av slikt. På gården var det, inntil Schwartz og frue flyttet inn, også blitt innlosjert høyere militære offiserer mot husleie.

Vi vet ikke eksakt hvordan og det skjedde, men branner på 1700-tallet oppsto helst på natten. Langsomt ble ulmende glør i overopphetede ildsteder som alle trodde var slukket, til åpen ild som fant veien ut av utette piper. Ilden var taus til den nådde punktet hvor brann ikke lenger lot seg stanse. I enda noen avgjørende minutter kan vi se for oss søvndrukne mennesker rage omkring i panikk uten lys, med tanke for å redde liv og private eiendeler. Og da folkene endelig fikk summet seg til koordinert handling, så var det lite man kunne utrette med noen lærspann og vann fra brønnen eller bekken. Nå gjensto to valg: Å prøve å redde ut verdifulle ting eller organisere arbeid med å hugge ned bygningsdeler og hus i et forsøk på å avgrense brannen. Folkene på Buskerud lyktes ikke, for i 1740 brente alle husene på Buskerud, gamle som nye. Det spraket i torvtak og braket i overtente tømmerstokker da gårdens middelalderske bygningshistorie gikk opp i luer. Nå var det Schwartz og hustru som måtte ta fatt på å gjenoppbygge gården fra grunnen. Det gjorde de, og hovedbygningen som står er deres verk. Den nye hovedbygningen ble innredet som et lite barokkslott med en boligsuite på hver side av en midtgang gjennom huset: På høyre side lå de daglig boligrommene, mens avdelingen til vestre var en festsuite av nesten symmetriske rom. Ovenpå var det to store gjesteleiligheter. Tvers overfor hovedbygningen ble reist et like stort toetasjes hus som hadde en kjøreport tvers gjennom. Langt ute på nordre side ble uthusene lagt, og på søndre side av tunet ble anlagt en stor have i rabatter.

I 1762 ankom kjøpmann Peter Collett fra Strømsø til sitt nykjøpte gods. Hele kjøpesummen sto til pant hos selgeren, enkefru Hoff, som dermed gikk inn i rekke av tidens mange ”rentenister”. Den unge Collett kom til dekket bord, for med sitt firma og kontaktnett kunne han utnytte sagbrukene mer effektivt enn tidligere eiere. Hovedbygningen ble pusset opp til 1760-standard og fikk nye vinduer og panel med malte klassiske pilastre. Veien inn til gården ble omlagt til en rett allé i hovedaksen. Det hele tok seg riktig herskapelig ut da Peter giftet seg i 1764 med Maren Christine Holmboe. Colletts Buskerud er et av de avbildede gårdsanleggene på den store pokalen som ble laget ved Nøstetangen og som kalles ”Bacchuspokalen”. De to andre gårdene som er avbildet her er Melum og Bogstad. Peter Colletts annen hustru, Johanne Henrica Anker, styrte godset etter mannens død i femten år.

Neste generasjons eier, Peter Collett (den yngre) var født på Buskerud i 1766 og ble en lærd jurist med plass i høyesterett. Han samlet et stort bibliotek og hans store boksamling er i dag spredt på flere institusjoner. Oppe i skogen ble det anlagt en stor naturpark med ”minnelund” og slyngende stier. Rester er ennå synlige i Bakåsen. Her fantes grotter, minnetempler, ”skanser” og mange minnestener med inskripsjoner. På toppen av åsen var et hus, ”Orcadernes Skuur”, med håndbibliotek og en tre meter lang kikkert. Den danske maler Martinus Rørbye besøkte Buskerud i 1838 og har tegnet assessoren i frakk og hatt på tunet. Rørbye skriver i dagboken at den selskapssyke assessoren tuslet i helene på han hele tiden, til irritasjon for kunstneren.

1800-tallet

Buskeruds skattefrihet som herregård overlevde helt til 1837, da den ble opphevet uten at eieren fikk noen erstatning. Godset utgjorde et helt lite samfunn med nesten 200 personer. Hver enkelt gård ble nå ført opp i matrikkelen som helt vanlige bondegårder. Til slutt ble Buskerud solgt fra familien Collett, og gården havnet til slutt i Buskerud amts eie: I 1910 vant Buskerud et uhyre knepent kappløp med storgården Øvre Hoen om å bli Buskerud fylkes landbrukshøyskole. Vi kan merke oss at forbildene for fremtidige agronomer i det nye Norge skulle hentes fra den gamle herregårdstradisjonen. Dette var ingen tilfeldighet, for selv om herregårdskultur ikke var ”politisk korrekt”, så var det på slike gårder med ressurser og ledig kapital at nyheter i landbruket ofte ble utviklet. Tenk bare på ”Jarlsbergost” (utviklet ved Jarlsberg hovedgård) og ”Falkenstenplogen”. På samme tid ble den tidligere herregården Fossnes i Arnadal gjort til Vestfold fylkes landbruksskole, og i 1944 overtok den gamle herregården Melsom denne rollen.

På Buskerud ble det oppført nye bygninger i en stil som ligner det eldre husene. Vi kan si at Buskerud gård på en måte igjen ble en hovedgård, men nå i demokratiets og likeverdighetens ånd. Nå skulle fylkets bondesønner læres opp til å drive mønsterbruk. Fortsatt eksisterer hovedbygningen fra Schwartz’ tid med tilnærmet samme utseende som i Peter Colletts tid. Haven har sin gamle utstrekning og man kan gå på jakt i skogen ovenfor etter ”minnelunden” som assessor Collett anla.

Kilder og litteratur

• Basert på en artikkel fra det nedlagte nettstedet historieboka.no, skrevet av Einar Sørensen.