Bygdefar

Bygdefar, ogaå kalt skipperdistrikt, var i Nordland og Troms navnet på et distrikt der bøndene i fellesskap disponerte ei bygdefarjekt. Denne lå ved et fast skipperleie og hadde både fortrinnsrett og plikt til å frakte bøndenes varer til Bergen og til fiskevær.

Den formelle eieren av jekta var ofte en velstående bonde. Bygdefarretten var arvelig og livsvarig, og ble opprinnelig utarbeida av allmuen i Vågan. Reglene ble så godkjent ved reskript i 1739. Mye tyder på at dette var en formalisering av eldre sedvanerett, for det er allerede i en forordning fra 1697 nevnt at bygdefarjekter hadde fortrinnsrett. Bygdefar er ikke nevnt i middelalderen, men det kan ikke utelukkes at ordninga begynte å etablere seg allerede før reformasjonen.

Skipperen og bøndene skulle ha kontrakt mellom seg, og bøndene måtte stille med nødvendig utstyr (båtsett) og mannskap (håsete). Ved seiling til Lofoten var det vanlilg at 20–30 båtlag gikk sammen og avga en mann hver. Ved seiling til Bergen var det vanlig at hver mann fikk ansvar for lasta til et visst antall bønder, inkludert ansvar for å selge og få oppgjør i Bergen, og eventuelt å kjøpe med varer tilbake fra byen. Skipperen hadde gjerne med egen last, og dette var den eneste lasta han var ansvarlig for. Når bygdefarjekta ikke hadde kapasitet til å frakte alle varer, kunne andre jekteeiere ta oppdrag.

Etter hvert ble mange bygdefar overtatt av gjestgivere, eller jekteskipperen ble selv gjestgiver. Utover på 1800-tallet ble det derfor stadig færre bygdefarjekter som var rene bondejekter. De siste bondejektseilasene til Lofoten fant sted rundt 1890.

Kilder og litteratur

• Bygdefar i Norsk historisk leksikon.
• Bygdefar på Wikipedia på nynorsk.
• Kiil, Alf. Da bøndene seilte : bygdefarsbrukets historie i Nordlandene. Utg. Messel. Oslo. 1993. Digital versjon på Nettbiblioteket.