Delingen av Drammen byfogdembete 1862 - 1871

Delingen av Drammen byfogdembete 1862 - 1871. Artikkelen reiser en rekke spørsmål av administrativ art som må besvares av sentrale og lokale myndigheter i fellesskap. Det må for det første dokumenteres om det er nødvendig med en deling, for det andre må det foreligge en plan for hvordan omorganiseringen mest hensiktsmessig kan gjennomføres. Grunnlaget for avgjørelsene finnes hovedsakelig i de utførlige analyser av lokaladministrasjonens arbeids- og lønnsforhold, funksjoner og utvikling som blir foretatt. Det er således gjennom den administrative beslutningsprosess at myndighetenes prinsipielle standpunkter, pragmatiske tenkemåte og forskjellige løsningsforslag blir utformet. At departementene i særlig grad er følsomme overfor lokaladministrasjonens uttalelser, bekreftes.

Den kongelige resolusjon av 26. april 1862

Den 6. april 1861 ble byfogden i Drammen, Jens Obel Praëm, meddelt avskjed i nåde fra sitt embete med en årlig pensjon av 700 spd. Pensjonen som ble påheftet byfogdembetet, skulle utredes med 174 spd. hver måned. Dette var den direkte foranledning til at amtmannen i Buskerud, Paul Wilhelm Breder, gjenopptok spørsmålet om en omordning av det kombinerte byfogd- og magistratsembetet i byen. Allerede i 1855, da Praëms forgjenger i embetet C. F. Dahl trådte tilbake, var spørsmålet blitt brakt på bane av politimesteren, et konkret forslag som innebar at byfogdembetet skulle averteres ledig med betingelse at magistrats-, rådstueskriver- og notarialforretningene ble fraskilt embetet når pensjonen som heftet på dette bortfalt. Forretningene skulle derved kunne overgå til et særskilt opprettet magistratsembete. Til tross for formannskapets tilslutning, bifalt Justis- og politidepartementet imidlertid ikke planen. Etter deres mening ville byfogdembetet frarøves for meget av sine inntekter, samtidig som det ble ansett som uheldig å opprette flere embeter med små inntekter.

Breders initiativ resulterte i at deler av det sivile embetsverk i Drammen ble regulert ved kongelig resolusjon av 26. april 1862. De administrative gjøremål var inntil da blitt fordelt mellom tre forskjellige embetsmenn: byfogden, politimesteren og skattefogden. Byfogden var underdommer, byskriver, rådstueskriver, skifteforvalter og notarius publicus. Samtidig foresto denne fogdforretningene og var byens egentlige magistrat. En del magistratsforretninger var også blitt overlatt til politimesteren i 1845, nemlig inspeksjons- og kommisjonsforretningene som angikk fattig-, laugs- og havnevesenet samt sunnhets- og karantenevesenet. I 1826 var det blitt opprettet et kombinert skattefogd- og auksjonsforvalterembete som ble forent med kemnerstillingen.

Ifølge resolusjonen skulle den endelige deling av byfogdembetet først gjennomføres når Praëms pensjon bortfalt. Organiseringen innebar at byfogdens og politimesterens magistratsforretninger, sammen med byfogdens forretninger som rådstueskriver, notarius publicus, skifteforvalter og protokollfører i forlikskommisjonen, skulle overføres til et nyopprettet borgermesterembete. Unntatt var imidlertid fattigvesenets forretninger, som fremdeles skulle tilligge politimesterembetet.

Bakgrunnen for amtmann Breders initiativ

Byfogdembetets forretningskrets var med tiden blitt mer omfangsrik enn ønskelig, slik at den ikke lenger forsvarlig kunne innehas av en person. En omordning av embetet syntes derfor å være påkrevet. Det var amtmannen som høsten 1861 redegjorde for dette syn overfor Justisdepartementet. Han hadde god støtte i byfogd Praëms egen oppgave over det gjennomsnittlige antall forretninger årlig for tidsrommet 01.01.1857 til 30.09.1861, som viste at det hadde vært behandlet 225 bytingssaker, 16 sivile ekstrarettssaker, 100 kriminelle domssaker og 11 tingsvitner. Av skifter var det blitt påbegynt 30 og sluttet 23, mens det var blitt avholdt 621 notarialforretninger, 710 tinglysninger og 156 branntaksasjoner. Samtidig benyttet Breder anledningen til å rette søkelyset mot Praëms utilfredsstillende behandling av de magistrale oppgaver, noe som allerede i mange år hadde vakt missnøye hos formannskapet. Disse var etter hans mening ”ikke bliven pleiet med ønskelig kraft og navnlig er denne mangel kommen til syne ved behandlingen af alle kommunalanliggender i streng forstand ...” Denne omstendighet kom til å veie tungt når han foreslo opprettelsen av et særskilt magistratsembete. Formannskapet unnslapp heller ikke Breders skarpe kritikk, idet han hevdet at dette på sin side ikke var helt uten skyld. Det hadde i flere tilfeller overskredet sin kompetanse og gått for langt ved behandlingen av magistratsforretningene. Det viktigste moment var likevel at magistratsforretningene til en viss grad var blitt tilsidesatt av byfogden på bekostning av hans dommergjerning. Formannskapet hadde derfor vært nødt til å overta en del oppgaver som byfogden selv burde ha utført, så som forberedelsene og detaljbehandlingen i de forefallende saker, mens byfogdens befatning hadde innskrenket seg til kun formell ekspedisjon. Hvorledes magistratens stilling faktisk ble oppfattet, kan forstås gjennom behandlingen av de 1101 saker som var innkommet til formannskapet i perioden januar 1860 til oktober 1861. Av disse sakene var 253 saker fremkommet gjennom magistraten, hvorav 191 saker var blitt forsynt med oversendelsespåtegning.

Breders delingsforslag

Breder tenkte seg et særskilt magistratsembete, eller borgermesterembete som det ble kalt, som ble tillagt kommisjonsforretningene som angikk fattig-, laugs-, havne-, sunnhets- og karantenevesenet. Ellers burde det fra byfogdembetet til dette overføres samtlige magistrats- og rådstueforretninger, skifteforvalterforretningene, protokollføringen i forlikskommisjonen og notarialforretningene. Ordningen kunne gjennomføres og forsvares økonomisk gjennom en mulig opphevelse av politiassistentposten, samt ved kommunens tilbud om fritt kontorlokale og bevilgning av lønn til sekretær i fattigkommisjonen og havnekommisjonen. Til sammen ville disse bidragene utgjøre omtrent 300 spd. årlig. Dersom denne summen ble lagt til byfogdens årlige gjennomsnittsinntekt for fire-års perioden 1857 – 1860, som blant annet på grunn av fluktuasjoner ikke kunne settes høyere enn til 3600 spd., ville nettoinntektene som skulle deles på de to embetene beløpe seg til 2700 spd. når kontorutgiftene på 1200 spd. var trukket ifra. Inntektsgrunnlaget ville være godt nok, hevdet Breder. Men skulle byfogdembetet deles straks, ville det likevel bli for lite igjen til de to embeter når den påheftede pensjon på 700 spd. årlig ble trukket i fra. Breder foreslo derfor at fordelingen av embetsforretningene best kunne bli fastlagt i forbindelse med Praëms avgang og først settes ut i live når pensjonen bortfalt. I mellomtiden skulle byfogdembetet averteres ledig med forbehold om fraskillelse. Alternativt argumenterte han for en midlertidig løsning.

Ved den endelige gjennomføringen burde skiftevesenet kunne overføres til borgermesterembetet. Subsidiært foreslo Breder å opprette en kollegial skifterett organisert med to medlemmer, som ikke var en uvanlig ordning i de større byene. Hvilket alternativ som var det beste var imidlertid avhengig av om et lovforslag om konkursboers behandling gikk i gjennom som lov. Loven kunne komme til å inneholde bestemmelser som forminsket skifteforvalterens forretninger i byene. For ytterligere å skaffe borgermesterembetet gode nok inntekter, kunne likeså protokollføringen i i forlikskommisjonen og notarialforretningene overføres. Det avgjørende for Breder var her at sportellovgivningen ikke hindret dette, og at inntektene fra forretningene utgjorde henholdsvis 118 spd. og 597 spd. årlig. Ved å inndra politiassistentposten, som politimesteren paradoksalt nok ikke hadde innvendinger imot, ville også et større beløp, politiassistentens faste lønn på 120 spd., kunne overføres. Breder kom til slutt frem til en bruttoinntekt for borgermesteren på 1789 spd. årlig. Med fradrag av antatte kontorutgifter på 700 spd., hvorav han forutsatte at kommunen ville bidra med 300 spd., ville nettoinntektene beløpe seg til omtrent 1400 spd. Etter delingen av byfogdembetet antok han videre at den fremtidige byfogds lønn ville utgjøre omtrent 1430 spd. årlig, mens bruttoinntekten her hadde vært 1930 spd.

Det alternative forslag til en midlertidig ordning ble begrunnet med følgende: Så lenge den påheftede pensjon gjorde det økonomisk uoverkommelig å gjennomføre en omorganisering straks, ville det være lite hensiktsmessig å besette byfogdembetet i dets eksisterende skikkelse med forbehold om senere å foreta de foreslåtte endringer. Forbeholdene som ble tatt for en høyst uviss fremtid var av en slik art, at gjennomføringen i sin tid ikke så lite ville kunne komme til å forandre og stille embetet uheldig både med hensyn til forretningskrets og inntekter. For å motvirke en slik utvikling, som Breder riktignok unnlot å konkretisere, kunne byfogdens magistratsforretninger og rådstueskriverens protokolltilførsel for magistraten inntil videre henlegges til politimesterembetet. Når pensjonen bortfalt skulle imidlertid delingen skje som forutsatt. Etter politimesterens eget utsagn ville dette ikke ha synderlig innvirkning på hans øvrige forretninger. Han hadde god kjennskap til kommunale anliggender og kommunale forhold. Garantien for at politimesteren også ville mestre de nye forretningene, lå i den heldige bestyrelsen av de forskjellige kommisjonsforretninger som han allerede viste. Godtgjørelse for politimesteren foreslo Breder utredet av byfogden med 500 spd. årlig, mens politimesteren selv stilte den betingelse at han først og fremst burde få inntektene fra notarialforretningene.

Formannskapet

Allerede da politimester Schive tok opp delingsspørsmålet i 1855, hadde formannskapet innsett behovet for en særskilt magistratsperson i Drammen. I motsetning til Breder, ønsket formannskapet å besette embetene straks Praëm fratrådte, således uten å vente på at pensjonen bortfalt. Pensjonen ville derfor komme til å påhefte begge embetene så lenge Praëm levde. Dette forslaget sto imidlertid formannskapet alene om. Et overslag hadde vist at kun 2000 spd. ville gjenstå til deling for de to embetsmennene når alle utgiftsposter var blitt trukket ifra. Med hensyn til fordelingen av de offentlige forretningene, mente formannskapet at det ville være uheldig å gi skiftevesenet en todelt administrasjon. Det ville ikke minst bli vanskelig å gjennomføre en deling av skifterettens administrasjon og en tilsvarende deling av inntektene. Dessuten forutsatte formannskapet som Breder, at den tilsiktede lov om konkursboer ville kunne lette skifterettens arbeide. Grunnlaget var derved lagt for å kunne overføre hele skiftevesenet til borgermesterembetet når politimesteren eventuelt senere ble fritatt for sine sentrale oppgaver.

Det var formannskapets idé å la politimesteren få beholde fattigvesenet, spesielt av den grunn at denne ellers ville få for lite og borgermesteren for meget å gjøre. Men i tilfelle fattigkommisjonsforretningene skulle fraskilles politimesterembetet, var det blitt reist spørsmål om det nye borgermesterembetet også burde tilstås muligheten til sekretærhjelp i kommisjonen. Hittil hadde kommunen ikke sørget for fritt lokale til byfogden som magistrat. Heller ikke varen til sekretærposten i fattig- og brannvesenet blitt bestemt ved spesielle beslutninger av kommunestyret, men sto oppført i budsjettene over havne- og fattigvesenets utgifter. Et forslag om bevilgning til kontorhjelp, som forårsaket vidløftig og langvarig debatt i kommunestyret, ble antatt mot én stemme. Det het, at dersom fattig-, havne- og laugsvesenet skulle fraskilles politimesterembetet, kunne borgermesteren som kontorhjelp av kommunen tilstås fritt kontorlokale på rådhuset ved lys og brensel som et tilskudd på 200 spd. årlig. Betingelsene var at denne uten ytterligere utgift for kommunen overtok fattigkommisjonens oppgaver.

Formannskapet ønsket å opprette en egen kemnerstilling, atskilt fra Drammens skattefogdembete. Kommunen kunne derved oppnå bedre kontroll med og oversikt over kommunekassen og en mer ønskelig hurtighet i forretningsgangen. De øvrige forretninger under skattefogdembetet trodde formannskapet det ville være overkommelig å fordele mellom byfogden og borgermesteren. Auksjonsforretningene kunne passende henlegges til borgermeterembetet mot en årlig godtgjørelse av 150 spd., en godtgjørelse tilstrekkelig til å holde en assistent. Mens oppkrevingen av brannkontingent og regnskapsføringen for delinkventutgiftene burde sortere under byfogdembetet med en årlig lønn på 250 spd. Her var formannskapet i utakt med Breder, som ville gi borgermesteren inntektene av branntaksasjonene.

Byfogd Praëm

Praëm var ikke innstilt på å dele byfogdembetet straks ved sin fratredelse, og ikke uventet viste han seg skeptisk til to lavt lønnede embetsmenn. Det var i hans interesse å la embetsmennene oppebære tilstrekkelige inntekter for å kunne dekke hans pensjon. Å overføre magistratsforretningene til borgermesterembetet var han imidlertid enig i. Men – og dette argumentet kom til å få avgjørende innvirkning på Justisdepartementets standpunkt – det ville være uklokt ikke å benytte seg av den årelange erfaring som politimesteren hadde med fattigvesenet. Denne kjennskap til fattigvesenet hadde vært til uvurderlig nytte og virket økonomisk besparende. En overføring av fattigvesenets anliggender var derfor ikke tilrådelig.

Praëms embetsinntekter må sies å ha vært umåtelig gode. Den gjennomsnittelige bruttoinntekt i fem-års perioden 1856 – 1860 hadde vært 3642 spd., de siste årene 3998 spd. i 1858 4320 spd., 1860 4420 spd. og i 1861 4377 spd. Da det imidlertid hadde vært en del ekstraordinære inntekter som vanligvis ikke kunne påregnes, hevdet Praëm at middelinntektene for de siste fem år ikke burde settes høyere enn til 3500 spd. om de skulle kunne gi et mest mulig riktig bilde av embetets økonomiske tilstand. De ekstraordninære inntektene skrev seg blant annet fra utstedelsen av skipssertifikater, bilbrev, mangeårige skifter samt betydelige gebyrer for tinglesninger og avlesninger i forbindelse med bybrannen og pengekrisen i 1857. Praëm hadde også noe oversikt over fremtidsutsiktene, i det han var sikker på at sportelinntektene av gjeldssaker ville gå ned når formen for vekselobligasjoner som ble utstedt til Drammens sparebank ble endret. Dette skjedde da også i løpet av 1861. De samlede kontorutgifter i fremtiden anslo Praëm ikke kunne settes lavere enn til 1200 spd. årlig. Etter delingen ville det også være små muligheter for at disse kunne forminskes, liksom en deling straks ville kreve økning. Med tanke på en snarlig gjennomføring, gjorde han oppmerksom på utlegg til følgende materielle nødvendigheter. Nemlig at hvert av embetene trengte egne lokaler med lys og brensel, hver sin protokollfører i de forskjellige retter og samlinger og helst en dugelig betjent som stadig kunne være tilstede på kontoret. Etter delingen ville byfogden ha behov for endog tre betjenter, og skulle det skje at bestyrelsen av havne- og fattigvesenet ble overført til borgermesterembetet ville kontorutgiftene stige ytterligere.

Indredepartementet

Indredepartementet sluttet seg både til nødvendigheten av en delingsplan og til gjennomføringen av den. Selv om departementet i utgangspunktet ikke var tilbøyelig til å samle alle magistratsforretningene inklusive fattig-, laugs-, havne-, sunnhets- og karantenevesenet under borgermesterembetet, hadde det to vesentlige ankepunkter mot å knytte fattigvesenets forretninger til dette. For det første fantes det alltid en mulighet for at disse oppgavene kunne virke forstyrrende inn på borgermesterens øvrige magistrale gjøremål. Skjønt, hevdet departementet, dette behøvde egentlig ikke å ha større gyldighet for Drammen enn for andre byer hvor magistraten ledet fattigvesenet. For det annet kunne det være uklokt å skille fattigvesenet fra politimesterens godt innarbeidede forretningskrets. Departementet konkluderte med at betenkelighetene var såpass overveidende, at fattigvesenets forretninger ikke burde overtas av en ny borgermester. Samtidig uttalte det seg imot formannskapets forslag om å oppheve skattefogdembetet.

Finansdepartementet

Finansdepartementet kunne ikke anbefale den foreslåtte ordning og tredeling av skattefogdembetet, til tross for at det erkjente stigningen av embetets oppebørsler. Siktemålet med delingen av byfogdembetet ville da forfeiles, idet byfogden og borgermesteren i alle tilfelle ville ha mer enn nok å gjøre uten en slik økning i sine forretningskretser. Formannskapet kom derfor til å stå alene om å ville dele skattefogdembetet. Både Breder og Indredepartementet hadde tidligere uttalt seg imot dette.

Justisdepartementet

Justisdepartementet støttet ikke Breders forslag til en midlertidig ordning hvor politimesterembetet ble tilført nye oppgaver på ubestemt tid. Hovedinnvendingen var at dette kunne lamme embetets virksomhet og derved få konsekvenser for politiets stilling som påtalemyndighet. Dessuten kunne den midlertidige ordningen tenkes å bli mer kortvarig enn antatt dersom pensjonen til Praëm ”snarlig” falt bort. Sist og ikke minst kunne de stadig nye arrangementer av embetsforretningene – snart lagt til den ene, snart til den andre – bidra til å skape ustabile forhold. Resultatet ville overraskende nok falle sammen med det som Breder nettopp hadde brukt som begrunnelse for en midlertidig ordning: Nemlig inntektenes og forretningenes ustabilitet og usikkerhet. Departementet ga derimot sin tilslutning til den originale omordningsplan, delvis i pakt med Breders og formannskapets forslag. Det presiserte at hele skiftevesenet burde overgå til borgermesterembetet, likeså branntaksasjonene som hørte til rådstueskriverforretningene, forlikskommisjonens forretninger og hele notarialvesenet. Å inndra skattefogdembetet fant det imidlertid ikke grunnlag for. Finansdepartementets synspunkter hadde her vært avgjørende.

Det voldte imidlertid departementet bry å ta standpunkt til hvilken embetsmann som skulle bestyre fattigvesenet. På den ene side var forretningene nærmest å anse som magistrale, og med en lønnet sekretær for kommisjonen ville de ikke komme til å bli altfor byrdefulle for borgermesteren. På den annen side hadde både Breder og Praëm formidlet sikker kjennskap til at forretningene ble forvaltet på en meget tilfredsstillende måte av politimesteren. Når departementet på denne måte valgte å holde seg til deres uttaleleser, innebar det samtidig at spørsmålet om å styrke borgermesterembetets lønn ved å sløyfe politiassistentposten bortfalt. Departementet fremholdt også hvor verdifull politiassistentstillingen var i en by av Drammens størrelse. Kommunestyrets beslutning om å bevilge kontorlokale og økonomisktilskudd til borgermesterembetet, som forutsatte at nettopp at fattigvesenets saker ble overdratt dette, ble ikke approbert. Følgen var at borgermesteren ikke ble sikret fritt kontorlokale, og politimesteren som fattigvesenets bestyrer heller ikke tilskudd av kommunen. Likevel var det etter departementets mening realistisk å håpe på en fremtidig overenskomst med kommunen i disse spørsmålene.

Departementets beregning av de to embetenes fremtidige inntekter når omordnningen ble gjennomført, lå nær opp til Breders. Boregermesterembetets bruttoinntekter kunne anslås til omtrent 1850 spd. årlig, byfogdens 2097 spd. Ved beregningen av de fremtidige utgifter ble det også tatt hensyn til Praëms antakelse, nemlig at de til sammen for begge embetene neppe ville bli mindre enn de hadde vært for det kombinerte byfogdembetet. Anslagsvis ville borgermesterens nettoinntekt, inkludert ordningen med fritt kontorlokale, bli omtrent 1400 spd. årlig, og byfogdens 1550 spd. I overslaget tok departementet ikke i betraktning hvor meget byfogdens inntekter ville synke når den nye formen for utstedelse av vekselobligasjoner til Drammens sparebank ble innført. Praëm hadde her antydet, i verste fall, et beløp på 600 spd. årlig. Departementet sa seg likevel ikke villig til straks å forsøke og kompensere tapet, men ønsket først å høste erfaringer med ordningsplanen. Ved kunngjøringen av det ledige byfogdembetet 6. mai 1862, opplyste departementet at embetets bruttoinntekter hadde utgjort omtrent 4070 spd. årlig for fem-års perioden 1857 – 1861, mens de årlige utgiftene hadde beløpet seg til 1000 á 1100 spd. Når omordningsplanen trådte i kraft, antok departementet at byfogdembetets nettoinntekt ikke ville overstige 1550 spd.

Gjennomføringen av delingsplanen

Da byfogd Praëm døde 28. desember 1870, ble spørsmålet om delingen skulle skje som forutsatt aktualisert. Det ble overveid hvorvidt det var nødvendig å foreta endringer i fordelingen av embetsforretningene.

Byfogd Selmer, som hadde tiltrådt i 1862, hevdet at en gjennomføring av resolusjonen ville medføre en merkbar skjevhet i fordelingen av embetsinntektene, hvilket ikke hadde vært forutsatt. Han tok utgangspunkt i, at byfogdembetets gjennomsnittlige årsinntekt på 2951 spd. for årene 1864 – 1870 riktignok tilsvarte inntektene som ville ha utkommet av borgermesterembetets forretninger. Imidlertid ville en høyere gjennomsnittsinntekt enn 2494 spd. ikke kunne påregnes i fremtiden. Grunnlaget for å kunne regne med en senkning av gjennomsnittsinntekten fant Selmer for det første i de usedvanlig høye tinglysningsinntektene i årene 1867 og 1868, som var en direkte følge av omordningene etter bybrannen i 1866. For det annet tok han for seg kontoutgiftene. Med fradrag av disse, som i 1862 var blitt anslått til 700 spd., ville borgermesterembetets nettoinntekt ha blitt 2250 spd.. Ved det fremtidige byfogdembetet ville derimot, antok Selmer, kontorutgiftene bli en del større enn hva man hadde trodd i 1862. Ble disse anslått til minst 100 spd., hvor det inngikk lønn til to faste kontorbetjenter, leie av kontorlokale, kontorrekvisita, protokollhold, ekstraordinær skrivehjelp m.v., ville byfogdembetets nettoinntekt ikke komme til å overstige 1400 spd. For et av de viktigste underdommerembeter i landet måtte denne lønnen anses som meget lov. E utjevning av misforholdet mellom embetsinntektene kunne etter Selmers oppfatning best oppnås ved enten å henlegge alle byskriverforretningene til byfogdembetet eller, og det anså han for mest hensiktsmessig, fortsatt å la byfogden får være notarius publicus eller skifteforvalter, mens rådstueskriverens forretninger også som skiver i skifteretten skulle tillegges magistraten. Ordningen ville utvilsomt kunne bidra til å borgermesteren bedre tid til å utføre magistratsforretningene og til å gi en mer likelig fordeling av de fluktuerende inntekter fra skifteforretningene. Forslaget fikk formannskapets tilslutning, med forbehold om skiftevcsenet som det fortsatt mente ville bli best varetatt av en borgermester.

Verken Breder eller Justisdepartementet fant tilstrekkelig grunnlag for å gjennomføre Selmers forslag om endringer. Dette til tross for at embetsinntektene hadde vært fluktuerende, og at en kritisk gjennomgåelse av inntektspostene viste at inntektsfordelingen klart nok hadde sine svake sider. Breders overslag viste seg å være ideelt. Byfogdembetets fremtidige bruttoinntekt burde ikke anslås høyere enn til 2400 – 2500 spd. årlig, borgermesterembetet til omkring 2500 spd. Mens nettoinntektene for hvert av embetene burde kunne ligge på 1700 – 1800 spd. Skulle det imidlertid bli nødvendig å foreta disposisjoner som kom til å få merkbar innvirkning på lønnsforholdene, burde borgermesterembetet som det ”viktigste” bli gitt fortrinn.

Den endelige gjennomføring av delingsplanen ble gjort avhengig av hvilken embetsmann som skulle bestyre fattigvesenets forretninger. Dersom bestyrelsen ble hos politimesteren, ville det imidlertid bli reist spørsmål om å skaffe denne økt inntekt. Problemet ble da å bestemme hvorfra inntekten skulle tas. I Stortinget ble mulighetene for å styrke politiet ved å opprette et politifullmektigembete brakt på bane av gage- og pensjonskomiteen. Samtidig ble det aktuelle alternativ drøftet om politiet indirekte kunne styrkes ved å frita politimesteren for den tidkrevende bestyrelsen av fattigvesenet. Fattigvesenet tilhørte etter sin natur egentlig ikke politiet, hevdet komiteen, men magistraten. I påvente av en absolutt avklaring anbefalte komiteen derfor ikke å bevilge gage til opprettelsen av et politimesterembete.

Det var først en ny runde med betenkninger fra de lokale myndigheter som skapte klarhet. Formannskapet fremholdt at politimesteren var en arbeidskapasitet og hadde mangeårig fortrolighet med fattigvesenets anliggender. Borgermesterembetet på sin side ville stå i fare for å bli overbelastet og miste meget av sin nyttefunksjon dersom fattigvesenet ble overlatt det. Den endelige regulering av borgermesterembetet burde derfor skje uavhengig av spørsmålet om å opprette et politifullmektigembete. På foranledning av Justisdepartementet besluttet kommunesturet 8. september 1841 at fattigvesenet burde høre til politimesterembetet. Ifølge fattigloven skulle som regel magistraten bestyre fattigvesenet, og ved eventuelle forandringer i dette forholdet var det nødvendig å innhente kommunestyrets beslutning. Politimesteren selv påpekte den viktige sammenheng mellom politi- og fattigvesen, og hevdet at det utvilsomt var mest riktig at politimesteren var formann i fattigkommisjonen i en by av Drammens størrelse. Også Breder stolte på politimesterens skjønn, tydeligvis påvirket av dennes og formannskapets argumenter som hang igjen fra diskusjonen i 1862. Med dette hadde Breder gjort helomvending i sitt syn på hvilket embete fattigvesenet burde tilhøre. For å avlaste politimesteren hadde det enighet om nytten av å ansette en underordnet politiembetsmann. I alle tilfelle var det etter Breders mening nå nødvendig å gi politimesteren vederlag for den økende arbeidsmengde, som inkluderte merarbeid etter byutvidelsen i 1869, ved å forhøye årslønnen med 250 spd. Embetets nettoinntekt på 640 spd. måtte anses som altfor lav. Bidraget burde uten vanskelighet kunne utredes av sportlene fra borgermesterembetets notarialforretninger.

Liksom Justisdepartementet ikke hadde innvendinger imot forslaget som var fremkommet, tiltrådte Indredepartementet i det vesentlige hva de foregående hadde uttalt som det mest tjenlige ordning av administrasjonsforholdene i byen. Samtidig unnlot det ikke å ta hensyn til muligheten av igjen å kunne regulere fattigvesenets forretninger. Ved et slikt fremtidig tilfelle, røpet departementet, ville både borgermesterens og politimesterens personlighet måtte tillegges stor vekt. Det var også Indredepartementets foredrag som lå til grunn for den kongelige resolusjon som ble gitt 16. november 1871. I denne ble kommunestyrets beslutning av 8. september s.å., om politimesteren som bestyrer av fattigvesenet, stadfestet som gjeldende inntil videre. Samtidig ble borgermesteren forpliktet til å overta fattigvesenets anliggender ”hvis dertil senere måtte findes Føie”. Det ble videre bestemt at så lenge politimesteren beholdt fattigvesenet, skulle borgermesteren utrede til denne et årlig bidrag på 250 spd. En overraskende og meget etterlengtet begivenhet var det at kommunen nå så seg i stand til å tilveiebringe kontorlokale for borgermesteren. I Drammens nye rådhusbygning ble to større værelser med ildfast arkivrom stilt til disposisjon mot en årlig leie av 100 spd.

Kilder

• Arkivportalen: http://www.arkivportalen.no/side/sok/avansert?enkeltSok=true&sokeVerdi=drammen+byfogdembete&side=3
• Riksarkivet. Justisdepartementet, 2.siv.ktr., pakkesaker C 81, Drammen byfogdembete.
• i Kongsberg. Buskerud amt, personaladm., rettsvesenet, pakkesaker I 2.
• O.W. Thorson: Drammen, bd. III, Drammen 1972, s. 637 ff.
• T. Pedersen: Drammen 1811 – 1911, Drammen 1911, s. 314, 320, 327 – 328, 385 – 387.
• H.M. Fiskaa: Gjaldker og byfogd, Oslo 1980.
• Morgenbladet nr. 63, 04.03.1862.
• Morgenbladet nr. 741, 1902.
• Drammens Blad nr. 293, 17.12.1867.
• Storth. forh. 1871, 2. del, Sth.prp. nr. 8, s. 32.
• Storth. forh. 1871, 6. del, S.indst. nr. 35, s. 111.
• Departementstidende 1862, nr. 19, s. 300 ff.
• Departementstidende 1872, nr. 9, s. 136 ff.

Lokalhistoriewiki-artikkelen er en bearbeiding av en artikkel av Sigurd Rødsten, ”Delingen av Drammen byfogdembete 1862 – 1871”, publisert i Nytt fra Statsarkivet i Oslo, nr. 51, 1993.