Rasjonering i Drammen under andre verdenskrig

Rasjoneringskort for kaffe fra 2. verdenskrig

Rasjonering og varemangel rammet Drammen, som resten av landet, under andre verdenskrig. Det ble rasjonering på en rekke matvarer, som ikke lenger kunne importeres fra land som var i krig med Tyskland. Også drivstoff som olje og bensin ble strengt rasjonert, noe som økte problemene både i fiske og jordbruk.

Allerede i april 1940 ble korn, mel, erter og bønner, kaffe, te og sukker rasjonert. Senere i krigen ble rasjonene vesentlig mindre og omfattet det meste, og enkelte varer, som kaffe, te og sjokolade, var ikke å få lenger. Kjøpmennene måtte klippe merker fra rasjoneringskortene hver gang folk kjøpte sin rasjon, og det var ikke småtterier det dreiet seg om – i juli 1940 ble det klippet 2,5 millioner brødmerker i Drammen!

Klesrasjonering kom i september 1940. Mens andre rasjoneringskort ble delt ut, måtte folk kjøpe kleskortene for 40 øre stykket og fylle dem ut med nøyaktig og begrunnet søknad om det vareslag man ønsket. Hvis forsyningsnemnda innvilget søknaden, fikk man kortet tilbake i posten og kunne gå i butikken og kjøpe varen. Det samme gjaldt for sko.

Mer rasjonering

Etter hvert var det meste rasjonert. Folk tilbragte lange tider i kø, og det var slett ikke sikkert at de fikk noe likevel, når det endelig var deres tur. Løsningen måtte bli selvberging. Allerede sommeren 1940 hadde Drammen kommune tildelt folk små jordstykker, parseller, der de kunne dyrke poteter og annet. "Støkke" kalte drammenserne en slik parsell. Det siste krigsåret hadde nærmere 5000 drammensere egen parsell. Da var haver, parker og løkker for lengst tatt i bruk, og kommunen måtte leie jord utenbys – i Lier, Åssiden og Skoger.

Drammen ble ganske landlig, for folk skaffet seg husdyr også. Det hørtes kakling, galing og grynting fra villahaver, kjellere, loft og uthus. Kaniner ga bra kjøtt og var populære. I tiden før jul 1942 ble det slaktet omkring 30 000 kaniner i Drammen og omegn. Høsten 1944 var det 1825 ”villagriser” i byen. Det vil si at hver tredje eller fjerde familie hadde gris. Men dette året ble ikke julegrisene store, og de måtte slaktes før 15. november på grunn av potetmangel. All potet måtte nå gå til menneskeføde.

Folk byttet med hverandre, sydde om og brukte fantasien. Alt var det mangel på, bare ikke penger – for det var ikke noe å få kjøpt for dem likevel. Hva i all verden skulle man gi for eksempel i bryllupspresang? Et par som giftet seg høsten 1942, fikk 40 keramikkfat og 26 vedkurver.

- Har De hørt siste rykte? Nå må man levere inn siste rykte for å få et nytt, ble det sagt, og neimen om det lød så usannsynlig. Iallfall måtte man levere brukte flasker, krukker og tuber før man fikk tannpasta, munnvann, blekk, vitaminpreparater eller kosmetikk. Skrukork måtte følge med, og det var ingen betaling for brukt emballasje, som dessuten måtte være rengjort. Bryggeriene produserte både brus (søtet med sakkarin) og øl, men flaskemangelen truet med å stoppe det hele høsten 1944.

Mot slutten av krigen

Den siste krigsjulen, i 1944, var det så magre tider at småfuglene fortrakk ut av Drammen by, for ikke fant de smuler og ikke var det julenek. Det var nesten ikke varer i butikkene. En av byens større klesbutikker solgte ikke klær lenger, men treskulpturer, fyrstikkholdere og papirkniver, bordpynt, lysestaker og dørmatter! Kjøttrasjonen til jul ble malt til kjøttdeig for at alle skulle få likt: 350 gram til hver drammenser. Men juletreet på Bragernes torv kom opp også dette året, og kirkene var fulle av folk da klokkene ringte julen inn. Og det var håp om fred.

Kilder og litteratur

• Basert på en artikkel av Berit Nøkleby fra det nedlagte nettstedet historieboka.no.
  • Nøkleby, Berit: Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie, bind V, Drammen 1996