Drikke i middelalderen

Drikke i middelalderen var dominert av alkoholholdige drikker. Vann ble med rette ansett for å være en farlig drikk, mens øl og mjød eller importert vin, var tryggere. Melk var stort sett forbeholdt syke og de yngste og eldste. Fruktsaft ble også drukket, men oftest valgte man å la den gjøre for å lage sider.

Øl

Øl var den viktigste drikken for allmuen, og også hverdagsdrikken for de mer velstående. På landet brygget man det selv, mens man i byene fikk kjøpt svært billig øl. Det var oftest ferskt og alkoholsvakt, og ufiltrert. Det ble ofte smaksatt med forskjellige urter. Da man oppdaga at humle har konserverende effekt, ble dette den vanligste smakstilsetningen, og selv i dag er dette det vanligste å finne i øl.

I byene var vannet gjerne urent, fordi alt av avfall og kloakk kunne havne rett ut i elva. Brønner i byene kunne også lett bli forurensa. Folk forsto at vannet var farlig og til tider dødelig, mens ølet ikke ga de samme sykdommene. Den viktigste årsaken til dette er kokinga av vannet, noe man dessverre ikke forsto - da hadde de kunne koke vannet og avkjøre og drikke det i stedet. Alkoholinnholdet hjelper også noe, men dette er ikke det viktigste.

Man kan lese om svært høyt daglig inntak av øl. Det er da viktig å huske at det meste av ølet var alkoholsvakt, ned mot det vi kaller lettøl i dag. Det er dermed ikke slik at alle må ha vært sanseløst fulle hver dag - men utvilsomt ble det en god del fyll i hverdagen, spesielt for de som hadde råd til å kjøpe det beste og dermed mest alkoholholdige ølet.

Mjød

Mjød var en eksklusiv drikk. Honning var nokså dyrt; birøkt var ikke særlig utbredt, og villhonning er krevende å få tak i. Når sagaene stadig nevner mjød, er det dermed et tegn på rikdom og gjestfrihet, og må ikke forstås som at man til stadighet drakk mjød i store mengder.

Melk

Melk måtte drikkes fersk, eller man kunne lage surmelk. Det var vanligere å blande denne i grøten eller annen mat enn å drikke den. Syke, de yngste og de eldste fikk gjerne melk. For andre var det noe mer uvanlig, men særlig på landet ble det nok drukket en god del melk.

En vanlig drikk for de som skulle ha melk var surmelk eller myse blanda med vann. Dette ble kalt 'blanda'. I en lov fra 1273, som skulle presse folk til å gifte seg i stedet for å leve i samboerskap, heter det at bryllup skal holdes om man så er så fattig at man må drikke blanda.

Vin

Importert vin var også vanlig i middelalderen. Den ble ansett som sunnere enn øl. De rike kunne kjøpe vin av god kvalitet, mens allmuen måtte nøye seg med billigste sort fra tredje pressing, gjerne med nokså lavt alkoholinnhold. De fattige måtte nøye seg med utvanna eddik om de ville ha avveksling fra ølet.

Krydrede viner, både kalde og oppvarma som gløgg, ble ansett som spesielt sunne av legene.

Det er druebasert vin som er vanligst, men man kan også lage vin på frukt og bær. Det er nevnt vin laget på krekling på Island i 1203, og oppskriften skal ha kommet fra Norge.

I Den katolske kirke bruker man kun alkoholholdig vin laget på druer ved nattverden. Dermed er det nok mange som fikk sin eneste smak av vin i kirka. Dette betyr også at det må ha vært en rimelig omfattende import av vin til kirkelig bruk, selv om det ikke går med fryktelig mye til nattverd.

Brennevin

I Norge nevnes brennevin, aqua vitae, først helt på tampen av middelalderen i en skriftlig kilde. I 1531 sendte Eske Bille noe aqua vitae til erkebiskop Olav Engelbrektson. I følgebrevet forklares det hva det er til - mot alle slags sykdommer - hvilket tyder på at det var lite kjent her. Vi må gå ut fra at noen nordmenn har kjent til det, og at utlendinger må ha tatt det med seg hit. Vi vet at hanseater hadde med seg brennevin til Sverige på 1400-tallet, og de kan jo også ha tatt det med seg til Bergen. Det er i hvert fall en rimelig forklaring på hvordan Eske Bille fikk tak i det; han var slottsherre på Bergenhus da han sende brennevin til Nidaros. Men utbredt brennevinsdrikking er altså noe som hører senere tider til.

Vann

Vann er den desidert billigste og mest tilgjengelige drikken. Men mennesker i middelalderen var som nevnt over også klar over at man lett kunne bli syk av vann. Spesielt ille var det i byene, men også på landet kunne man oppleve forurensa vann fordi man ikke forsto hvordan ting hang sammen. Naturgjødsel, døde dyr og annet kunne lett forurense både bekker og brønner.

Vannets lave status som drikke førte også til at man i den grad man hadde tilgang på rent vann gjerne brukte det til å blande med andre drikker heller enn å drikke bare vann.

Litteratur og kilder

• Hva spiste folk i middelalderen?, norgeshistorie.no.
• Middelaldermat, Middelalder-Oslo.
• Mat i middelalderens Norge, Millas mat.
• Middelalderens mat og drikke på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Notaker, Henry: Ganens makt. Utg. Aschehoug. 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket.