Birøkt

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
«Standard bikube» laget av Ellef Stene i Son. Fra Norske næringsliv utgitt 1952.
Skolestyrer Leif Sagnes' bikuber på Smitborg skole på Toten.
Foto: Anders Beer Wilse (1926).

Birøkt er stell av honningbier (Apis mellifera) for å høste honningen de lager. Det finnes vel 3000 birøktere som produserer for salg i Norge, og i tillegg mange som har to-tre kuber som hobby og matauk. De fleste av de som selger honning har dette bare som biinntekt,[1] men noen har det som hovednæring. Honningproduksjonen er svært avhengig av faktorer som temperatur og klima, og den norske produksjonen kan dermed variere fra rundt 1000 til over 2000 tonn per år. Birøkt er særlig utbredt på Østlandet og Sørlandet. Klimagrensene er stort sett de samme som for fruktdyrking.

Tidlig historie

Vi vet ikke hvor lenge man har drevet med birøkt i Norge. Først mot slutten av 1500-tallet får vi sikker kunnskap, men det kan ha vært birøkt her også tidligere.

Den første samlinga av honning skjedde fra villbier, og vi vet fra hulemalerier at dette skjedde allerede for 12 000 år siden. Det var forbundet med stor risiko å gjøre dette; villbier kan være svært aggressive, og forsvarer kuben. Den første birøkten skjedde trolig ved at man skar ut den delen av et hult tre hvor biene holdt til og tok den med seg. Etter hvert begynte man også å lage kuber av hule stokker eller av halm og kvist. I denne tidlige birøkten ble biene stort sett drept i forbindelse med at man henta ut honning, hvilket ikke var en bærekraftig produksjonsmåte på sikt

Bygging av kuber er kjent fra romersk tid, og honning ble et viktig søtstoff og en ettertrakta handelsvare. I norsk sammenheng er honning nevnt i sagalitteraturen, ikke minst som hovedingrediensen i mjød. I Eigils saga kommer det fram at man importerte honning på den tida. Selv om vi hører mye om mjød i sagaene, var det trolig en drikk som var forbeholdt de mer velstående i samfunnet, og også de kunne trolig bare drikke det ved det større gjestebudene. Det ble forøvrig funnet to større biter med bivoks i Osebergskipet, som er fra rundt år 800.

I Sverres saga er det også nevnt import av honing og bivoks. Voksen er godt egna til blant annet å lage lys av, og i middelalderen var det en regel i Den katolske kirke at lys til kirker skulle lages av slik voks. Dette skyldtes ikke bare at den er velduftende og brenner jevnt uten å ose for mye, men at man trodde at biene formerte seg uten kjønnslig omgang – et kyskt vesen, med andre ord. Ingen av de norske middelalderlovene nevner birøkt eller honningproduksjon. Ettersom de nevner mye annen landbruksproduksjon, og siden import er eksplisitt nevnt, går man gjerne ut fra at det ikke foregikk birøkt i Norge i middelalderen. Det ble under arkeologiske utgravninger i Gamlebyen i Oslo i 1980-åra funnet rester av flere titusener av bier i flismasse, og disse er datert til 1175–1225. Det er ikke mulig å si sikkert om dette er villbier eller om det dreide seg om birøkt, så det finnes en viss mulighet for at man også her i landet i det minste gjorde forsøk med røkt allerede da. I og med at honning var ettertrakta og kostbart, og siden vi vet at man drev med det under de samme klimatiske forhold i Sverige i middelalderen, er det ikke urimelig å tenke seg at noen forsøkte. Man kunne tenke seg at klostre, som i andre land ofte drev birøkt, også kunne ha forsøkt seg i Norge; spesielt med tanke på det kirkelige forbruket av bivoks. Men dette har vi ikke funnet spor etter i forbindelse med de norske klostrenes fysiske levninger eller regnskaper. Det eneste vi kan si med sikkerhet er altså at det ikke var noen omfattende birøkt så tidlig her i landet, og at dersom det i det hele tatt var noe dreide det seg om spredte forsøk.

Birøkt i tidlig nytid

Tittelbladet fra En nyttig Bog Om Bjer, utgitt 1649.

Helt mot slutten av 1500-tallet kommer som nevnt den første sikre kunnskap om birøkt i Norge. Det dreier seg da om Båhuslen, som den gang var en del av Norge. Biskop Jens Nilssøn noterte under en av sine visitasreiser at det i 1594 var en bonde der som hadde fire eller fem bikuber. Det er tvilsomt om han var den eneste som hadde slike. Vi vet at det på denne tida foregikk en del birøkt i Danmark. I 1649, godt over hundre år etter at Norge ble en dansk provins, ga Hans Herwigk ut ei bok med den fengende tittelen En nyttig Bog Om Bjer : Hvorledis mand med dennem skal handle oc omgaaes, Af egen Forfarenhed oc flittig observation colligeret oc sammenskreffven efter den Maneer oc maade som her udi Danmarck nytteligst oc gaffnligst befindis. Her forklarer han alle sider ved birøkt – ut fra hva man visste den gang – og dermed fantes det en håndbok for dette i det dansk-norske riket. Det ser allikevel ut til at det fortsatt tok lang tid før birøkt slo gjennom i Norge.

I noen av svarene på «De 43 spørsmål» fra 1743 kom det fram at det da foregikk birøkt noen steder i landet. Landbrukspionéren Halvor Blindern hadde kuber på Nedre Blindern i Aker, og det var også birøkt på Buskerud herregård i Modum. I mange av skjemaene fra denne undersøkelsen er det angitt at det ikke er birøkt i Norge; det var altså feil, men det var tydeligvis ikke særlig utbredt.

Mot slutten av 1700-tallet hadde birøkt blitt mer utbredt i Norge. Da dukker det opp bikuber i Spydeberg, Gausdal, på Toten og Jevnaker og i Mandal og Lister amt. I 1794 sto det i en rapport at det var betydelig birøkt i Rakkestad og Idd i Østfold.

Ny teknologi

På 1800-tallet vokste norsk birøkt kraftig. Dette skyldes dels omveltningene i landbruket, som førte til en sterkere vilje til å prøve noe nytt, og dels nyvinninger i birøkten. Kubene ble sterkt forbedre ved at man fikk løse trerammer, der honninga kunne slynges ut (se under honningproduksjon nedafor). Dette førte til at man kunne hente ut honning med minimal skade på biene, og dermed kunne man beholde den viktigste råvaren – biene – fra år til år. Systemet med løse kasser er fortsatt nesten enerådende innafor birøkt.

Norvald Ones kunne i boka Birøkt fra 1945 fortelle at det var en økning fra 17 129 kuber i 1890 til 39 803 i 1939.[2] Denne økninga gjelder altså tida etter grunnleggelsen av Norges Birøkterlag i 1884 og innføringa av rammekuber i Norge omkring 1890 – men som vi ser var det allerede i 1890 et betydlig antall kuber i Norge. Etableringa av Honningcentralen i 1927 var også til stor hjelp, spesielt for de som drev i for stor skala til at det lokale markedet kunne ta unna, men for smått til å ha gode leveringsavtaler utefor bygda.

Under andre verdenskrig lå det an til krise for birøkterne. De hadde allerede fått en forsmak på dette under første verdenskrig. For at biene skal overleve vinteren er man avhengig av å fore dem med sukker, og med rasjonering av sukker ble dette vanskelig. Først i 1917 ble det et problem, og Rasjoneringsdirektoratet kunne på grunnlag av tall fra Norges Birøkterlag gi ekstra rasjoner til birøkterne slik at produksjonen ble opprettholdt. Dette var lønnsomt samfunnsøkonomisk sett; man får som oftest mer søtstoff i form av honning ut av kubene enn man bruker sukker, og ikke minst er pollineringa av frukttrær viktig. Da andre verdeskrig brøt ut i 1939 ble det raskt innført rasjonering av en rekke varer, blant annet sukker. Norges Birøkterlag søkte om 12–15 kilo sukker per kube i ekstrarasjon, men fikk bare sju kilo det første året. Departementet mente at det var så sent på året at de fleste nok allerede hadde kjøpt inn en del sukker. De hadde nok ikke helt rett i dette, og på våren 1940 fikk de fem kilo ekstra per kube. Vinteren 1940–1941 fikk de 12 kilo sukker per kube. Til gjengjeld krevde Forsyningsdepartementet at birøkterne måte levere inn honning mot sukker, kilo for kilo, som skulle selges gjennom Honningcentralen. Sentralen mente at alt honningsalg måtte gå gjennom dem, men da holdt Birøkterlaget igjen, og det ble ikke noen tvang. Mot slutten av 1941 kom melding om at ingeniør Th. Hansen var satt inn som kommissarisk formann i Birøkterlaget, som et ledd i nazifiseringa av hele det norske organisasjonslivet. Resten av styret vurderte sine stillinger, men ble sittende. Det ble i ettertid sett som et riktig valg; de klarte å holde organisasjonen i gang uten å måtte gi etter på alle punkt for okkupasjonsmyndighetens krav. Reichskommissariat blandet seg våren 1942 inn med krav om oppretting av en svermstasjon, men styret på Honningcentralen som hadde fått oppdraget klarte å finne andre løsninger. Nå var ikke dette noen dårlig idé, men de ville for all del unngå å måtte gi etter for tyskernes krav. Vinteren 1942/1943 ble det bare 10 kilo sukker per kube. Våren 1943 ble det ikke gitt noen ekstrarasjon, og forsøk på å få hjelp fra Sveriges Biodlares Riksforbund lyktes ikke; de var villige til å hjelpe til, men klarte det ikke i praksis. Vinteren 1943/1944 ble det 12 kilo sukker per kube, mot dokumentasjon av tilsvarende antall kilo honning levert til Honningcentralen. Det var under krigen at vandrebirøkt ble kjent (se neste avsnitt), og dette førte til gode resultater i 1943. Sommeren 1944 gikk det ikke like bra, da lyngtrekket slo feil. Departementet svarte med å avslå søknaden om sukker, fordi det ikke var levert inn nok honninh. Dermed måtte mange bruke av overskuddshonninga til vinterforing, og et stort antall bier klarte seg ikke gjennom vinteren. Det som redda norsk birøkt gjennom krisa som fulgte var et fantastisk honningår i 1945.

Biene

Biene lever i velorganiserte samfunn, der hver kube har ei dronning. På vinteren er omlag 10 000 til 20 000 arbeidsbier knytta til hver dronning, og på sommeren øker dette tallet til omkring 60 000. Dronninga parer seg med en drone og legger egg, først i vanlige celler i kuben og deretter i eikenøttforma celler. Eggene i vanlige veller blir arbeidere, mens de i eikenøttforma celler blir dronninger. Den første av de nye dronningene dreper de andre, og parer seg etter hvert med en drone for å danne et nytt samfunn. Hun tar da med seg omkring halvparten av arbeidsbiene. For birøktere er dette ikke ønskelig, og man forsøker derfor å forhindre det.

Biene samler nektar, og holder seg da til én sort blomster. Dette er årsaken til at man kan få lynghonning, kløverhonning og så videre. Dersom det er dårlig blomstring der kubene står, eller dersom man ønsker en spesiell type honning, kan kuben flyttes midlertidig, såkalt vandrebirøkt. Ved siden av å produsere honning fører bienes virksomhet til pollinering av kulturplanter, og det er dermed et helt nødvendig innslag i hagebruket.

Krainerbier er den vanligste arten i Norge. Det finnes også brune bier i Norge; disse har noe lavere produksjon, men ettersom det er få igjen av dem på verdensbasis er det flere birøktere som bruker denne for å ta vare på arten. I området der man har brune bier, kalt renavlsområder, er det ikke lov å ha andre biarter. Det finnes også noen norske birøktere som har buckfastbier, som er krysningsbier.

Honningframstilling

En kube produserer normalt mellom 15 og 30 kilo honning i løpet av et år. Honninga hentes ut gjennom slynging, det vil si at vokstavlene plasseres i en sentrifuge slik at honninga slynges ut. Som nevnt over førte innføringa av løse trerammer til at dette kan skje uten at biene kommer nevneverdig til skade, ettersom man nå kan hente ut enkeltrammer og fjerne eventuelle etternølere fra disse.

Arbeidet med å hente ut honninga har også blitt langt mindre farlig enn tidligere. Det vil si, spesielt farlig har det ikke vært etter at man slutta å hente honning fra villbier, såfremt man ikke er allergisk – og man får anta at de som er allergiske sjelden velger å bli birøktere eller i hvert fall er svært forsiktige. Men ubehagelig er det dersom man blir stukket, og dagens verneustyr med heldekkende drakt og nett foran ansiktet forhindrer stort sett det. Drakter og ansiktsmasker til birøktere er forøvrig kjent fra gammelt av; det er avbilda en slik drakt i Herwigks bok fra 1649.[3] Kombinasjonen av gode kuber, moderne teknikker og gode drakter fører til at det er sjelden man blir stukket, såfremt man ikke er uforsiktet i forbindelse med innfanging av en sverm – eller tråkker på en bie om man går barføtt i nærheten av kuben.

Honningcentralen ble oppretta som et medlemssameie i 1927. Sentralen tar imot honning fra medlemmene og omsetter denne. Etter mange år i Oslo etablerte sentralen seg i 2005 sammen med Norges BirøkterlagKløfta. Omkring 60 % av honninga som produseres i Norge selges gjennom Honningcentralen.

Norges Birøkterlag

Norges Birøkterlag ble etablert i 1884 som faglig organisasjon for birøktere. Organisasjonen har sitt hovedkontor på Kløfta. Tidligere hadde den en dronningavlstasjon i Asker, og i tilknytning til denne Birøktermuseet som ble åpna i 1998. Museet har siden blitt flytta til Kløfta.

Referanser/noter

  1. Vi er klar over ordspillet...
  2. Ones 1945: 7.
  3. Herwigk 1649: 13.

Litteratur og kilder

  • HonningcentralenWikipedia på bokmål og riksmål.
  • Birøkt i Store norske leksikon.
  • Birøktens historie på Norges Birøkterlags hjemmesider.
  • Bratlie, Ottar: Bier og birøkt. Utg. Cappelen. [Oslo]. 1976. Digital utgaveNettbiblioteket
  • Herwigk, Hans: En nyttig Bog Om Bjer : Hvorledis mand med dennem skal handle oc omgaaes, Af egen Forfarenhed oc flittig observation colligeret oc sammenskreffven efter den Maneer oc maade som her udi Danmarck nytteligst oc gaffnligst befindis. København. 1649. Digital utgaveNettbiblioteket.
  • Ones, Norvald: Birøkt. Oslo. 1945. Digital utgaveNettbiblioteket
  • Rosenberg, Odd: «Birøkten og organisasjonen i ufredstider» i Slipp biene til : festskrift til Norges birøkterlags 75 års jubileum. Porsgrunn. 1959. {{bokhylla|NBN:no-nb_digibok_2012021508164