Eiler Baanrud
Eiler Baanrud (1875-1955), var tannlege og ordfører i fire uavhengige perioder i Kongsvinger bykommune. Han var sønn av gårdbruker Ole Baanrud og Elise Engebretsdatter Gjester.
Eiler Baanruds veg er oppkalt etter han.
Politisk virke
Eiler Baanrud er mannen som har vært ordfører i Kongsvinger flest ganger. Hele fire uavhengige ganger har tannlegen vært i Kongsvinger-bykommunes høyeste politiske verv. Dette er periodene 1921-22, 1929-31, 1935-40 og i 1945. Før andre verdenskrig var det sjeldent at partiet Høyre klarte å stille en egen liste i Kongsvinger. Løsningen ble derfor å fremme en liste med Høyre og andre borgerlig innstilte politikere. Disse ble betegnet som "uavhengig borgerlig liste" og var Eiler Baanruds politiske hjemmebane, selv var han medlem av Høyre.
Baanrud var som formannskapsmedlem sentral i diskusjonen om opprettelsen og utvidelsen av Midtbyen. Dette ble vedtatt med ordfører Baanrud sin dobbeltstemme i 1922 og er kjent som "Reguleringsplanen av 1922" som virkelig satte fart på utviklingen av Midtbyen som bydel. Det første store prosjektet finansiert av kommunen var byggingen av Kongsvinger Sentralskole som stod klar i 1924 og ble tatt i bruk året etter.
Tannlege
Eiler Baanruds virket hele sitt liv som tannlege i Kongsvinger by. I 1892 slo tannlege Wasserfall seg ned i Kongsvinger og begynte praksis. Da Eiler var 21 år gammel fikk han praksis hos Wasserfall og begynte sin lærlingtid og utdannelse, dette var da i 1896. Da Baanrud fikk sin egen praksis tok han inn kona Mona også som kollega, hun var også utdannet tannlege. Noe som var uvanlig for sin tid at kvinner tok en slik utdanning. Fra 1911 hadde Baanrud-paret også ansvaret for alle skole-tannpleien i bykommunen.
Bjørg Grønnerud sa følgende i sine memoarer: «Mona Baanrud var dansk og hennes `gæp op` måtte lystres umiddelbart. Ikke et smil eller trøstende ord. Hun var en meget myndig og bestemt dame, der var det ingen nåde. Eiler Baanrud var mer forståelsesfull og tålmodig, han småpratet koselig med den vettskremte pasienten og det beroliget litt. En gang roset han meg fordi jeg hadde sittet rolig i stolen og ga meg noe så utrolig som 10 øre i belønning.»
Baanrud fortsatte å virke som tannlege helt frem til 1953, to år før sin død.
Eiler sin bror, Gunvald Baanrud, virket også som tannlege i Kongsvinger, man han døde i ung alder.
Under krigen
Som ordfører i bykommunen da krigen brøt ut hadde Baanrud et stort ansvar. 14. april 1940 tok en gruppe finlandsfrivillige over telegrafbygningen i Kongsvinger. Dette motsatte ordfører Baanrud seg, han fryktet gatekamper inne i byen når tyskerne kom og forlangte i en telefon til festningens kommandant Hoch-Nielsen at de finlandsfrivillige skulle legge ned sine våpen eller slutte seg til festningsvakten. Da kommandanten ble avsatt og arrestert på grunn av sin tysk-vennlighet valgte Baanrud å avslutte det sivile styret i byen midlertidig å oppgi all makt til forsvaret.
Stabssjef i hjemmefrontens distriktskommando Ernst Eng var mannen som utnevnte Kongsvinger bykommunes først frie styret etter tyskerne hadde evakuert byen i 1945. Eng mente overgangsstyret burde bestå av erfarne politikere som hadde vist aktiv mostand mot tyskerne. Blant navnene finner vi Eiler Baanrud. Han ble av det militære utnevnte til ordfører frem til første frie valg. Baanrud ble ordfører 14. august 1945 og gikk straks til verks på byens større problem, og det var boligmangel. Etter hans ide ble en tyskerbrakke i Heibergs gate i Øvrebyen omgjort til 6 leiligheter.
Tross hans popularitet var det Arbeiderpartiet som sikret flertall under ekstravalget i desember 1945 og med 11 mandater i bystyret mot Høyres 6, Venstres 2 og kommunistenes 1 fikk de flertall alene. Med dette var Eiler Baanruds politiske virke over.
Privat
Eiler var som ung mann en aktiv skihopper hvor han i flere år hadde rekorden i Kongsvinger med 14 ½ meter. Han ble slått, men noen år senere gjenerobret han rekorden med 17 meter. Eiler giftet seg med Mona Elisabeth, født Larsen, som var fra Nibe i Danmark. Han satt også i en rekke år i styret til Kongsvinger Middelskole, Glommendalens bank, Kongsvinger skøyteklubb, Kongsvinger og omegn skiløperforening og Kongelig norsk automobilforbund avdeling Kongsvinger. I en kort periode første tiår av 1900-tallet var han også aktiv i Kongsvinger orkesterforeningen hvor han spilte fiolin.
Mens Baanrud var ordfører brukte han sitt hjem som byens sivile representasjonssted. Både kong Haakon VII og daværende kronprins Olav har spist hos Baanrud i hans villa. Baanrud ble tildelt Hans Majestet Kongens Fortjenestemedalje i gull for sitt politiske virke og samfunnsengasjement.
Mellom 1916 og 1918 eide Baanrud også Brugata 6 i Kongsvinger.
Se også
Kilder
- Aanmoen, Oskar. (2024). Historien om Amund Braaten og Braatengården i Kongsvinger. Privat trykk.
- Seglsten, Johan: Byen vår – gamle Kongsvinger 1855-1963 – en veileder til gater og eiendommer. Utg. Kongsvinger-Vinger historielag, 2017.
- Vigeland, Nils P. (1954). Kongsvinger 1854-1954. Kongsvinger: Kongsvinger kommune.
- Kongsvinger-Vinger Historielag. (2023). Hefte: Gater og veier i Kongsvinger med navn etter personer.
- Brynn, Olaf. (1929). Kongsvinger: en historisk oversikt 1682-1854-1929. Kongsvinger: Hedemarkens Amtstidende Boktrykkeri.