Eiliv Arnesson Korte

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Eiliv Arnesson Korte (fødselsår ukjent, død 2. november 1332 i Nidaros) var erkebiskop av Nidaros fra 1311 til sin død. Han ble kjent for sitt arbeid for å løse indre problemer i kirka, og for å hevde kirkas rettigheter overfor kongemakta på en diplomatisk måte.

Som det er vanlig på denne tida, vet vi lite om hans tidlige liv. Foreldrene er ukjente, ut over at faren må ha hett Arne. Vi vet også at han var morbror til Arne Einarsson Vade, en senere erkebiskop av Nidaros som døde under svartedauden.

Første gang Eiliv opptrer i kildene er i 1303, da han nevnes som kannik i Nidaros. Han blir nevnt som en av lederne blant kanikkene under striden med erkebiskop Jørund, noe som førte til at Eiliv ble lyst i bann. Nidaros domkapittel glemte tydeligvis ikke hans innsats i denne striden, for da Jørund døde i 1309 valgte de ham som ny erkebiskop. Vi vet ikke sikkert når bannlysninga ble oppheva, men i 1310 bekrefta pave Clemens V i Avignon valget, så da må alt ha blitt brakt i orden. Året etter mottok han palliet, erkebiskopenes embetstegn, og han deltok på kirkemøtet i Vienne.

Han kom ikke tilbake til Norge for å ta sitt erkesete i besittelse før i 1312; vi vet at han ankom til Oslo 8. oktober det året, og kanskje nådde han ikke Nidaros før året etter. Samarbeidsklimaet med domkapitlet var utmerket. Eiliv bidro også til å beholde rolige forhold. Når andre geistlige ble for ivrige i sin kritikk av kongemakta, holdt han igjen, og sørga for at det var mulig å forsvare kirkas rettigheter uten at det kom til åpen strid med kongen. Et av stridstemaene omkring Jørund var hans jarletittel. Denne ble oppheva av Håkon V Magnusson i 1310, og det antas at det var etter Eilivs ønske. Ved å unngå å både være erkebiskop og jarl unngikk man en sammenblanding mellom geistlig og verdslig makt, og dette gjorde det enklere å opprettholde fred mellom konge og kirke.

I 1319, etter Håkon Magussons død, var Eilig en av de 32 som avla ed gjennom Osloavtalen av 1319 om kongefellesskap med Sverige, med norske Magnus VII Eiriksson som konge. Magnus var da bare tre år gammel, og hans mor hertuginne Ingebjørg Håkonsdotter ble riksforstander. I 1323 tok det norske riksrådet fra henne denne myndigheten, og utnevnte Erling Vidkunnsson som riksforstander. Eiliv Korte da den ledende i riksrådet. Vel så viktig som å sette Ingeborg på sidelinja - dette var ikke bare kjønnskamp - var at hennes andre ektemann, den danske ridderen Knut Porse ble parkert utafor maktas sentrum.

Eiliv tok også tak i de indre problemene i kirka. På dette tidspunkt var kirka ikke bare en maktfaktor i den forstand at biskopene satt i riksrådet. Det var også den eneste landsomfattende organisasjonen. Vi kan se betydninga av dette ved å bevege oss mye nærmere vår egen tid, for så langt fram som i folketellinga 1875 var prestegjeldene tellingsenhet, mer enn førti år etter at herredene var oppretta. Når skatt skulle kreves inn og rettsvesenet skulle gjøre sin jobb, måtte kongen forholde seg til den kirkelige inndelinga. Samtidig var striden mellom Jørund og domkapitlet, som nok satte sine spor på Eilivs blodtrykk og søvnmønster, et tydelig eksempel på hvor vanskelig forholdet mellom kirke og konge kunne være. Han la derfor stor vekt på å utvikle en enhetlig organisasjon, som kunne stå mye sterkere i møte med kongemakta.

Et av redskapene Eiliv brukte var provinsialkonsiler. Dette er kirkemøter innafor et erkebispedømmes område - i katolsk språkbruk er et erkebispedømme en provins, i tråd med den romerske sedvanen med å omtale land Romerriket underla seg som provinser. Det ble holdt tre slike møter under hans tid som erkebiskop, hvilket er mye i middelaldersammenheng. Man må huske på at det den gang tok lang tid å reise, så slike møter kunne bety at biskopene som hadde lengst vei var borte i månedsvis. Nidaros erkebispedømme dekka ikke bare Norge, men også Island og Færøyene, så bare det å få sendt bud om at noen skulle innfinne seg tok lang tid. Det første konsilet var i 1313. Dette var utløst av et pavelig påbud om å gi seksårstiende av alle geistlige inntekter til krig mot de vantro, det vi kjenner som korstog. På dette konsilet var ikke norske forhold i sentrum, men det var hovedtema ved konsilene i 1320 og 1327. På begge disse konsiler ble det fatta vedtak om kirkas indre liv og hvordan de geistlige skulle leve. Flere pavelige påbud ble innført i norsk kirkeliv, og disse ble formidla til befolkninga.

I 1328 brant Nidarosdomen. Den hadde blitt påbegynt av Olav Kyrre på 1000-tallet, og under Øystein Erlendsson kom den store gotiske katedralen i gang. Først omkring 1300 var den ferdig. Det var dermed en forholdsvis ny katedral som ble flammenes rov. Dette førte til at Eiliv måtte sette i gang med å skaffe midler til gjenoppbygging, noe som ble den viktigste saken i hans siste leveår.

Litteratur og kilder

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Eiliv_Arnesson_Korte&oldid=2118848»