Elias C. Kiær
Elias Cathrinus Kiær (født 27. februar 1863 i Drammen, død 13. april 1939 i Fredrikstad) var forretningsmann og var en eksponent for de norske kapitaleiernes forsøk i de første tiårene av 1900-tallet på å tilpasse seg den nye kapitalkrevende industrien som vokste fram på denne tiden. Han var en meget sentral aktør i norsk næringsliv fra 1895 og fram til sin død, men han skjedde publisitet og forble ukjent for de fleste.
Bakgrunn
Kiær vokste opp i Drammen i de formuende trelast- og skipsfartsfamiliene Kiær og Solberg hvor det var tette vennskaps- og samarbeidsbånd, også på tvers av generasjonene. Han var sønn av grosserer Hans Theodor Kiær (1827–1911) og Elisabeth Margrete Schwartz (1837–1914).
Elias Kiærs generasjon samarbeidet med utgangspunkt i Fredrikstad, hvor Elias' onkel Anders Ferrand Kiær hadde flyttet familiefirmaet innen trelast And. H. Kiær & Co til Fredrikstad etter at dette hadde eksistert i Drammen siden 1812-årene, etablert av Anders Hansen Kiær (1767–1838). Dette skjedde etter at Stortinget ved lov 26. august 1854 hadde opphevet sagbruksprivilegiene med virkning fra 1. januar 1860. Firmaet hadde i 1875 nesten 500 mann i arbeid og 20 år senere var det fortsatt det største trelastbruket i Norge. Elias Kiær overtok familievirksomheten i And. H. Kiær & Co. i 1895 sammen med sine fettere Hans C. og Frits Kiær og tremenningen og vennen Peter Collett Solberg og virksomheten var knyttet til plankeeksport og skogsdrift langs Glommavassdraget.
Egenskaper
Det var imidlertid Elias Kiær som ble familiens sterke mann i sin generasjon, til en viss grad sammen med Peter Collett Solberg. Kiær avbrøt tidlig sine juridiske studier, men hadde ervervet seg omfattende praktiske kunnskaper om markeder, økonomi, teknikk og skogbruk, og var også språkmektig innen engelsk, fransk og tysk.
Han var en selvsikker og sosialt sett dominerende skikkelse som nøt stor respekt, og blant hans mange venner var Venstres mangeårige statsminister Gunnar Knudsen. Selv var Kiær solid forankret i Høire.
Virke
Kiær omtalte seg selv som en forretningsmann. I dette la han mer enn kjøp og salg, men også i etableringer av og kjøp og salg av bedrifter, og var en sentral aktør på Kristiania Børs rundt 1910. Han var med på å konstruere ny industri, skaffet aksjekapital til disse og arbeidet for friest mulig omsetning av verdipapirer.
Mye av hans virksomhet var tilknyttet skogsdrift, treforedling og treforedlingsfabrikker for produksjon av cellulose og papir. Kiær flyttet familiebedriftenes fokus over fra skogsdrift og til moderne industri. Han stod eksempelvis bak etableringen av Rena kartongfabrikk i 1916 sammen med Tollef Kilde.
Sammen med den nære familien i familievirksomheten i And. H. Kiær & Co. ble det skapt et omfattende skogindustrielt kompleks med store eiendommer i Norge, Sverige, Russland og til dels Finland. Imidlertid medførte konfiskeringen av treforedlingsselskapet Dubrowka i Russland i 1918 etter revolusjonen til omfattende tap, og sammen med de store økonomiske nedgangstidene i 1920–1921 til et sammenbrudd i dette komplekset førte til at Kiær var blant dem som tapte meget store beløp. Kiær administrerte nedsalget bit for bit, i takt med nye kriser og nye problemer. Han betalte på lån fra russlandseventyret i mange år etterpå, og dette var lån som gradvis ble dyrere og dyrere på grunn av deflasjonen i 1920-årene.
Men han deltok også i store industriforetak, og var blant annet sammen med fetteren Hans med i sammenslutningen som kjøpte hjem den dominerende tyske eierposten i Hafslund da denne ble kjøpt hjem til Norge i 1916. Han var også, sammen med Fred. Olsen med på å stifte rederiet Bonheur i 1897 og satt med store eierandeler i dette rederiet i 40 år.
Han var også aktiv i utviklingen av norsk karbid- og ferrosilisiumindustri gjennom selskaper som Meraker Brug og Carbidfabrik i Meråker, Odda Smelteverk og A/S Hafslunds karbidfabrikk i Sarpsborg. Elias Kiær bygde også opp det store drammensrederiet Hans Kiær & Co. etter 1900.