Elias Sunde

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Faksmilie fra Stavanger Aftenblad 4. juli 1910: utsnitt fra nekrolog over Elias Sunde.

Elias Sunde (født 2. oktober 1851 i Flekkefjord, død 2. juli 1910) var grosserer, politiker (V) og embetsmann, de siste årene av sitt liv generaldirektør i NSB.

Familie

Sunde var gift med Benedicte Louise Tjersland (1852-1939), og var far til ordfører, statsråd og ambassadør Arne Sunde (1883-1972).

Liv og virke

Elias Sunde gikk på borgerskolen i Flekkefjord. Han kom til Kristiania i 1873 som kontorbetjent. Før det hadde han i hjembyen arbeidet på et sakførerkontor, og på sorenskriverkontoret.

I 1877 grunnla han en rørleggerforretning i Kristiania, som han etter hvert bygget opp til også å omfatte fabrikasjon og handel med ulike maskiner (E. Sunde & Co., Esco). Bedriften ble etablert i Rødfyllgata, der hvor Postgirobygget ligger i dag. Etter Sundes død ble bedriften videreført av hans medkompanjong Abraham Tjersland. I 1914 ble bedriften et aksjeselskap. Den flyttet først til Torggata 11, og så til Kongsberg i 1964 (under navnet Kongsberg Esco). Virksomheten eksisterer fortsatt på Kongsberg, men den ble solgt til Ulefos-gruppen i 2014.

Elias Sunde satt i formannskapet i Kristiania fra 1888, og var hovedstadens ordfører 1895-97. Han tok over etter Venstres første ordfører i Kristiania, Fredrik Stang Lund, som høsten 1895 ble statsråd. Som ordfører var det Sunde som holdt velkomsttalen til Fridtjof Nansen og mannskapet på Fram, da den første Fram-ekspedisjonen kom tilbake til hovedstaden 9. september 1896.

Sunde var stortingsrepresentant 1895-1900. Han var medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm 1900 og 1903, og var finansminister 1898-1900 og 1901-03 i Johannes Steens andre regjering og i Otto Blehrs første regjering.

Fra 1903 til sin død var Elias Sunde generaldirektør (øverste leder) for NSB. Han etterfulgte Hans Hein Theodor Nysom.

Ettermæle

Elias Sunde er gravlagt i en familiegrav med hans portrettrelieff på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Elias Sunde døde 2. juli 1910 i Bad Neuheim i Tyskland, der han gjennomgikk en kur mot en magelidelse. Han hadde hatt sviktende helse en stund før han døde. Aftenposten eksemplifiserte dette i sin nekrolog 3. juli 1910, ved å henvise til at det var «med anvendelse af sine yderste kræfter under megen lidelse», at han, som NSBs leder, kunne delta i Bergensbanens åpning 27. november 1909.

I nevnte nekrolog skrev Aftenposten også blant annet:

Det er et virksomt liv og en i mange henseende merkelig karriere, som saaledes nu er afsluttet. … I 1890-aarenes politiske kamp optraadte Sunde hyppig som taler og debattant. Han var ingen veltalende mand, der flammede ingen agitationens ild i hans tale, og der gnistrede intet vid i hans debat. … Som ordfører lagde han for dagen mange værdifulde egenskaber. … Alle er enige om at anerkjende hans praktiske dygtighed paa mange felter … .

Sunde er gravlagt i en familiegrav som bærer hans portrettrelieff på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Kilder og referanser