Else Cathrine Sverdrup (1732–1779)

Else Cathrine Sverdrup (født 1732 på Vang, død 18. september 1779 i Tune) var prestefrue i Tune.

Hun var datter av kammerråd Hans Sverdrup (1697–1759) og Antonette Ancher (1713–1778). Foreldrene tilhørte slektene Sverdrup og Anker.

Hun ble døpt den 8. september 1732 i Vang kirke, og skal være oppkalt etter sin farmor Else Cathrine Rosentorn som bar henne til dåpen. Hun vokste opp på Hubred på Vang, i en tid da faren var prokurator. I 1748 kjøpte faren Hakadals Verk, og familien flytta dit, og hun ble boende der i ti år.

Den 15. mars 1758 ble hun gift i Hakadal med sokneprest til Tune Elias Andersen Elieson (1726–1778) fra slekta Elieson. Hennes søster Karen Sverdrup Maschmann forteller at det var trist da hun forsvant fra hjemmet.[1] Paret fikk ni barn, men bare to døtre vokste opp:

  • Andreas Elieson (1759–1759).
  • Else Cathrine Elieson (1760–1788), gift med Niels Leuch.
  • Hans Elieson (1761–1761).
  • Anders Elieson (1762–1762).
  • Morten Elieson (1764–1764).
  • Antonette Johanne Elieson (f. 1765, død som barn).
  • Antonette Elieson (1767–1801), gift med Peter Høegh Smith.
  • Johanne Dorothea Elieson (f. 1768, død som barn).
  • Anders Elieson (1769–1769).

De hadde også et pleiebarn hos seg, Peter Elieson (1770–1833), som var sønn av en fetter av Elias Elieson.

Elieson var en populær prest i bygda, så de ser ut til å ha hatt en behagelig tilværelse der. Hun ble enke i mai 1778, og levde videre i Tune omkring halvannet år før hun selv gikk bort. Etter hans død auksjonerte hun bort en del eiendeler, og fikk inn 792 riksdaler og 17 skilling, noe som viser at de hadde vært et svært velstående par. Enker etter sokneprester hadde en del rettigheter, blant annet en form for enkepensjon som den neste soknepresten skulle stå for. Men forholdet til Eliesons etterfølger, Gerhard Seeberg var ikke godt. Han skal ha oppført seg ufint mot henne allerede mens Elieson levde, og det ble ikke bedre da hun ble enke. Hennes bror Niels Sverdrup mente at oppførselen mot Else Cathrine Sverdrup tyda på at han var en «ganske besynderlig prest».[2] Han endte da også med å bli avsatt i 1795. Henne tid som enke var altså ikke videre behagelig, og det at hun auksjonerte bort eiendeler hang muligens sammen med at Seeberg ikke fulgte opp sine forpliktelser skikkelig.

Referanser

  1. Maschmann 1894: 3.
  2. Eliassen 1978: 251.

Kilder og litteratur