Fyrilunda kirkested
Fyrilunda kirkested ligger i Brandval sogn i Kongsvinger kommune, Innlandet fylke. Området ligger i nær tilknytning til småbruket Kirkhushagen.
På stedet er det gamle kirkestedet til Fyrilunda kirke med et tilhørende større gravfelt med omkring 130 graver. Nyere arkeologiske undersøkelser har også påvist regionens eneste beviste langhus fra jernalderen.
Det er også den mulige lokasjonen for en av regionens tapte Olavskilder.
Kirken
Fyrilunda kirke var en tidligere kirkebygning beliggende på grunnen til gården Kirkhus i nåværende Kongsvinger kommune. Den hadde et kirkerom på omtrent 7 × 7 m². I middelalderen og et stykke inn i nyere tid utgjorde området som i dag tilsvarer Brandval sogn, to separate kirkesogn: Fyrilunda sogn i nord og Berger sogn i sør. Begge de tilhørende kirkene ble etter hvert forfalne og ubrukelige, og ble avløst av en ny felleskirke for de to sognene etter kongelig bevilling datert 29. august 1648. Denne nye kirken ble reist på Brandval og fikk navnet Brandval kirke.
Navnet Fyrilunda refererer til det tidligere navnet på stedet Kirkhus i Brandval. Stedsnavnet Kirkhus har sitt opphav i kirken som en gang sto der. Et dokument indikerer at gården Gjølstad, beliggende på vestsiden av elven Glomma, tilhørte Berger sogn, noe som viser at elven ikke fungerte som sognegrense.
I den katolske perioden var Fyrilunda kirke viet til den hellige Laurentius. I et byggeregnskap fra første halvdel av 1600-tallet nevnes det at klokkene fra både Fyrilunda og Berger kirker ble omsmeltet for å lage én ny klokke til den nye Brandval kirke. De to gamle klokkene hadde en samlet vekt på 54 kilogram, og det ble i tillegg innkjøpt 216 kilogram malm til støpingen, noe som indikerer at de opprinnelige klokkene var relativt små.
Ifølge biskop Jens Nilssøns visitasprotokoll fra 1597 ble det på denne tiden holdt gudstjeneste i Fyrilund kirke hver fjerde søndag.
En Olavsstatue fra Fyrilunda kirke er bevart. Olavs-statuen fra Fyrilunda er datert til å stamme fra 1458 eller 1459 og viser tydelig en kronet helgenskikkelse. De originale fargene er godt bevart. Statuen er mest sannsynlig laget av den tyske kunstneren Hans Hesse som oppholdt seg i Norge og Sverige i en periode på rundt to år omkring den tiden statuen er datert til. Den har opprinnelig stått i den nå revede kirken Fyrilunda i Brandval, Kongsvinger kommune. Fyrilunda kirke ble revet på midten av 1600-tallet. Det var Holst Halvorsen kunsthandel i Oslo som solgte statuen videre til doktor I. F. Lorentzen. Lorentzen var en stor kunstsamler som ved sin død donerte samlingen til Sunnmøre museum, som fortsatt eier statuen.
Gravstedet
Rundt kirketuften ligger en gravplass hvor arkeologer fra Riksantikvaren har påvist 130 graver, kartlagt uten inngrep i bakken.
Gravene har i enkelte tilfeller gitt synlige funn, som skjelettdeler, og det antas at enkelte graver kan ha blitt ødelagt over tid.
Området på rundt tre–fire mål er nå fredet, og både graving og bruk av metalldetektor er forbudt.
Langhuset
I nyere tid har arkeologiske undersøkelser på eiendommen avdekket betydelige kulturminner knyttet til den tidligere kirken og til eldre bosettinger. I tillegg til kirken og gravplassen har arkeologene, gjennom georadarundersøkelser foretatt i 2015 av Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), funnet spor etter et langhus i nærheten av Glomma. Langhuset, som målte cirka 8 × 18 meter, kan dateres til en periode mellom 2000 f.Kr. og 1500 e.Kr. Dette kan representere en av de tidligste kjente bosetningene i området. Huset var trolig delt i to funksjonelle soner, med boligareal i den ene enden og plass for husdyr i den andre.
De arkeologiske funnene på Kirkemo har ført til offisiell fredning av området. Funnet har betydelig lokal og regional kulturhistorisk verdi og gir innsikt i både religiøs praksis, bosettingshistorie og bygningskultur fra middelalderen og tidligere epoker i Brandval.
Olavskilde
Kanskje det aller mest vanlige St. Olavs-fenomenet i Norge som har overlevd til vår egen tid er dette med Olavskilder. En liten eller middels stor kilde som sies å være hellig fordi Olav den hellige på en eller annen måte har tilknytning til vannet. Enten fordi hans selv eller hans drakk av vannet eller fordi han terget de norrøne gudene der og det i kampen mellom han og de gamle gudene oppstod en kilde der. Kildene har i store deler av Norge, inkludert Solør, beholdt sin hellighet selv etter reformasjonen og inn i vår tid.
Det finnes ikke noe sikkert tall på hvor mange Olavskilder det finnes i Norge, men det er nokså mange hundre av dem. Historien til en rekke kilder må ansees som tapt og glemt og det er derfor ikke usannsynlig at vi i fremtiden kan «gjenoppdage» noen av disse kildene. En mulig gjenoppdaget Olavskilde er på Fyrilunda kirkested omtrent midt i mellom kirkestedet og langhuset.
Olav Bø skrev sin biografi om Olav den hellige i 1955. I denne boken nedtegner han også en rekke sagn fra hele landet om helgenkongen. Videre noterer han ned en rekke av de olavskildene han har kommet over i sitt arbeid. En av disse skal være en kilde som ligger et ukjent sted på Solørs vestside. Noe mer om dette har han ikke skrevet ned. Det spekuleres i om kilden på Fyrilunda er denne kilden.
Kilden ble gravd frem i 2024 og er i dag synlig.
Jernalderparken
I 2024 startet arbeidet med å anlegge en jernalderpark på området, arbeidet er ledet av Brandval historielag og grunneier med flere samarbeidspartnere.
Målet er at jernalderparken skal være helt komplett innen 1000-års markeringen for Olav den helliges død i 2030.
Siden 2024 har en side-led av Glåmdalsleden gått innom kirkestedet.
Kilder
- Aanmoen, Oskar. (2022). Solørs historie i norrøn og tidlig kristen tid. Hof: Hof Historielag.
- Brandval menighetsråd (2001). Brandval kirke 350 år : glimt fra kirkens historie : Brandval menighet de siste 25 år.
- Bø, Olav. (1955). Heilag-Olav i norsk folketradisjon. Oslo: Det norske samlaget.
- Engelstad, Eivind. (1936) Senmiddelalderens kunst i Norge ca. 1400-1535.
- Diplomatarium Norvegicum.