Gina Krog
Gina Krog, eg. Jørgine Anna Sverdrup Krog (født 20. juni 1847 i Flakstad, død 14. april 1916 i Kristiania) var en av de mest sentrale personene i kvinnesaksbevegelsen fra 1880-åra. Hun var drivkraften bak fire foreninger, redaktør i Nylænde og arbeida gjennom mange år på heltid for kvinnefrigjøring. Særlig viktig var hennes innsats for kvinners stemmerett.
Familie
Hun var datter av sokneprest Jørgen Sverdrup Krog (1805–1847) og Ingeborg Anna Dass Brinchmann (1814–1872). Sjøl ble hun ikke gift.
Hennes bror, høyesterettsadvokat Frederik Arentz Krog (1844-1923), ble en viktig støtte for henne. I folketellingene 1875 og 1885 finner vi henne bosatt sammen med ham i henholdsvis Parkveien 19 og Fastings gate 8.[1]
Karriere
Faren døde et par måneder før hun ble født, og mora flytta da med ungene til hans familie på Karmøy. Åtte år senere flytta familien til Christiania, der Gina Krog begynte på Fru Autenrieths pikeskole. Hun tok ikke noen videre utdanning, men begynte allikevel tidlig å undervise på pikeskoler og drev sjølstudier i blant annet språk og litteratur.
Gina Krog jobba som lærer fram til 1880. Da reiste hun til Storbritannia for første gang, og kom i kontakt med National Union of Women's Suffrage Societies. Suffragettene jobba for kvinnelig stemmerett, og Krog fikk med seg viktige impulser fra dem. Da hun var tilbake i Norge begynte hun å skrive om kvinnesak i dagspressen. Hun markerte seg tidlig som en del av den radikale kvinnesaksbevegelsen, som kjempa for likestilling mellom kvinner og menn. Dette sto i motsetning til den moderate fløyen, som først og fremst ønska å bedre kvinners økonomiske kår, men som i liten grad var opptatt av stemmerett og liknende spørsmål. Å oppgi læreryrket var en utfordring økonomisk, men hennes bror advokat Frederik Krog støtta henne som nevnt. Her kan det nevnes at hennes kamp ikke bare foregikk på det politiske planet, men også personlig. Hun ble omtalt som «tindebestiger», en betegnelse som godt kan leses både bokstavelig og symbolsk. Hun førte nemlig ikke bare kvinnesaksbevegelsen til nye høyder, hun var også en av de første kvinnene som begynte å vandre i Jotunheimen, en aktivitet som hadde vært forbeholdt menn. Det å trenge seg inn i en mannsbastion er én side ved dette; vel så viktig er det at det markerer et krav om at kvinner også skulle ha fritid og at de skulle kunne fylle denne med noe som var givende for dem personlig.
I 1882 tok Cecilie Thoresen som første kvinne i Norge examen artium. Gina Krog og Agnes Lie hadde samarbeide med henne for at hun skulle nå dette målet. Thoresen ble senere gift med Gina Krogs bror Fredrik.
Den første store saken for Gina Krog ble kvinners stemmerett. Her krevde hun at kvinner skulle få samme rettigheter som menn. Norsk Kvinnesaksforening ble grunnlagt den 28. juni 1884. Gina Krog fikk flest stemmer av de som ble valgt inn i styret, men Hagbard E. Berner tok styringa og ble foreningas første formann. Han la fram en formålsparagraf som ikke inneholdt noe om stemmerett. Dette falt naturlig nok Krog tungt for brystet, og senere samme år skrev hun en lengre artikkel i Nyt Tidsskrift der hun oppfordra kvinner til å ta ledelsen sjøl. Hun oppfordra også til å få inn en sak for Stortinget om kvinnelig stemmerett både i lokale og nasjonale valg. Det kan bemerkes at dette ikke betydde universell stemmerett; det var inntekst- og eiendomskrav for menn, og det samme ville da gjelde for kvinner.
Den 27. september 1885 holdt Gina Krog et foredrag med tittelen «Stemmeret for Kvinder» i Kvinnesaksforeninga. Dette førte til at Berner gikk av som formann. På et medlemsmøte noen dager senere fikk et forslag fra Krog overveldende flertall, men hun valgte allikevel å gå en annen vei. I desember 1885 stifta hun sammen med ni andre kvinner Kvinnestemmerettsforeningen (KSF). Menn fikk ikke være medlem i denne foreningen; kvinnene skulle nå føre sin egen kamp. På et punkt var man allikevel avhengig av menn, for noen måtte legge det fram for Stortinget - og mennene på Stortinget måtte stille seg bak det. Viggo Ullmann, som representerte Venstre, hadde allerede før stiftelsen lovet å fremme forslag om endring av Grunnloven.
Drøyt tolv år senere kom en ny splittelse. KSF ble splitta etter at en opposisjon leda av Anna Rogstad fikk flertall for å gå til Stortinget med et mer moderat forslag. Gina Krog omtalte dette som et «prutningsforslag», og sto på sin konsekvente linje om full likestilling. Krog sa nei til gjenvalg som formann, men realiteten var at hun ikke ville ha blitt gjenvalgt. I stedet grunnla hun Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF) den 12. februar 1898. I 1904 ble foreninga opptatt i Den Internasjonale Kvinnestemmerettsallianse, og samme år var Krog initiativtaker til stiftelsen av paraplyorganisasjonen Norske Kvinners Nasjonalråd, som ble tilslutta Den internasjonale kvinneråd. Krog var formann der fram til sin død. Nasjonalrådet ble høringsinstans i saker som særlig angikk kvinner.
Den første kvinnelige stemmeretten kom i kommunevalget i 1901. Kvinner over 25 år med årlig inntekt, alene eller i fellesskap med ektefelle, på minst 300 kr på landet og 400 kr i byene, som hadde betalt skatt av denne inntekten, fikk stemmerett. I dette valget ble hundre kvinner valgt inn i kommunestyrer]]. I 1907 fikk kvinner stemmerett med liknende begrensning i stortingsvalg. Regjeringa ble bedt om å oppnevne en offisiell representant til Den internasjonale Kvinnestemmerettsallianses kongress i Amsterdam i 1908, og valget falt på Gina Krog.
I 1910 ble den lokale stemmeretten for kvinner utvida ved at kvinner fikk samme vilkår som menn, og i 1913 ble menn og kvinner likestilt også ved nasjonale valg. I sistnevnte år møtte Krog igjen på alliansens kongress, da i Budapest og sammen med Fredrikke Qvam. De ble der hylla som representater for det første landet som hadde grunnlovsfesta allmenn stemmerett for både kvinner og menn.
I 1916 døde Gina Krog under en influensaepidemi. Hun ble den første kvinne i Norge som ble bisatt på statens bekostning. Statsminister Gunnar Knudsen og stiftamtmann Otto Blehr var marskalker i bisettelsen, og også stortingspresidenten og høyesterettsjustitiarius var til stede. Krog ble gravlagt på Vår Frelsers gravlund.
Ettermæle
Gina Krog står som en av bautaene i norsk kvinnesakshistorie. Norsk Kvinnesaksforening har siden 2009 delt ut Gina Krog-prisen til minne om henne.
Blant posthume æresbevisninger kan nevnes at et oljefelt i Nordsjøen, Gina Krog-feltet, er oppkalt etter henne. Tre veier er oppkalt etter henne: Gina Krogs vei i Lørenskog, Gina Krogs vei i Oslo og Gina Krogs veg i Trondheim.
Referanser
- ↑ Gina Krog i folketelling 1875 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet og Gina Krog i folketelling 1885 for Kristiania kjøpstad fra Digitalarkivet.
Litteratur og kilder
- Moksnes, Aslaug: Gina Krog i Norsk biografisk leksikon.
- Gina Krog i Historisk befolkningsregister.
- Gina Krog på Wikipedia på bokmål og riksmål.
Eksterne ressurser
- Krog, Gina (1894). Norske kvinders stilling. H. Aschehoug & Co.s Forlag.
- Moksnes, Aslaug (1984). Likestilling eller særstilling. Norsk Kvinnesaksforening 1884-1913. Gyldendal.
- Moksnes, Aslaug (1997). Gina Krog – en høvding i kvinnekampen. Kronikk i Aftenposten, 7. juli 1997, s. 9.
- Sandnes, Heidi Elisabeth: Gina Krog (1847-1916) på nettstedet Stemmerett.no.
- Tokheim, Marit (1975). Norske kvinners nasjonalråd 1904-1916: bakgrunnen for dannelsen av Norske Kvinners Nasjonalråd og organisasjonens utvikling under Gina Krogs ledelse. Hovedoppgåve i historie, Universitetet i Bergen.
| Artikkelen Gina Krog er relevant for delprosjektet Prestefolk i Nordland |