Gjest Baardsen
Gjest Baardsen (født 1791 i Sogndalsfjøra, død 13. mai 1849 i Bergen) var en stortyv og en av de mest omtalte forbrytere i Norge på 1800-tallet, både som «mestertyv» og som «utbryterkonge».
Virke
Han var sønn av fisker Baard Gjestsen Fjæren (1756–93) og hjelpekone (jordmor) Maritha Pedersdatter (1760–1836). Han ble døpt 13. april 1791.
Baardsen kom i håndverkerlære hos en bøkker i Bergen da han var i 12–13-årsalderen, men dro til sjøs før læretiden var over. Han skal da ha stjålet klær fra andre drenger i bøkkerverkstedet og dette kan ha vært en årsak til at han rømt til sjøs. Han levde fra da av et omflakkende liv hvor han i hovedak livnærte seg ved tyverier. Han ble iblant arrestert og fengslet, m en kom seg unna ved å rømme fra fengslingen. Til slutt nyttet ikke dette, myndighetene ble klar over ham og vaktholdet ble skjerpet og innsatsen etter rømming ble styrket, slik at han ble tatt igjen etter kort tid.
I 1827 ble han dømt til slaveri på livstid, som skulle sones ved slaveriet på Akershus hvor også Ole Høiland satt. Baardsen hadde ingen kjenninger, verken inne på slaveriet eller utenfor murene, noe som gjorde rømning vanskelig.
I 1848 ble han gift med Anne Elisabeth Reinche (25.6.1817–12.5.1897), datter av kjøpmann Ehrenreich Heinrich Reinche (1790–1840) og Ybeche Lucia Christina Rulffs (1792–1862).
Ettermæle
Gjest Baardsen hadde en motsetningsfylt personlighet, hvor han i tillegg til sine forbrytertalenter også hadde intellektuelle evner. Hans ettermæle er svært preget og tatt farge av hans egen selvbiografi, og han er framstilt i romaner, skuespill, film og tegneserie. Forskning i blant annet rettsvesenets arkiver tegner et mer nyansert bilde av ham, men hovedtrekkene i historien om ham ligger fast.