Gumø Isbruk

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Gumø Isbruk på Gumøy ved Kragerø var i drift fra 1903 til 1953.

Det var på eiendommen «Gumø østre» (gnr. 25/1) at konsul Nicolay Wiborg tidlig på 1900-tallet så muligheter for etablering av et isbruk med kort avstand fra produksjonstjerna til utskipningshavn. Familien Wiborg var på denne tiden Kragerø-distriktets største iseksportør.

Med opplysninger fra tingbøkene og at den første iseksport fra "Gumø Isbruk" var i 1903, har trolig Wiborg påbegynt arbeidet med dambygging m.v. i vinterhalvåret 1901-02. Dambygging var på denne tiden et "vinterarbeid", da vannforholdene normalt var gunstige. Det vesentligste av bygg og anleggsmessige arbeider var trolig avsluttet i løpet av 1902. Is-uttak fra det nye isanlegget har foregått i vinterhalvåret 1902-1903 og det ble da som nevnt eksportert ca. 1400 reg.tonn fra Gumø i 1903. (Ett reg.tonn. rommål for skip, =100 kubikkfot =2,83 m3).

Vi finner panteboken for "Gumø Isbruk" flg. opplysninger vedr. Wiborgs virksomhet:

  1. Obligasjon fra Nicolay Wiborg til Ellef Finbosen Gumø, kr. 8.500, dat. 02-10 og tinglest 01-12-1903.
  2. Skjøte fra Ellef Finbosen Gumø til konsul Nicolay Wiborg for kr. 8.500, dat. 29-11 og tinglest 08-12-1910.
  3. Skjøte fra Nicolay Wiborg til Finbo E. Gumø for kr. 3.000, dat. 30-10 tinglest 02-11-1916.

Det er kjent at familien Wiborg avviklet all sin is virksomhet i 1917 og den siste skipningen 22 reg.tonn foregikk fra Svartkjenn isbruk på Skarbo til Skive i Danmark 25-09-1917.

Isvirksomheten på Gumø hadde et naturlig utgangpunkt i et mindre tjern og den nære beliggenheten ved sjøen. Det ble bygd tre dammer. den øverste av dem er tilbake i sitt naturlige leie, et myr-område. Den mellomste dammen er i dag vannreservoar for golfbaneanlegget og den siste av dem, hoved-magasinet for isproduksjon, er fortsatt intakt. Alle dammene er murte stein-dammer som var vanlig på denne tid og oppført av to parallelle murvegger med steinfylling mellom disse.

Tilhørende denne eiendom, "Gumø Isbruk", var is-anlegget med dammer, ishus og tilhørende isrenner og isplan for utskipning, samt et mindre bygg med spiserom og redskap m.v. Ishuset var bygd i to plan i det lille dalføre ned mot sjøen. Vi ser i terrenget fortsatt murene etter disse. Fra dammen til ishuset var det ca. 70-80 m isrenner og fra ishus til isplan ca. 20-30 m. Gumø isbruk var etter datidens forhold et relativt lite, men rasjonelt isbruk med kort avstand til utskipningsplan.

Fra Håkon Wiborgs lille hefte er det i forbindelse med familiens mange isvirksomheter hentet en oversikt vedr. utskipninger fra Gumø:

  • 1903 ble det foretatt 6 lastninger som tilsammen var 1401 reg.tonn
  • 1904 ble det foretatt 7 lastninger som tilsammen var 1916 reg.tonn
  • 1909 ble det foretatt 7 lastninger som tilsammen var 1863 reg.tonn
  • 1910 ble det foretatt 8 lastninger som tilsammen var 1798 reg.tonn
  • 1911 ble det foretatt 8 lastninger som tilsammen var 2227 reg.tonn
  • 1912 ble det foretatt 7 lastninger som tilsammen var 2121 reg.tonn
  • 1913 ble det foretatt 1 lastninger som tilsammen var  378 reg.tonn

Trolig hadde man i denne oversikten hatt isproduksjon på samtlige tre tjern.

Det var iseksportør Simon Langetangen som i 1920 overtok "Gumø Isbruk".

Skjøte fra Finbo E. Gumø til Simon Langetangen for kr. 5.000, dat. 10-12, tinglest 20-12-1920.

foreløpig er det ikke kjent om Simon Langetangen hadde isproduksjon/iseksport fra Gumø, dette vil vi eventuelt finne i forbindelse med tolletaten/iseksporten fra Kragerø (Kragerø Bibliotek).

Det var i 1927 at Halvor Olsen, Helle (1887-1970) etablerte sin isvirksomhet på Gumø, dette sammen med sin eldste sønn Finn (1914-1976) som i 1937 kjøpte eiendommen "Gumø Isbruk", g.nr. 25, b.nr. 1 og alle dens "herligheter".

Vi henter igjen opplysninger fra panteboken:

  1. Obligasjon fra Halvor Olsen til fru Hanna Langetangen for kr. 3.450, dat. 01-11 og tinglest 02-11-1927.

På gamle dokumenter er nevnt at eiendomsgrensen, tomteområdet rundt kjenna er "så langt han kan kaste snø".

  1. Skjøte dat. 06-10-1937 fra Johanne (Hanna) Langetangen og hennes avdøde mann Simon Langetangens to barn, Sigurd og Maggi Langetangen, alle myndige, til Finn Olsen, Helle for kr. 4.650, dagbokført 07-10-1937.
  2. Det foreligger også flg.dokument:

Undertegnede Johanne (Hanna) Langetangen, enke etter iseksportør Simon Langetangen, Kragerø, med samtykke av min manns felles barn Sigurd Langetangen og Margrethe (Maggi) Langetangen skjøter og overdrar herved til herr Finn Olsen, Helle, den min mann og vår far iflg. skjøte, tinglyst 20-12-1920, hjemlede eiendom, g.nr. 25, br.nr. ‘’Gumø Isbruk’’, av skyld 35 øre i Skåtøy tinglag, herefter med herligheter og tilliggelse følge og tilhøre herr Finn Olsen, Helle, som en rettmessig eiendom og forblir jeg/vi for skjøtingen hjemmelspliktige efter loven.

Kragerø, den 6te oktober 1937. sign.

Hanna Langetangen

Vedtas av oss:

Maggi Langetangen

Sigurd Langetangen

Hedvig Langetangen – Sigurds ektefelle

Tinglyst 07-10-1937

Halvor Olsens yngste sønn, Ragnvald (født 1923, døde i juni 2009) forteller at han der var aktiv ‘’isarbeider’’ fra 15-års alderen (1938) og fram til isvirksomheten på Gumø ble nedlagt i 1952/53.

Mann og hest skjærer isen med isplog. Nicolay Wiborg til venstre. Bak han står det en opplegger/ merkeplog elller risseplog som merker bredden av isblokkene. Bjelkevik isbruk januar 1911.
Foto: Telemark Museum/Berg-Kragerø Museum (1911).

INVENTARNR. BKM.F.012461 ]] Vi har funnet små notater fra Halvors isvirksomhet fra tidlig 1930-årene:

23. jan. 1930 var arbeide i gang med å ta in is og var avsluttet omkr. 1 mars.

Mannskapsstyrkene var fra 7-9 mann.

Omkr. 10. febr. 1931 var inntaket av is i gang, mye dårlig vær. Den 2. mars var det 7 mann på jobben.

1. desember 1933 finner vi flg.notat: Det ser dårlig ut for iseksportørene, bare mildvær og det blir det ikke noe is av.

31. jan. 1935. Is-sjauen er i gang, is-tykkelsen er 8-10’’.

1. nov. 1936. har Halvor behov for mer sagflis for isolering i ishuset. Har gjort avtale med Helle brug om å lån en lårje for transport. Denne lå nedsenket nede i brukaret, men ingen hindring for Halvor. Trolig var det da tilgang på sagflis på bruket og likeledes på Hellesund.

På denne tid betalte Halvor sitt is-mannskap kr. 0,65 pr time, en brukbar timelønn i en periode der arbeidsledigheten va tyngende for tusener av mennesker.

Kjenna på Gumø var relativt grunn over store områder og på høsten var det et stort arbeide med å fjerne de store mengder kjennroser som hadde vokst opp i sommerhalvåret. To mann i pram, en ved årene og en med ljåen, de kunne jobbe i dagevis og alt måtte transporteres/slepes utenfor vannflaten. Det skulle ikke finnes en eneste rose eller grasstrå når frosten var i vente.

Etter at isen hadde fått en tykkelse på ca, 10-12 cm ble dammen ‘’vekket’’, d.v.s. At man laget en ca. 20 cm åpen vannrenne eller ‘’råk’’ mot dammen, dette for å unngå at isen frøs fast og skadet denne. Vannlekkasjer måtte ikke oppstå. Denne ‘’råka’’ ble da hold åpen hele vinteren, disse kostnader var å foretrekke i forhold til arbeide med tetting av oppståtte vannlekkasjer.

Snø forholdene var økonomisk sett av vesentlig betydning for all isvirksomhet. All snø måtte fjernes for å opprettholde kravet til ‘’stålis’’. Var man så uheldig å få snø med mildvær og så frost, var det en ganske krevende jobb å ‘’høvle’’ bort denne såkalte ‘’snøisen’’, som igjen måtte fjernes fra isoverflaten. Til isvirksomheten var også en spisebrakke der Halvor og hans to sønner oppholdt seg hele uka i vinterperioden når man tok inn is. Denne lå omtrent halvveis mellom dammene og skipningsplan, vi finner i dag bare rester etter små gråsteinsmurer.

Ved inntak av is var det normalt 8-10 mann på denne jobben, inkl. En hest og mann. Gikk arbeidet greit var isen på hovedkjenna i hus i løpet av to til tre uker.Enkelte år ble det også tatt inn is fra mellomkjenna. De fleste av ismannskapet i Halvor Olsens eierperiode, i tillegg til hans to sønner Finn og Ragnvald, var fra nærområdene på Gumøy og Langøy. Det var Finbo Ellegård som hadde hesten, videre var flg. Med: Einar Abrahamsen og hans bror Knut, Tallak Kristiansen og hans brødre Anders og Bjarne, Arnold Haukeberg og Jens Ellefsen (var også sagfiler), alle fra Gumøy. Fra Langøy: Karl Wik, Ragnar Finnstrøm, Knut Henriksen og hans bror Einar. Enkelte år var også Trygve og Tore Brubakken med.

Iflg. Oppgaver fra Wiborgs lille bok vedr. Familiens mange isbruk i Kragerødistriktet er oppgitt at man på Gumøy hadde en produksjon på 1.500 reg.tonn. Tolletaten i Kragerø vil trolig kunne gi oss opplysninger om hvor store kvantum is det år om annet ble eksportert fra Gumøy/Kragerø.

Halvor Olsen hadde etter hvert etablert et stabilt eksportmarked til fiskehandlere og fiskere på den svenske vestkysten. De hadde bl.a. funnet ut at den norskproduserte isen var bedre og prismessig gunstigere enn i sitt hjemland. Den desidert største kunden var hjemmehørende på Hønø, nær innseilingen til Gøteborg. Isimportøren her fraktet selv sin is på tre frakteskuter, Havilla og Solvåg, bygget i Risør, samt Hardanger, som skal være bygget der. Frakteskutenes størrelse/reg.tonn er foreløpig ukjent. Iseksporten fra Gumøy foregikk normalt i hele sommerhalvåret.

Det ble også produsert og levert is til Sverige i alle okkupasjonsårene (1940-45). Fortolling foregikk i Kragerø og dette gikk ikke helt upåaktet hen, kapteinen på Solvåg ble gift med en Kragerø dame.

Tore Brubakken har som en kuriositet tatt vare på fire lønningslister som hans morfar, Halvor Olsen har skrevet ut i forbindelse med lastingen av de to svenske frakteskutene M/S Norden på 31 reg.tonn og M/S Leander på 30 reg.tonn. Dette var i okkupasjonsåret 1943.

Dette var en dags jobb og arbeidet med lastingen ble betalt av svenskene. Foto. Per Lia.

Sommeren 1947 var som kjent den tørreste i manns minne og endte tragisk for Halvor og hans isvirksomhet, i det ishuset brant ned. Brannårsaken var trolig et glassbråt/brennglass i sola som antente den tørre sagflisen nær ishuset. Samme dag var det forøvrig lastet en skute for eksport til Sverige. Dette var tross alt ishusets nest siste skutefrakt og etter omfattende opprydding ble også dette isparti eksportert. Det reelle ta lå således i det nedbrente ishus som ikke ble gjenoppbygget.

Samme år, høsten 1947, var det gjenoppbygd vegger for en større isbinge, med volum tilsvarende det nedbrente ishus. Inntak av is foregikk som normalt allerede vinteren 1947/48. Foruten Svenskeeksporten, som følgelig var det vesentligste, ble det også ukentlig levert is til fiskehandlere i Kragerø.

Det var allerede tidlig i 30-årene endel såkalte ‘’sommergjester’’ i Kragerøskjærgården. På et lite avertissement hadde Halvor fått forespørsel fra mange av disse om levering av is til sitt isskap. Ukentlig kjørte han rundt til dem og leverte i deres isskap/boks en liten isblokk. Dette var trolig ikke hans største ‘’butikk’’, men så pass inntektsgivende at han holdt det gående i flere år.

Jeg hadde som guttunge, sammen med Ragnvald, gleden av å være med onkel Halvor på hans motorbåt-turer rundt i skjærgården der små isblokker ble levert i de enkelte isskap/bokser. På den tid var det nok såkalt ‘’bedre stilte mennesker’’ som hadde anledning til å ha en sommerbolig i skjærgården og følgelig forventet jeg at disse mennesker også var tilsvarende pent kledd. Min undring og forvirring var mer en stor da jeg her så at mange av dem kunne gå omkring i gamle klær, fillete og tilgriset med maling. I ettertid og i livets ‘’hverdag’’ finner man fortsatt den store forskjellen. Det er ingen problemer for den rike å gå omkring i gamle klær når man om ønskelig kan kjøpe nytt hver dag, Det blir langt vanskeligere når man lite penger har.

Vedlikeholdsarbeider på dammer, isrenner m/skipningsplan og ishuset ble utført nærmest året rundt når det var ‘’ledig’’ tid. Det store sponlagte ishustaket krevde ofte utskiftning over større og mindre partier av taket. "Takspon" produserte de selv på en gammel sponhøvel, som da sto lagret i den gamle redskap/lagerbu nede i Svartkjennbukta. Det var på den tid iseksportør Simon Langetangen som var eier av denne og tilhørte Svartkjenn Isbruk.

Ragnvald, tilhørende den siste isgenrasjon, er også en av dem som har produsert takspon og da på en sponhøvel tilhørende hans bror Finn. Råmaterialet for spon var kvistfri malmen furu, som ble godt barket og rengjort og kuttet opp i taksponlengder, ca. 40 cm. Deretter ble kubbe for kubbe lagt på sponhøvelens benk og kuttet med en skarp buet kniv i 4-5 mm tynne skiver, ‘’takspon’’, som følgelig fikk varierende bredder. De hadde bare manuell drift, en håndsveiv og det var ungguttene Finn og Ragnvald som vekselvis betjente sveiva.

Det er nokså sannsynlig at denne sponhøvel allerede har vært benyttet fra 1870- årene da Thomas M. Wiborg etablerte sin isvirksomhet, Svartkjenn Isbruk på Skarbo.

Brødrene Finn og Ragnvald var siste generasjon i familien som i mange år hadde isproduksjon som sitt hoved yrke. Deres farfar, Ole Pedersen (1847 -1930) var mangeårig formann på Wiborgs isbruk, Svartkjenn på Skarbo. Iflg, historiebøkene var deres far Halvor Olsen allerede som 11- åring med sin far på Svartkjenn Isbruk. Finn og Ragnvald begynte som 15- åringer sammen med sin far. Finn Olsen var trolig den siste i Kragerødistriktet, og kanskje hele Sørlandet, som drev med istrafikk som han etablerte umiddelbart etter krigen (1945/46) og som ble avsluttet i 1965, da han leverte den siste isblokken fra sin isbinge ved Skjørkjenn. Det var fiskehandlere i Kragerø, Risør og Langesund som var hans kunder.

Isvirksomheten på Gumøy ble som nevnt nedlagt i 1952-53.

Kilder

  • Per Lia.
  • Berg-Kragerø Museum.

Referanser

  • Artikkelen er et utdrag av Per Lia`s Hefte om Gumø Isbruk 1903-1953. Heftet om Gumø Isbruk 1903-1953, (utarbeidet i 2009) finnes på Berg-Kragerø Museum og var en gave fra Per Lia. Mer om Isbruk og Istrafikk i Kragerø kan fåes ved henvendelse Berg-Kragerø Museum.

Litteratur


Koordinater: 58.8932° N 9.5311° Ø