Hans Corneliusen (1899–1993)
Hans Fredrik Falkenberg Corneliusen (også kjent som Cornelius)[1] (født 16. mai 1899 i Larvik, død 20. juli 1993 i Sandefjord) var kasserer, losjemann, foredragsholder, frimerkesamler og lokalpolitiker (Venstre). Han skrev flere hundre epistler i Sandefjords aviser. Corneliusen skrev også dikt og var amatørskuespiller. Han var én av forfatterne for losjerevyene i Sandefjord.
I forbindelse med 50 års jubiléet til Losje «Stadigt Haab & Ansgar» 15. mars 1930 fikk losjen utarbeidet en 50-års beretning under redaksjon av Corneliusen. Den ble også trykt.[2] I forbindelse med 60 års jubiléet 15. mars 1940 ble det utgitt en 10 års beretning, som var utarbeidet av Corneliusen.[3]
Corneliusen var en sentral skikkelse i foreningslivet omkring forsamlingshuset Sole lokale i Store Bergan krets.[1] Ved Sole lokales 40 års jubileumsfest 9. januar 1955 leste han en prolog, en bilderevy over husets historie, som var skrevet av ham selv. Prologen var delt i to: Første del handlet om såmannen, andre del handlet om bygningsmannen.[4]
Corneliusen holdt tale for sjømennene 17. mai 1950 og og talte ved bekransningen av Sjømannsminnesmerket utenfor kirken 17. mai 1959 i Sandefjord.
Familie og bosteder
Foreldrene var styrmand Torger Corneliusen (1874–1957) og hustru Christiane Mathilde f. Falkenberg (1875–1962). Faren var født i Sandefjord, mens moren var født i Larvik.
Adresse ved fødselen var Torstrand torg 4. Folketellingen 1900 oppgir at Hans Corneliusen bodde der sammen med sine foreldre. Da han var elleve år, flyttet de til Sandefjord.[1] Ifølge folketellingene 1910 og 1920 bodde de tre i Prinsens gate 25. De flyttet senere til Pukkestad og bodde i Gamlebrekka.[5]
Corneliusen møtte første gang Dagny Markussen (1903–1990), som den gang bodde i Gimlebakken, på en losjefest i IOGT og fulgte henne hjem. De giftet seg med hverandre i 1923.[5] Sammen fikk de én datter og to sønner.[5]
Corneliussen kjøpte tomta til «Aasheim» (Hystadveien 161) i 1930 og lot oppføre et hus der, som han eide fram til 1990.
Unge år og utdannelse
Corneliussen kom med i speidernes tropp, som ble stiftet i Sandefjord 10. februar 1912. Bestyrelsesprotokollen for 14. oktober 1918 forteller at guttenes éne speidertropp nå var delt i to tropper.[6] 2. tropp ble stiftet med Corneliusen som fører. Denne troppen gikk over til Avholdslosjen og ble oppløst noen år senere da Corneliusen trakk seg tilbake.[7]
Da Corneliusen en gang under den første verdenskrig lekte gjemsel, ble han sittende fast langt inne i et stinkende kloakkrør under gaten. Det kunne ha blitt slutten for gutten, hvis ikke noen sterke karer hadde fått dratt ham ut igjen etter beina.[5] Corneliussen var elev ved Middelskolen.[1]
Liv
Corneliusen begynte sin yrkeskarriere på Sandefjord gassverk. Han gikk rundt til abonnentene og tømte gassautomatene for tiører. Ofte ble det en hel sekk full av mynter. Corneliussen fikk en månedslønn på 30 kroner. Da Corneliussen hadde hatt denne slitsomme jobben en god stund, fikk han et lønnspålegg på én krone. Folk fant historien om denne éne krona så morsom at han ble ansatt i daværende Aktie-Creditbanken av banksjef Klaveness. Corneliussen fikk den fyrstelige gasje av kr. 50 hver måned. Derfra kom han til National Industri.[5]
Da denne bedriften skulle avvikle sin virksomhet i Sandefjord og flytte til Drammen, skaffet direktør Hans Winge-Sørensen, som var ansatt i banktilsynet og hos Thor Dahl A/S, ham arbeid i rederiet 1. mars 1926.[5] Der begynte Corneliusen med bokføring før han ble rederiets hovedkasserer,[1] I en artikkel i Sandefjords Blads utgave av 8. januar 1972 sto det at da Corneliusen møtte opp på brygga med sin slitte solide koffert med millioner av kroner i velordnende seddelbunker, da visste hele byen at nå var hvalfangerne kommet inn fjorden og skulle avmønstres.[5] I 1951 var det godt og vel fem millioner kroner han hadde båret ombord i kokeriene og hvalbåtene. Corneliusen sluttet tidlig i 1968.[5]
Corneliusen hadde i søkt 1929 på stillingen som herredskasserer i Sandeherred. Den søkeren som fikk flest stemmer i den siste og endelige voteringen under herredsstyrets møte 7. juni ble ansatt. Ole C. Pindsle fikk 21 stemmer, Corneliusen fikk 19.[8]
Krigen
En gang under den andre verdenskrig ble advokat Odberg, redaktør Hjertholm, seilmaker Evensen og Hans Corneliusen utkommandert av tyskerne og politimester Bruun-Hansen for å vaske vekk en inskripsjon med «Leve Kongen» på et gjerde på Framnes. Denne episoden ble nevnt på BBC i London samme kveld.. Neste dag var de byens «helter» til tyskernes store forbitrelse.[5]
En annen gang ble Corneliusen oppringt av lensmann Sandklven, som advarte ham om at han hadde en arrestordre på ham fra tyskerne. Datteren hadde rømt til Sverige, og Corneliusen skulle tas som gissel. Han slapp fengsel, fordi Thor Dahls rederi overtalte tyskerne til å gi ham fri med begrunnelse at «Corneliusen er den eneste mann i byen som kjenner sjøfolkenes lønnstrekk, og arresterer dere han, så blir mange familier uten penger og mat». Tyskerne bet på kroken.[5]
Politiske verv
Corneliusen var medlem av Sandar herredsstyre 1938–40, 1946–1963 samt Sandar formannskap 1956–1963. Han var Sandars varaordfører 1960–1963. Corneliusen ble 3. desember 1959 valgt til varaordfører med 21 stemmer mot 20 stemmer til Kristoffer Kalleberg (Arbeiderpartiet).[9] Corneliusen ble 19. desember 1961 gjenvalgt med 25 stemmer mot 16 blanke.[10]
Han var formann for stemmestyret i Store Bergan krets ved stortingsvalgene 1953,[11] 1957[12] og 1961[13] samt kommunevalgene 1955,[14] 1959[15] og 1963.[16]
Corneliusen var sekretær for Sandar Venstrelag. Han ble i 1961 formann for plankomitéen til utvidelse av Sandar alders- og pleiehjem. Han ble valgt på «Borgerlig fellesliste» til det særskilte fylkesting 1963.
Stortingskandidat
Corneliusen ble nominert som nummer seks på Venstres liste i Vestfold ved stortingsvalget 1953,[17] men ble ikke valgt inn.
Kristent arbeid og avholdsbevegelsen
Corneliusen kom tidlig med i KFUM og kom i IOGT i 1915. Han var i en årrekke kasserer for KFUM. Corneliusen var forretningsfører for Sandar menighetshus og Olavs kapell og førte regnskapene for Sandefjord menighetspleie.[1]
Corneliusen var formann og senere viseformann for Sandefjord og omegns avholdsnevnd.
Han var formann for Sandar edruelighetsnevnd 1938–1960.
Corneliusen var både sekretær og kasserer for Vestfold fylkes edruelighetsnevnd.
Ved 50 års jubileet til Riddertemplet Kong Harald i Sandefjord i 1979 fikk det sin første ordenspatriark, Corneliusen, som trådte inn i ordenen 19. mai 1929.[18]
Andre verv
Han var sekretær, formann og nestformann i husstyret for Sole lokale. Corneliusen var formann og senere viseformann for Sandefjord Filatelistklubb. Han var medlem av 17. mai-komitéen i Sandar i 1949. Corneliusen var også nestformann i styret til Venstre-avisa Vestfold.[19] Han var medlem av aksjonskomitéen for «Ja til EF» i Sandefjord i 1972.[20]
Foredrag og lysbilder
Det var Thor Dahls rederi som fant på at Corneliusen skulle foreta en lengre reise til Afrika og Stillehavet i 1968. Dette dannet grunnlaget for hans to første foredragsserier. Den tredje serien, Hvalfangsteventyret som tok slutt, besto av diverse minner fra hvalfangsten. Han hadde vært to sesonger på hvalfangst som sekretær, med «Thorshammer» i 1932 og med «Thorshavet» i 1947.[5] Corneliusen lot sin stemme bli foreviget i et intervju med Danmarks Radios Svend Carstensen i en reportasje i mai 1948 om hvalfangernes hjemkomst fra Sydishavet til Sandefjord.[21] Blandt Hvalfangere i Vestfold gikk på lufta 16. mai.
Utmerkelser
Corneliusen var det tredje æresmedlemmet i Sandefjord GU-lag.[22] Han og hustruen ble på årsfesten til Losje «Stadigt Haab & Ansgar» i 1967 tildelt den høyeste utmerkelsen, Veteranmedaljen, for 50 års medlemskap.[23]
Omtale
Ivar Tollnes skrev i en nekrolog i Sandefjords Blads utgave av 23. juli 1993 at Corneliusen var en uoppslitelig gledesspreder. Han beskrev ham også på denne måten: «Gjennom et langt liv spilte han på mange strenger. Han hadde smilet og blinket i øyet. Han var den muntre kåsør og historieberetter med de kvikke replikkene og det lyse humøret. Utallige er de foreninger og lag som han besøkte – ikke minst i svært aktive pensjonistår.»[1]
Galleri
Varaordfører i Sandar kommune Hans Corneliusen.Foto: Dimitri Koloboff / Hvalfangstmuseet
.jpg)
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 1,3 1,4 1,5 1,6 Sandefjords Blad 1993.07.23. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1930.03.14. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1940.03.14. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1955.01.12. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ 5,00 5,01 5,02 5,03 5,04 5,05 5,06 5,07 5,08 5,09 5,10 Sandefjords Blad 1972.01.08. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ 100 år i trekantens tegn. Utg. [Foreningen]. Sandefjord. 1998. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1932.03.05. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1929.06.07. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1959.12.04. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ 'Sandefjords Blad 1961.12.20. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1953.10.07. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1957.09.21. 19570921. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1961.08.26. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1955.09.08. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1959.09.08. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1963.09.18. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ 'Sandefjords Blad 1953.08.21. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Vestfold Fremtid 1979.05.15. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1956.12.15. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Vestfold Fremtid 1972.04.06. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1948.05.04. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Vestfold Fremtid 1968.01.15. 19680115. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- ↑ Sandefjords Blad 1967.11.07. Digital versjon på Nettbiblioteket.