Harry Fett
Harry Fett (født 8. september 1875 i Kristiania, død 13. september 1962) var kunsthistoriker, fabrikkeier og landets andre riksantikvar, fra 1913 til 1946.
Familie
Fett var sønn av den tyskfødte fabrikkeier Frans Eduard Fett (1849–1911) og svenske Ester Carolina Emilia Fischer (1852–1933). Han var gift med Harriet Emilie Trepka Rode (1880-1967), som var datter av lege Emil Ferdinand Rode (1852-1921) og barnebarn av fabrikkeier Johan Lauritz Sundt (1828-1889).
Liv og virke
Etter examen artium i 1894 og anneneksamen i 1895, dro Fett ut på en studiereise i Europa som strakk seg over fire år. Han oppholdt seg blant annet Strasbourg og München, og foretok en rundreise i Italia.
Tilbake i Norge i 1899 ble han sekretær for Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, en stilling han hadde til 1908. I løpet av sin tid i Fortidsminneforeningen dro han rundt i Norge med sykkel og fotografiapparat, og begynte en stor registrering av middelaldersk og etter-reformatorisk kirkekunst.
I 1908 disputerte Fett for doktorgraden på avhandlingen Billedhuggerkunsten i Norge under Sverreætt.
Fram til 1911 var Fett engasjert som amanuensis ved Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Han hadde også tidligere samarbeidet med Folkemuseets grunnlegger, Hans Aall. Som amanuensis ved Folkemuseet sto Fett blant annet bak en rekke spesialutstillinger.
Etter farens død i 1911 overtok Fett ledelsen av familiebedriften Eduard Fett & Co. med Høyenhall fabrikker på Bryn i Aker, som faren hadde etablert i 1891. Bedriften produserte blant annet takpapp. Fra 1911 var Fett således både industrileder og antikvar. Bedriften ble for øvrig nedlagt i 1973.
Fett var riksantikvar fra 1913 til 1946, den andre i rekken. Han etterfulgte Herman Major Schirmer, som satt bare noen måneder før han døde. Det var således Harry Fett som bygde opp den offentlige kulturminneforvaltning i Norge. Han sto blant annet bak loven om bygningsfredning i 1920, han organiserte konservering og restaurering av kirkekunst og arbeidet for at større bygningsmiljøer som Bryggen i Bergen og Røros bergstad skulle bli bevart.
Fett hadde også et betydelig kulturhistorisk forfatterskap. Hans hovedverk Norges malerkunst i middelalderen forelå i 1917.
Ettermæle
I forbindelse med Harry Fetts 80-årsdag skrev daværende riksantikvar Arne Nygård-Nilssen (Fetts etterfølger) et lengre gratulasjonsskrift for Aftenposten, trykket i morgenutgaven 8. september 1955 (utdrag):
| Harry Fett er et unikum i norsk kulturliv. Europeer i sitt syn og som type, men nordmann så god som noen, enda han ikke har en dråpe norsk blod i sine årer, og med en spennvidde og intensitet i sine interesser og sin virketrang som søker sin like. … Harry Fett er strengt tatt ikke vår første riksantikvar, men hans forgjenger, som var den første, døde efter bare fem måneders funksjonstid, så det er i virkeligheten Harry Fett som har grunnlagt administrasjonen, trukket opp retningslinjene for arbeidet og bygget Riksantikvariatet opp ledd for ledd. … Som riksantikvar er det hans største fortjeneste at han fikk gjennomført bygningsfredningsloven og dermed la hele det store og viktige område som heter verdslige bygninger inn under antikvarisk tilsyn. | ||
Harry Fetts vei i bydel Østensjø i Oslo ble oppkalt etter Fett i 1965. Veien het tidligere Ringveien og Gamle Østensjøvei. I nr. 10 (tidligere 2-4) ligger Christinedal, en toetasjes villa oppført på slutten av 1800-tallet for Harry Fetts far, som selv hadde tegnet huset. Også Harry Fett bodde i huset, og gjorde det om til kultursenter. Huset lå for øvrig nær familiens fabrikk.
Samme år som han gikk av som riksantikvar, i 1946, ble Fett utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden.
Harry Fett er gravlagt sammen med foreldrene på Vestre gravlund i Oslo.
Kilder og referanser
- Aftenposten 8. september 1955, gratulasjonsskrift til Harry Fett av Arne Nygård-Nilssen
- Dag Myklebust i Norsk biografisk leksikon om Harry Fett.
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo 2000. Digital versjon på Nettbiblioteket.