Harstad Vannverk
Harstad Vannverk startet egentlig med et behov for å skaffe vann til Rikard Kaarbøs Harstad Mek. Verksted i 1895. Det ble da opprettet et privat selskap i samarbeid med kommunen (Trondenes kommune) om vannforsyningen.
Harstad hadde vel egentlig ikke alle forutsetninger for å vokse til by på kort tid. Næringsgrunnlaget var der, men byen hadde ingen nærliggende vannkilde, slik de fleste byer har. Det var derfor en utfordring å skaffe nok vann. Vannledningene måtte derfor bli svært lange, og det krevde både tid og penger å dekke vannbehovet etter hvert som byen vokste.
De første vannpostene
Da Harstad ble byggekommune i 1883, ble vannspørsmålet viktig med tanke på brannvern. Fra 1893 og utover var det bare tre små private vannkummer i byen. En av dem lå mellom Magnus Lunds gård i Hvedings gate 3 og agent Anton Nergaards eiendom i Normanns gate 8, og hadde sitt tilløp fra en kilde som tilhørte J. Fossum. Han drev fargeri i Strandgata og hadde lagt ledning dit. Han hadde også satt opp en vannpost på hjørnet av Rikard Kaarbøs gate og Strandgata, der folk hentet vannet sitt. Denne vannposten stod til 1902, da Leonhard Nilsen og Hans Jørgensen bygde forretningsgård der. (Der Helga Lind-gården og senere Gjensidige-gården i Strandgata 1 ble bygd).
En annen vannkum var bygd nedenfor St. Olavsgate 41, og en tredje i Mellomveien (ved den gamle sorenskrivergården). Denne kummen ga bl.a. vann til skredder Christoffersens i Storgata 1 og snekkermester Nils Hunstads gård i Storgata 3. Kummene var for små til å å være reservoar i tilfelle brann.
Kalvegjerdets vandledning A/S
Da Harstad Mek. Verksted ble opprettet i 1895, oppsto et stort behov for levering av vann til båtene som lå der. Dette førte til at det ble dannet et privat selskap - Kalvegjerdets Vandledning A/S. Inntaksdammen lå på Kaarbø-gårdens grunn ved veien til Harstadskaret. Trondenes kommune bidro med 30%, da kommunen hadde en forpliktelse til å skaffe vann til det militære. Ledningen ga vann til generalboligen i Storgata, offisersboligen i Eriks gate, samt til verkstedet.
Vann fra Harstadvannet
Dette var selvsagt utilstrekkelig, og på et møte i en nyvalgt brannkommisjon den 28. januar 1904, som ble ledet av formannen, Reidar Kaarbø, ble det besluttet å anmode kommunen om penger til å utrede mulighetene for et nytt vannverk. På bystyrets møte 4. mars samme år ble det nedsatt en komité på fem mann. Reidar Kaarbø ble formann, og 17. juli gjorde bystyret de nødvendige disposisjoner for utredning av planer for et helt nytt vannverk. Det hele ville koste kr 90.000,-. Den store summen gjorde at formannskapet og bystyret var i tvil. Ingeniør Nicolai Saxegaard hadde imidlertid hatt konferanse med Norges Brandkasse og Finansdepartementet for å få låne midler, noe som ble stilt i utsikt fra Invalidefondet.
Først 28. mai 1906 ble det dette vedtaket fattet med 17 mot tre stemmer: "Under forutsetning af at der af offentlige fonds erholdes det til dækkelse af udgiftene fornødne laan med afdragstid 40 aar og rente ikke over 4,5 % p.a., blir der for kommunens regning snarest mulig at anlegge et vandværk efter de av direktør S. B. Strøm utarbeidede planer."
Harstadvannet var inntaksbasseng og det var planlagt 10 hovedledning nedenfor Harstadskaret med en forgreining i St. Olavs gate. Anlegget var beregnet å gi vann til et bysamfunn på 7500 mennesker med et forbruk på 100 liter pr. døgn pr. person. Ved en beregning som ble foretatt i 1920-årene, viste det seg at at folk brukte 630 liter pr. døgn. I 1908 var anlegget ferdig med demning i Harstadvannet og rørledning til byen. Da hadde anlegget kostet en million kroner, noe som medførte en fordobling av kommunens gjeld.
Musvannet blir tilleggskilde
Da folkemengden økte og forbruket av vann steg, ble vannverkets kapasitet for liten. I 1922 ble det lagt en 4-5 kilometer lang ledning fra Musvannet til Harstadvannet. Dette ga en vannmengde på 14 sekundliter vann. Og nå mente man at vannforsyningen var sikret for lang tid fremover
Vann fra Bergselva under okkupasjonen
Men erfaringen viste noe annet. Norges Brandkasse var ikke fornøyd med vannkapasiteten i tilfelle brann. Trykket var gått ned fra 38 meter på åtte slanger i 1923 til 23 meter på åtte slanger i 1936. Og den 7. mars 1940 vedtok formannskapet en plan om å legge en rørledning direkte fra Bergselva, men planen ble underkjent av Brandkassen. Planen ble endret og 30. juni 1940 kunne bystyret godkjenne den. Anlegget ble ferdig i 1942 og hadde latt seg bygge uten lån i Brandkassen. Nå kunne det også leveres vann til beboerne på Sama og Seljestad. Deretter nektet tyskerne og nazistene all anleggsvirksomhet som ikke tjente tyskernes forsvarsbehov.
Da vannforsyningen fra Storvann Nord var ferdig utbygd i 1967, ble bassenget i Bergselva frakoplet, men det ble vedlikeholdt som reserveanlegg til utpå 1980-tallet.
Etter krigen
Den 28. mai 1947 vedtok bystyret en generalplan for vann- og kloakknettet i byen, noe byen ikke hadde fra før. Trondenes kommune hadde behov for vannforsyning til Sama og nybebyggelsen i Trondenes Hageby. I årene 1949-1951 ble det inngått flere overenskomster om fordelingsnett for denne tettbebyggelsen. Harstad krevde opp vannavgiften, som var 50% høyere enn i byen mot at bykommunen skulle holde ledningsnettet ved like. Fra 1950 ble Harstad Vannverk utskilt som egen forretning og formannskapet fungerte en tid som styre. Bystyret valgte siden et styre som besto av fire valgte representanter og en utnevnt av byingeniøren som fast medlem.
Vannverket i nyere tid
- (Denne delen av historikken er under arbeid.)
I 1967 ble Storvann Nord byens vannreservoar, og det ble bygd et vannbehandlingsanlegg ved Steinsåsvannet, hvor vannet ble renset og kvalitetssikret. Dette anlegget ble i 2010 modernisert.
I 1991 ble det bygd vanntuneller i fjellet under Heggenkollen.
Vannbehovet for Harstad gjennom tidene
- (Denne delen av historikken er under arbeid.)
Kilder
- Simensen, Sigurd: Harstad gjennom 50 år 1903-1953.
- Samtaler med fagpersoner i Harstad kommune.