Helleristningene på Skavberget
Helleristningene på Skavberget er en rekke hugde helleristninger fordelt på tre bergflater ved Skavberg gård på Kvaløya i Tromsø kommune.
Historie
De første helleristningene på Skavberget ble oppdaget våren 1950 av gårdens eier, som meldte funnet til Tromsø Museum. Undersøkelsen av området startet i 1952, ledet av arkeologen Povl Simonsen. Det første feltet (Felt I) ble da kartlagt, mens Felt II og III ble oppdaget litt senere i nærheten.[1] Helleristningene ligger på bergflater i ulik høyde over havet, og motivene varierer i både form og størrelse mellom de tre feltene.[2]
En av tolkningene av helleristningene på Skavberget er at de har vært knyttet til jakt på reinsdyr. Det er kjent at reinsdyr i historisk tid har blitt drevet over Rystraumen, sundet utenfor Skavberget, og det er mulig at et lignende trekkmønster også fantes i førhistorisk tid.[3]
En annen teori er at Skavberget fungerte som en sentral møteplass i steinalderen, hvor mennesker samlet seg for sosial samhandling og rituelle aktiviteter knyttet til helleristningene. Det er også mulig at stedet ble brukt til å utveksle informasjon om jaktområder, dyrevandringer, mennesker og åndelige forestillinger.[4]
I tillegg til helleristningene er det funnet bosteder fra ulike perioder av yngre steinalder ved Rystraumen. Disse funnene tyder på at området har vært bebodd av fangstfolk som utnyttet de rike naturressursene i regionen, både på land og til havs.[4]
Felt I
Den største samlingen av helleristninger finnes på felt I, som ligger på selve gårdstunet. Lengst til venstre på feltet (fig. 3-4)er det avbildet to menneskefigurer sett forfra, med utstrakte armer. En av figurene holder en gjenstand i hånden, som arkeologen Povl Simonsen mente kunne være en håv brukt til fuglefangst i fuglefjell.[5] I nyere tolkninger blir disse figurene sett på som to dansende skikkelser, muligens en sjaman med en tromme hevet i den ene hånden. Noen forskere mener at dette kan representere en kvinnelig sjaman i transe, som svever over land og vann.[6] Et stykke lenger til høyre på bergflaten finnes en tredje figur, som Povl Simonsen tolket som et dyrehode, trolig en elg. Ved siden av denne er det en figur som kan forestille et telt. Simonsen daterte disse fire figurene til rundt 1000 f.v.t.[5]
Den mest dominerende figuren på feltet er en stor menneskeskikkelse i tilnærmet naturlig størrelse. kroppen og beina er realistisk gjengitt, men hodet mangler.[5] Den store menneskefiguren på feltet er 135 cm høy og 185 cm bred.[7] Simonsen er også usikker på om figuren har to armer, ettersom den ene kan være en kraftig understrekning av det mannlige kjønnet. Til venstre for denne figuren ser det ut til å være et par små fisk hengende på en pinne, mens på den høyre er det en bjørn.[5] Lengst til høyre på flaten mente Simonsen at det var to reinhoder i naturlig størrelse, og under halsen til den ene er det en mindre elgfigur. Disse figurene er anslått å være fra rundt 2000 f.v.t.[8]
Felt II
Felt II ligger 15-20 meter fra felt 1 og er det minste av de tre feltene. Flere av figurene her er dårlig bevart, og enkelte motiver er bare delvis synlige. For eksempel fant Simonsen det han mener er en dyrekropp uten hode og bein på ett sted, og et løst bein på et annet. Dette skyldes at det tidligere sto et fjøs på stedet, der fjellveggen utgjorde en av veggene. Over tid har dette ført til slitasje på helleristningene.[8]
Povl Simonsen identifiserte to tydelige figurer på felt II: Til venstre er det et hode som trolig tilhører en elg eller en rein, og til høyre en fullt bevart bjørnefigur.[8] Ved siden av bjørnen er det to loddrette parallelle linjer, mens over den er det to svakt buede, nesten parallelle, horisontale linjer.[7] Figurene på dette feltet er anslått å være fra rundt 2000 f.v.t.[8]
Felt III
Omtrent 75 meter nordøst for Felt I, nærmere veien, oppdaget Povl Simonsen felt III. Lengst til høyre på feltet identifiserte han to hjortedyr, hvor den ene ser ut til å stå med bakbeina på en nise.[8]
Ved siden av hjortedyrene er det en liten menneskefigur som Simonsen mente hadde enten horn eller lange ører på hodet. Tolkningen av denne figuren er omdiskutert. Simonsen foreslo at kunstneren ønsket å fremstille en mann utkledd som et dyr, noe som var vanlig blant jeger- og samlerkulturer enten i forbindelse med religiøse ritualer eller som en jaktteknikk for å snike seg inn på viltet. Til venstre for denne figuren finnes to korte streker som kan indikere horn eller ører på en lignende, men ufullført figur.[9]
Videre på feltet er det en hjortelignende figur som ser ut til å ha forbeina fanget i en felle. Etter denne figuren er det et mellomrom, før man finner en avbildning av en sel med snute oppover, hvilende på kroppen og det ene forbeinet.[10]
Over og til venstre for selen er det to dyr som umiddelbart ligner griser, ifølge Simonsen. Han mente imidlertid at det er mer sannsynlig at de forestiller hunder, ettersom dette var det eneste husdyret i området på denne tiden. Lengst til venstre på feltet er det fire dyrefigurer som Simonsen tolket som reinsdyr.[10]
Totalt består felt III av 13 figurer, som Simonsen daterte til rundt 1000 f.v.t. Han mente likevel at dersom menneskefiguren faktisk har en hjelm, samt at dyrefellen er korrekt tolket, kan disse motivene være yngre og stamme fra ca 600 f.v.t.[10]
Tilgjengelighet/bevaring
I 2009 bestemte Riksantikvaren at helleristningene på Skavberget ikke lenger skal males opp. Bakgrunnen for dette er hensynet til bevaring og ønsket om at ristningene skal oppleves i sin opprinnelige form. Dette har samtidig ført til nye utfordringer med å gjøre figurene synlige for besøkende.[11]
I nyere tid har det likevel blitt gjort nye oppdagelser ved hjelp av kunstig lys, som lyssetting i mørket og spesielle lysvinkler. Blant nyfunnene er hodet til den store menneskefiguren, en stor elg på nesten tre meter og en stor bjørn. Oppdagelsen av den store elgen har gitt grunnlag for å vurdere om helleristningene kan være langt eldre enn tidligere antatt. Kanskje så mye som 8000 år gamle.[12]
Helleristningene på Skavberget har blitt delvis tilrettelagt for bevegelseshemmede. Området er nå utformet slik at flere kan få tilgang til de historiske ristningene.[4]
Fotnoter
- ↑ Simonsen 1958: 35
- ↑ Hesjedal 1990: 78
- ↑ Simonsen 1955: 24-25; Stokke 2014
- ↑ 4,0 4,1 4,2 Stokke 2014
- ↑ 5,0 5,1 5,2 5,3 Simonsen 1955: 16
- ↑ Andresen & Arntsen 2012
- ↑ 7,0 7,1 Hesjedal 1990: 79
- ↑ 8,0 8,1 8,2 8,3 8,4 Simonsen 1955: 21
- ↑ Simonsen 1955: 21-22
- ↑ 10,0 10,1 10,2 Simonsen 1955: 22
- ↑ Nordlys 2009
- ↑ Nordlys 2009; Solbakk 2009
Kilder og litteratur
- Simonsen, Povl. Arktiske helleristninger i Nord-Norge II. Utg. Aschehoug. Oslo. 1958. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Simonsen, Povl. Helleristninger ved Tromsø. Utg. Nord-Norsk Forlag. Tromsø. 1955. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Hesjedal, A. (1990). Helleristninger som tegne og tekst: en analyse av veideristningene i Nordland og Troms. [Magistergradsoppgave, Universitetet i Tromsø]. UiT Munin.
- Andresen, K. R. & Arntsen, Ø. (2012, 24. oktober). Steinalderens sjamaner. NRK.
- Nordlys. (2009, 28. september). Denne kan være 8000 år gammel. Nordlys.
- Stokke, G. A. (2025, 31. mars). Hella, en kulturhistorisk perle. Digitalt Museum.
- Solbakk, M. (2009, 23. september). Nye helleristninger oppdages med nattlys. UiT.
Koordinater: 69.561770100834° N 18.746614214713° Ø