Inhumasjon
Inhumasjon er en gravferdsskikk der den avdøde legges intakt en grav. Ordet kistebegravelse brukes ofte som synonym, men inhumasjon kan også utføres uten kiste. Inhumasjon er den vanligste skikken sammen med kremasjon. Ordet kommer fra latin inhumare, å begrave.
Historie
Fram til yngre bronsealder, omkring 1100 til 500 f.Kr., var inhumasjon vanligste gravskikk. Selv om kremasjon også hadde blitt utført så langt tilbake som steinalderen, markerer den økte bruken av kremasjon et avgjørende skille mellom eldre og yngre bronsealder. I romersk jernalder, fra omkring Kristi fødsel til 400, ble inhumasjon vanligere. Det neste store skitet kom mot slutten av vikingtida, da kristendommen fikk fotfeste i Norge. Etter kristen tradisjon skulle de avdøde begraves intakt, slik at de kunne gjenoppstå. Kremasjon falt dermed gradvis ut av bruk, og ble etter hvert forbudt.
Fra middelalderen og helt fram til slutten av 1800-tallet var inhumasjon eneste tillatte gravferdsskikk i Norge. Den skulle også finne sted i form av kistebegravelse. Rett nok ble ikke alle faktisk lagt i jorda; en del ble lagt i sarkofag. Men også de fikk en jordpåkastelse som en symbolsk begravelse i jord.
Enkelte religioner tillater bare inhumasjon. Dette gjelder blant annet jøder, muslimer og bahai. Det er også en del kristne samfunn som enten ikke tillater eller er svært negative til kremasjon; i dag er det særlig innen ortodoks kristendom at motstanden er tydelig. Jøder og muslimer foretrekker begravelse uten kiste, der liket i stedet er lagt i et likklede. Ettersom dette ikke er tillatt i Norge, bruker man normalt svært enkle kister.
Per 2022 ble drøyt halvparten av de avdøde i Norge begravet, mens rett under halvparten ble kremert. I tillegg til at religiøse oppfatninger har endra seg, er det mange som foretrekker kremasjon av praktiske årsaker, for eksempel fordi det ofte er lettere å få urnenedsettelse ved familiegrav.