Kremasjon
Kremasjon eller likbrenning er en vanlig metode for å håndtere biologiske levninger etter avdøde. I Norge ble dette vanlig i bronsealderen, og fortsatte gjennom jernalderen. I kristen tid ble det mindre vanlige av religiøse årsaker, men i nyere tid har skikken tatt seg opp igjen slik at det per 2022 ble gjennomført kremasjon ved nær halvparten av dødsfallene her i landet.
Historie
I eldre tid skjedde kremasjon på store likbål. Det kreves en betydelig mengde ved for å brenne et lik, så kremasjon ble særlig vanlig i de deler av verden som har god tilgang på brensel – og i store deler av Norge er ikke det et problem. Kremasjon ble vanligste metode i yngre bronsealder, altså mellom 1100 og 500 f.Kr. Man har funnet spor etter kremasjon også i steinalderen, men dette har ikke vært vanlig. Overgangen til kremasjon som hovedskikk regnes som et av de avgjørende skillene mellom eldre og yngre bronsealder.
Fra romersk jernalder, tida fra omkring Kristi fødsel til 400, var kremasjon fortsatt vanligste metode i Norge, men gravlegging av hele liket, inhumasjon, ble noe vanligere. I de neste århundrene fortsatte man med begge skikker, og det holdt seg helt slutten av vikingtida. Etter hvert som kristendommen fikk fotfeste, ble det stadig mindre kremasjon, og også andre gravferdsskikker endra seg. Årsaken til at kremasjon ikke ble ansett som en god metode av kirka, er at kroppen som hovedregel skal begraves intakt, slik at den kan gjenoppstå. Selv om man så klart visste at kroppen brytes ned i jorda også, ble kremasjon sett som en avvisning av troen på gjenoppstandelse.
I store deler av verden fortsatte kremasjon å være vanlig, men i Europa var det først på 1800-tallet at man igjen begynte å plukke opp idéen. I blant annet Norge, Danmark og Tyskland ble det oppretta likbrenningsforeninger, som arbeida for å endre lovene. Bergens Likbrendingsforening ble etablert i 1893, med arkitekten Schak Bull som leder. I 1898 kom den første likbrenningsloven i Norge. Det ble nå forutsatt at likbrenning skjedde i et krematorium, og ettersom det ikke fantes noe slikt i Norge ble de avdøde sendt til Göteborg. Dette var så klart enklest på Østlandet, og det er noe av bakgrunnen for at nettopp Bergen fikk landets første krematorium i 1907. Schak Bull hadde selv tegna bygningen. I Oslo kom det første krematoriet i 1909. Kremasjonen reguleres per 2025 gjennom gravferdsloven av 1996 og tilhørende forskrifter.
I 2008 ble omkring 35 % av de døde i Norge kremert, og i 2022 hadde dette økt til 47,9 %. Dette er lavt sammenlikna med Danmark, der 86,8 % blir kremert. Den viktigste årsaken til at Norge har lavere andel er trolig mangel på krematorier, slik at det mange steder er svært langt til det nærmeste. Dette illustreres av at i Oslo, der det er enkel tilgang til krematorier, ble hele 78,3 % av de avdøde kremert i 2022.
Forskjellige religioner har forskjellig innstilling til kremasjon. Kristendommen er nevnt; her har det skjedd en betydelig oppmykning. Den katolske kirke holdt lenge på et forbud mot kremasjon annet enn i helt spesielle tilfeller (f.eks. ved epidemier), men har fått en regel der kremasjon er akseptabelt så lenge det ikke er ment som et uttrykk for tvil om gjenoppstandelsen. Innen ortodoks kristendom er det fortsatt stor skepsis. Enkelte ortodokse samfunn forbyr kremasjon, men de fleste tillater det i spesielle tilfeller. Hinduismen og sikhismen påbyr kremasjon. Jøder, bahai og de aller fleste muslimer forbyr kremasjon.
Økningen i andelen kremasjoner skyldes ikke bare noe holdninger, men også i mange tilfeller praktiske hensyn. Ved kremering og urnenedsettelse er det enklere å bli stedt til hvile i en familiegrav eller fellesgrav, noe mange ønsker. Det er også en del eldre gravplasser som er stengt for kistebegravelser på grunn av uheldige forhold i jordsmonnet. Et eksempel er Vår Frelsers gravlund i Oslo, der det bare er mulig å få satt ned urne.
Prosess
En moderne kremasjon foregår ved omkring 1100 grader, og tar omkring 75 minutter. Ettersom treverk antenner ved 300–400 grader, tar kista fyr allerede på vei inn i kremasjonsovnen.
Etter brenningen fjernes eventuelt metall fra proteser eller andre operasjoner. Det vil også være igjen noen knokkelrester, som knuses til aske. Etter en voksen person er det igjen omkring 3 til 4 kilo aske. Røyken fra kremasjonsovner blir i dag filtrert, da den kan inneholde blant annet kvikksølv fra amalgamfyllinger samt andre skadelige stoffer. Kravene om rensing førte til at flere krematorier måtte få dispensjonen for et mindre antall kremasjoner, og etter hvert bli oppgradert. I en del tilfeller ble de i stedet nedlagt, og man samla seg i stedet om et nytt, større krematorium som dekka et større område.
Dersom bisettelsen finner sted i krematoriets kapell senkes kista ned til krematorieovnen; er bisettelsen i kirke eller kapell blir kista kjørt til krematoriet etter seremonien. Under selve kremasjonen er pårørende normalt ikke til stede. Et unntak er sikher, der det er et religiøst krav om at pårørende må være til stede.
Etter at asken er lagt i urne blir de fleste satt ned på en gravlund. Dette kan skje med en individuell grav eller familiegrav, med vanlig gravstein. Men det har også blitt mer vanlig med urnelunder, der urnen kan settes ned i et felles område. Det finnes både unavnede og navnede urnelunder; på sistnevnte er det gjerne en vegg der det settes opp standardiserte plaketter med navn og datoer. Som hovedregel skal begravelse eller kremasjon finne sted senest ti virkedager etter dødsfallet, og urnenedsettelse eller askespredning skal skje innen seks måneder fra dødsfallet.
Askespredning har blitt mer vanlig, og er tillatt etter søknad. I Norge er det bare tillatt å spre aske på åpent hav og i folketomme områder.
Kilder og litteratur
- Likbrenning på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Kremasjon i Store norske leksikon.