Isdrift i Asker

Isskjæring på Nesøytjernet.

Foto: Anders Beer Wilse (1912).

Isrenne i Leangbukta.

Foto: Hjalmar Kjerulf

Isdrift var en svært omfattende og lønnsom virksomhet i Asker fra rundt 1852 til rundt 1914. Den moderne isdriften startet i USA rundt 1810. Transporten over Atlanteren gjorde isen dyr, og britene kastet sine øyne på Norge, og fra 1822 begynte de å hente is i tønner fra Trøndelag og Vestlandet. Den store istrafikken i Asker begynte for fullt fra 1852 da de begynte å lagre is i sagflis, inne i ishus. Dermed kunne isen bli solgt både vår, sommer og høst, når behovet for is i Europa var størst og prisene høyest. Resultatet ble en eventyrlig økning i iseksporten de neste 50 år.

Istrafikken var en stor næring som tallene i Norges officielle statistik viser. I 1898 var den samlede eksportverdien av alle mineralstoffer i Norge ca. 7 mill. kr, hvorav isen alene utgjør 4,7 mill. De viktigste isdistriktene var strekningen fra Risør til Larvik, og indre Oslofjord med Asker og Frogn som de største leverandørene. Her er rikelig med sjøer og tjern, havneforholdene er gode og den norske vinterkulden «sikker som banken». Desssuten hadde vi skip å seile med og lange tradisjoner med eksport. Norge var et av Europas fattigste land og hundretusener utvandret til Amerika. Handelen med frossent vann ble veien ut av armoden for isbygdene.

Isbrukene endret landskapet. Det ble bygd veier, staller, arbeiderboliger, ishus, isrenner, brygger og smier. Her var det arbeid å få for mange yrkesgrupper: murere, tømrere, smeder, snekkere, isskjærere, iskjørere, rennefuter, sjauere og stuere. Ofte var hele familier med i virksomheten. Det var hardt arbeid og gode penger. En isblokk veide mellom 50 og 100 kg og måtte løftes og transporteres med håndkraft. Bare på Nesøytjernet i Asker i år 1900 trengtes 200 mann og 40 hester til isdriften. Europas behov for is var så stort at de naturlige sjøene og tjernene ikke klarte å produsere nok. En eksplosiv utbygging av kunstige dammer tok derfor til, og i Asker ble det 22 kunstige isdammer.

Bakgrunnen for den lønnsomme næringen var den industrielle revolusjon som bidro til at hele Europa ble urbanisert og mekanisert. Storbritannia førte an. Forsyninger av ferskvarer måtte fraktes fra landsbygda inn til byene. Transporten tok tid, og underveis råtnet maten. For å unngå at fødevarene ble ødelagt på veien og under lagring, måtte de kjøles. Frysemaskinene var ennå ikke oppfunnet, og naturlig is fantes ikke så mange steder. Isen skulle være fri for både tobakksaus, gress, løv og andre fremmedelementer. Renhet var et nøkkelord, og isen skulle ikke ha for mange luftbobler. Luftbobler var lettere å unngå ved isproduksjonen i de kunstige isdammene der vannet var stillestående. Om høsten ble dammen rengjort for løv, gress og siv. Når isen la seg, ble den holdt under oppsikt, feid og pusset ren for snø.

I Asker startet storbøndene isdriften og begynte den første isproduksjonen på Bondivannet og Gjelllumvannet. Det viste seg at det krevdes kunnskap om markeder og internasjonal forretningsdrift for å få omsatt isen. Gårdbruker Martin Blakstad overdro derfor alle sine rettigheter i Bondivannet til grosserer og iseksportør Søren A. Parr fra Drøbak i 1863. Andre utenbygds forretningsfolk og større selskap fikk etter hvert også innflytelse over isdriften i Asker. Sesongen 1895–96 var et toppår for issalg og bare fra Asker ble det eksportert 53 300 tonn is.

Da den første verdenskrig brøt ut, hadde iseksporten nesten opphørt, I en historisk artikkel om istraffikken har Budstikka følgende overskrift: «Kjøleskap og fryserier ødela istrafikken i Asker» (20. okt. 1939). Teknikken innhentet naturisen. Ismaskinene var oppfunnet og hele fabrikker overtok markedet. Snart kom også de første elektriske kjøleskapene og dypfryserne inn i privathusholdningen. Fortsatt ble det dog skåret is til privat bruk til langt ut i 1950-årene. Både i bygårder, på landet og i butikker rundt om ble is brukt i skap og kjellere til å holde ferskvarer avkjølt.

I dag kan vi oppleve det særegne kulturlandskapet som minne om industrieventyret. Der hestene trakk tunge islass ned mot sjøen, bruker nå bilene de bratte, snirklete veiene. Mange isdammer er fortsatt intakte og ligger som vakre, bortgjemte tjern mellom hauger og koller. Men de fleste av ishusene og rennene er råtnet og er borte. Det er et ishus igjen innerst i Leangbukta, bygd i tegl av Knut Asker. Dette ishuset er det første og eneste av denne type i Asker.

For å levendegjøre historien om istrafikken, har Asker Museum arrangert flere isskjæringsmesterskap, blant annet på Semsvannet, første gang i 2000.