Jacob Juel (1744–1800)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Jacob Juel, fra Det gamle Christiania, utgitt 1924.

Jacob Juel (født 1744, død 1800) var assessor ved Overhoffretten og zahlkasserer. Han ble i 1784 arrestert etter en av de størst kassamangelsakene i norsk historie.

Han var sønn av assessor ved Overhoffretten Hans Juel (1702–1765) og Else Sophia Dorothea Rasch (d. 1807).

Han ble gift med Sophie Dorothea Hersleb (f. 1751), datter av konrektor i Christiania Jacob Peder Hersleb og Else Marie Arctander.

Juel var tømmerhandler og skipseier, og var svært velstående. Han bodde i Kanslergården i Tollbugata, senere Krigsskolens bygning.

Han studerte ved Københavns Universitet, og avla juridiske eksamen der i 1763. Fra 1766 til 1770 var han auskultant assessor ved Overhoffretten, og fra 1770 til 1783 regulær assessor. I 1776 fikk han rang av justisråd.

Han var zahlkasserer fra 1774 til 1783. I dette embetet etterfulgte han sin svoger Peder Holter, som var gift med Maren Juel. Det var på denne tida akseptert at embetsmenn brukte midler fra kassa for å finansiere egen næringsvirksomhet. Som zahlkasserer satt Juel på kronens hovedkasse i Norge, og han hadde dermed store muligheter til å investere. Fra myndighetenes side krevde man at embetsinnehaveren skulle være i stand til å dekke en eventuell kassamangel, og Juel var ikke bare velstående, han hadde også venner som kunne hjelpe til om det trengtes. Han nøt også stor tillit hos Albrecht Philip von Levetzau, som var stiftamtmann i Akershus stiftamt og dermed kontrollør for zahlkassen.

I 1783 oppdaga Rentekammeret at det var en betydelig manko i zahlkassen. Levetzau fikk ordre om å suspendere Juel, og gjorde motvillig dette i september 1783. Saken ble etterforska, og det viste seg sommeren 1784 at beløpet var så stort at Juel ikke klarte å dekke det. Han hadde investert i risikable prosjekter, og da det kom en lavkonjunktur etter den amerikanske uavhengighetskrigen tapte han store penger. Han ble da satt i arrest på Akershus festning. Natta mellom 15. og 16. september 1784 klarte han å rømme derfra ved å bestikke soldaten som holdt vakt ved døra hans. Sammen med en tjener og soldaten rømte han mot Sverige. Flukten var godt organisert, med hester ventende på skysstasjonene langs veien.

Det endelige regnskapet viste at det mangla hele 556 000 riksdaler i zahlkassen, noe som var den største kassamangelen i enevoldstida. Juel ble dømt in absentia til å erstatte mankoen og til livsvarig fengsel. En kommisjon leda av Bernt Anker og Johan Didrik Fleischer solgte Juels eiendeler, og fikk slik inn 324 000 riksdaler. her kan det ha vært en liten skandale til, for det ser ut til at de kan ha solgt en del til gunstige priser, noe av det til Bernt Anker sjøl.

Juel hadde kommet seg trygt over til Sverige. Peder Holter ga ham et lån så han kunne etablere seg som jernverkseier i Värmland. Hans søster Maren Juel arbeida for å få ham benåda så han kunne komme tilbake til Norge. Hun fikk hjelp av sin ektemann Peder Holter, og senere av sin andre mann Ole Christopher Wessel og sin tredje ektemann Marcus Gjøe Rosenkrantz. Svogrene Peter Arbin og Iver Neumann og vennene Bernt Anker og Carsten Anker jobba også for å ha ham tilbake til Norge. En antar at noen av dem også hadde vært involvert i flukten. Myndighetene i København ble provosert av denne norske motstanden, og Juel fikk ikke amnesti.

Da det ble holdt et møte ved Eda skanse i Värmland i 1790 der fire nordmenn, blant dem Iver Neumann, diskuterte svensk bistand til norsk løsrivelse fra Danmark med Gustaf Mauritz Armfeldt, var trolig Jacob Juel involvert. I 1791 medvirka Juel til at trelasthandlere i Christiania fikk tillatelse til transitt av tømmer fra Trysil gjennom Sverige.

Litteratur