Brugata 14 (Oslo)

Brugata 14 med den nye forretningsgården i bakgrunnen.

Foto: Mahlum, 2008

Brugata 14s hovedbygning ble først bygd i 1791. I følge Alf Næsheims artikkel «Ærverdig bygning med farverik fortid» var byggherre garvermester Jens Pedersen Holm. Mange mennesker har vært innom eller vokst opp i denne Oslo-bygården. Blant annet har både Hans Gude og Christian Schou bodd her.

Pølsebu i porten

Josefine Hagen tar av lemmen til pølsebua før den skal trilles ut i portrommet.

Foto: Cirka 1960 (Oslo byarkiv).

I portrommet til nummer 14 sto i mange år porthandler og vaktmester Reidar Hagen og hans kone Josefine med sin pølsebu. Parets datter Solveig mener at pølsebua ble overtatt etter Reidars mor som bodde i Rødfyllgata.

Reidar og Josefine drev pølsebua sammen fra midten av femtitallet til omkring 1970. De bodde i Bjerregaards gate, og etter at de hadde spist middag i ett-tida og tatt en middagslur, dro de ned og åpnet bua. Det var vanligvis åpent fra firetida til ti om kvelden, bortsett fra på søndager, da åpnet det etter kirketid. De to byttet på å stå, men på fredager var det Josefine som betjente bua, for hun var strengere med blikkenslagerne, som ofte handlet på krita. På fredager skulle de gjøre opp for seg. Selv om hun var streng, var hun godt likt av folk i nabolaget, som kjente henne som "Fru Hagen" eller bare som "Mor". Familien kalte henne "Jossa". Hun fikk både blomster og konfekt til jul av takknemlige kunder. Kundene var stort sett folk fra nærmiljøet, i tillegg til noen forbipasserende. Brugata var også på femtitallet ei gjennomfartsgate.

Pølsebua solgte pølser fra Tannberg i Vika, lompene kom fra lompebakeriet i nummer 17. Frukt ble hentet i Stenersgata, druene kom i kasser med finhakket kork, og eplene pakket de selv inn i tynt papir før de ble solgt. Bananer ble hentet fra bananbåter på brygga.

Pølsene kostet midt på femtitallet en krone, med ti øre for lompe og fem øre for rå løk som etter hvert ble fast tilbud i tillegg til ketsjup og sennep. Løken kuttet familien selv opp på kjøkkenet hjemme. En gang i måneden gikk Reidar (og av og til Solveig sammen med ham) rundt og betalte for varene. Pølsene ble betalt i kronestykker. Regnskapsføreren til det lille firmaet holdt for øvrig til i Gamlebyen.

Reidar og Josefine vant 10 000 kroner i Pengelotteriet i 1959. Det var mye penger den gangen, og for pengene kjøpte de konfirmasjonsklær til Solveig, kjole til mor på Steen og Strøm, skreddersydd dress til far og nytt middagssservice til Solveigs fest. I tillegg ble det investert i en liten motor (på en halv hestekrefte og med en liten styrepinne) til pølsebua. Den kom godt med når de skulle få bua opp den lille skråen til portrommet. I gården var det blikkenslagerverksted, og tidligere hadde ofte blikkenslagerne måttet ta i et tak.

Reidars jobb som vaktmester innebar blant annet at det måtte hakkes is fra fortauet hele veien rundt gården, fra Brugata til Stenersgata. Det var en tung jobb, som gjorde at man godt kunne fortjene en kopp kaffe på Brogården etterpå! Solveig er ikke sikker på hvor vogna havnet da den ble solgt omkring 1970, men det er mulig den ble overtatt av mannen bak Hansenbua, som var ei stor pølsebu i Storgata.

Josefine og Reidar Hagen. Bildet er tatt inne i bygården i Brugata 14, til venstre for porten. Blomstene var til å henge på pølsebua de eide og drev sammen. Bua ble pyntet med slike i hvert hjørne over luka i sommerhalvåret.

Foto: Cirka 1955 (Oslo byarkiv).

Et mangfoldig næringsliv...

Brugata 14 har vært åsted for en mengde små og litt større bedrifter. Solveig Søberg forteller at på femtitallet lå det til høyre for porten en bandasjist, der skiltet hadde grønt kors og ordet "Bandage". Til venstre i selve portrommet var dør inn til tannlege Taugbøl i andre etasje.

I første etasje bortover i gården lå pølsemakerverkstedet til Johan Ødegaard. Fettkummen til pølsemakeriet lå i kjelleren under tannlegen, og der trivdes rottene godt! Den neste bedriften til høyre for pølsemakeren var en garasje, og lengst til høyre lå møbeltapetsererverksted.

I annen etasje, med utgang til svalgangen, holdt gipsmaker Domenico Cocozza til. Cocozza var en av ganske mange italienske gipsmakere i Oslo. Det har aldri vært noen stor innvandring til Norge fra Italia, men på slutten av 1800-tallet kom det en del mennesker hit med yrker knyttet til gips, både produksjon og salg. Terje Bergersen skriver at de mest kjente av dem nok var brødrene Guidotti, som bodde i området "Saugbanken og Waterland" fra omkring 1831, og hans familie. De fleste av de italienske gipsarbeiderne forsvant fra Oslo (og fra byer som Ålesund, som de hjalp til med å reise etter brannen i 1904) utover 1900-tallet, men noen, særlig de som ble norsk gift, ble igjen.

I 1929 ble det avholdt en skoutstilling i Oslo kalt «Skotøiuken» og Hektor Skomagasin i Brugata 14 var en av utstillerne. På loftet i nummer 14 holdt på femtitallet blikkenslager Johan Hübertz til, og med inngang fra Stenersgate lå skotøyforretningen til A. Hammergren.

Lilletorvets Herrekonfektion ble etablert i 1917. Firmaet holdt til i Brugata 14 gjennom flere tiår – den siste avisannonsen dukker opp i 1978.

Kafé René

Kafé René lå i Brugata 14 i 1954, muligens med inngang på hjørnet mot Lilletorget. Den ble drevet av Hermann Peters (født 1902, død 1982) og hans kone Alfrida (født 1906, død 1997). De bodde i gården, og hadde kafémedhjelpere boende hos seg. Kanskje var kafeen deres arvtakeren etter Café Tyrill som annonserte i boka "En bok om Vaterland" i 1929?

Da handelsmand Erland Jakobsen Ryen giftet seg 14/8 1923 i Domkirken med hushjelp Hjørdis Solveig Hansen f.6/5 1906 var kafevertinde Signe Jensen en av forloverene. Alle tre hadde adresse Brogaten 14.

Kafé René var det aller første tilholdsstedet til Club 7 høsten 1963. I en VG-artikkel om Club 7s nedleggelse i 1985 skrev Borghild Maaland at

Den gang en gjeng studenter og bohemer inntok den lille Cafe Rene på Lilletorget i Oslo, i 1963, var nemlig Club 7 noe helt nytt og særdeles spennende. Jungeltelegrafen virket, og musikerne dukket opp. De spilte og jammet og fikk en flaske vin eller to som betalning. Tre kroner betalte publikum for å komme inn. Etter en stund ble Club 7 kastet ut.

...og noen få boliger

På femtitallet lå det tre leiligheter i Brugata 14. To hadde ankomst fra porten og lå i hhv andre og tredje etasje. Den siste leiligheten lå i andre etasje med inngang fra Stenersgate.

I andre etasje bodde Johannes Jacobsen Ryen f.5/4 1875 på Grue Finnskog, gift med Petra Charlotte Johannesen f. 24/2 1872 i Glemmen, Fredrikstad. Petra var datter av lærer Morten Johansen. Johannes arbeidet på et tranlager i 1900. De hadde da barna Kaspara, Johan og Ivar. Året etter fikk de Erland. Petra fikk datteren Kaspara Magdalena i Fredrikstad med sagarbeider Herman Jensen før hun giftet seg. Kaspara giftet seg 1914 med Frithjof Johansen i Fredrikstad. Johan bodde hjemme til han giftet seg i Oslo Domkirke i 1922 med Margit Helene Hansen f.18/2 1900. De flyttet til Lørenskog der de fikk sønnen John Ryen. Johan var Klinker/Platearbeider ved Nylands verksted og hun Spinderske, og hun bodde i Sagveien 11. Petra ble boende i Brugata 14 som enke sammen med sønnene Ivar og også Johan da han flyttet hjem. Johannes og broren Jacob var gift med hver sin søster. Så sent som 1948 hadde Ivar fremdeles adresse Brugata 14. Han var da havnearbeider. Erland giftet seg 14/8 1923 i Domkirken med Hjørdis Solveig Hansen f.4/5 1906 og de fikk barna Reidar f.1924 og Gunvor f.1929. Erland emigrerte til USA i 1947. Johannes var på farssiden av slekten Lehmoinen. Hans mannsaner kan følges sammenhengende fra Carel Madtzen som var i Vålberget på Grue Finnskog da et fnnemanntall ble tatt opp i 1686. Han var født omkring 1630 i Helsingland. Anerekken hans går via Skallbäcken i Sødra Finnskoga til Matti Lehmoinen på Kärkkää i Hankasalmi i Finland.

Brugata 14 i dag

Gården fra 1871.

Foto: Ole Tobias Olsen

Dagens bygning.

Foto: Chris Nyborg (2013).

En ny gård ble bygget på tomta i 1871, og denne hovedbygningen ble atter revet i 1986 til fordel for en forretningsgård som i 2010 inneholder blant annet en av Brugatas to avdelinger av kioskkjeden 7-eleven.

Bakbygningen fra 1791 står fremdeles, men har et glasstak som har omgjort bakgården til et inneområde. Huset er bygd i bindingsverk, og har to etasjer og svalganger. Det skiller seg dermed tydelig fra de omkringliggende bygningene. I 2024 huser bygningen Queens pub og pianobar, hvor det er levende musikk flere dager i uka. Her samles byens Rosenborgsupportere når det er kamp.

Litteratur

• Bergersen, Terje 1996: "Med engler og rosetter. Italienske gipsmakere i Kristiania", i: Tobias 4/96, Oslo byarkiv
• Næsheim, Alf 2001: «Ærverdig bygning med farverik fortid», i: St. Hallvard nr 3 2001, Oslo byes vel
• Overn, O. M. 1929: En bok om Vaterland, Stranberg & co., Oslo
• Røsjø, Ellen 2005: Innbyggere fra alle kanter, Byarkivet

Muntlige opplysninger

• Intervju med Solveig Søberg 16.02.10

Eksterne lenker

• Brugata 14 (Oslo) på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no

Vi på lokalhistoriewiki.no er i ferd med å skrive artikler om hus, folk og bedrifter i Brugata, og trenger din hjelp for å nå i mål. Sitter du på minnemateriale eller historisk stoff som andre vil ha glede av å lese? Del det her på lokalhistoriewiki. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.