Kirkesalget i 1720-åra

Kråkstad kirke var en av omkring 620 kirker som ble solgt - den gikk til major Hansteen sammen med Ski kirke for 955 riksdaler. Bildet er tatt før 1882, da kommunen kjøpte den og gjennomførte en ombygging. Bilde fra Kråkstad: En bygdebok, utgitt 1930.

Kirkesalget i 1720-åra ble gjennomført som en følge av problemene med statens finanser etter store nordiske krig. Det ble i 1721 bestemt at kirkene i Norge og det gods de eide, med noen unntak, skulle selges. Omkring 620–630 kirker ble solgt, rundt hundre av dem til menighetene og resten til enkeltpersoner. De fleste kirker ble senere kjøpt tilbake av menigheten, ofte med hjelp fra kommunen. Salget ble for det meste gjennomført i årene 1723 til 1730.

Kirkesalget ble beslutta gjennomført ved plakat av 1. august 1721. Allerede i 1710 hadde kongen beslutta å selge kirkene, men det ble ikke gjennomført på det tidspunkt. I 1713 ble kirketienden forpakta bort. Da salget ble bestemt i 1721 ble bykirkene, kirkene i Nord-Norge og de kirkene som var forlent til grevskapene Jarlsberg og Larvik samt baroniet Rosendal unntatt. I Nord-Østerdal ble det ikke gjennomført noe salg. Biskop av Oslo Bartholomæus Deichman fikk hovedansvaret for gjennomføringa, men ble allerede i 1722 erstatta av Hans Nobel. I den første runden hadde budene vært så lave at Rentekammeret ikke godtok dem. Nobel klarte å selge omkring halvparten av kirken, nærmere bestemt de kirkene som hadde lønnsomt jordegods knytta til seg. Noe av grunnen til at det nå gikk bedre var en klargjøring av at kirkeeierne kunne kreve inn tienden direkte. Det første salget ble gjennomført 3. mai 1723, hoveddelen av salget var ferdig i 1726 og de siste ble solgt i 1730.

Omkring 2/3 av de som kjøpte kirker var embetsmenn. Av disse kjøpte prestene flest kirker, mens andre embetsmenn hadde en større samla pengesum - prestene kjøpte altså i mindre grad enn andre embetsmenn kirker som det lå mye jordegods til. Rundt en fjerdedel ble solgt til bønder, enten alene eller flere sammen, mens en tiendedel gikk til byborgere. Dersom kjøperen hadde utestående fordringer fra statskassa ble dette trukket fra kjøpesummen. I og med at staten var en svært dårlig betaler i denne perioden, var det derfor fornuftig å kjøpe kirker for å sikre at man fikk tilbake pengene på den måten.

Kjøperne tok over all formue og gjeld. Jordegodset som fulgte med kirkene ble i stor grad overlatt til leilendinger, som måtte svare landskyld til kirken. Jordegodset kunne ikke selges fra; det var først senere at deler av jordegodset ble utskilt. Kirkeeieren hadde altså rett til avgifter fra de som brukte kirkens jord. Dette kunne være svært innbringende, men samtidig var kirkeeieren ansvarlig for at kirken ble forsvarlig vedlikeholdt, og de måtte også forsyne kirken med brød og vin til nattverden og andre fornødenheter. Mye av dette ble finansiert gjennom avgifter som kirkeeieren kunne kreve inn fra husmenn. Staten beholdt kallsretten, så kirkeeieren kunne ikke tilsette prest sjøl.

Til sammen kom det inn rundt 210 000 riksdaler på salget.

Kilder

• Kirkegods i Norsk historisk leksikon.
• Sandvik, Gudmund: «Salet av landskyrkjene i Sør-Noreg i 1720-åra i perspektiv» i Kyrkja i lokalsamfunnet : om kyrkjebygningar som historisk kjelde : ei artikkelsamling. Kristiansand. 1987. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Hans Nobel i Norsk biografisk leksikon.