Kjeldearkiv:Den gang Ljan hadde skyss-stasjon

Den gang Ljan hadde skyss-stasjon

Nettverket av skysstasjoner var helt nødvendig for farende folk i gammel tid. Her sto hester parat og her kunne man få seg en matbit. På Ljan var det herr og fru Bjerke som sørget for dette tilbudet.

I Nordstrand Blad fra april 1942 gikk man tilbake i historien ytterligere 32 år og omtalte den tidligere skysstajonen på Ljan:

Den gang var det påkrevet med kommunal skysstasjon på Ljan. I 1908 ble denne skysstasjon overtatt av vognmann H. Bjerke som i likhet med sin far hadde drevet vognmannsforretning i Jacob Aalls gate i Oslo. Det lyder fremmed for oss nå, men å ha hold vilde si at han fikk en viss årlig sum av kommunen for å holde hester, 4 spreke hester var i stadig bruk på skysstasjonen, men det var slit for dem, og de måtte av og til skiftes ut. Neste skysstasjon lå ved Nesset inne i Bundefjorden og på Foss i Enebakk. Det var atskillige km. til disse stedene og de 17 ørene skyssholderen fikk pr. km. for skyssen var ikke noe å leve av, så skyssholder Bjerke drev vognmannsforetning ved siden av.

Karjol, reisekjerre eller trille

Når toget kom på stasjonen, stod skyssen der og ventet, og så bar det i raskt trav utover det store distrikt. Veiene var svært dårlige på den tiden, smale og hullete. Bjerke hadde hatt med seg noen vogner fra byen, men de viste seg å være svære og tunge her ute. Det gikk bedre i karjol og reisekjerre. Folk flest fikk ta til takke med det. Det humpet og gikk, men når en av Nordfjordingene var forspent, gikk det godt unna. Vilde noen kjøre finere, var det høve til det. 2 øre tillegg pr. km. for firehjulsvogn. Faltong eller engelsk trille var mest brukt og skulle det være riktig flott så som til barnedåp og konfirmasjon, eller endog bryllup, så var det Viktoriavogn. Å jo, den gamle Viktoriavognen på Ljan kjørte mange lykkelige ektefolk fra kirke i sin tid. En kunde ikke komme tilro på skysstasjonen før det siste toget var ekspedert. Det kom inn halvett om natten. Skulde noen langt av gårde da, kunde det nesten gry av dag før hest og mann fikk hvile. Og om morgenen var det ikke bedre. Svært ofte stod folk i kø når fru Bjerke åpnet døren om morgenen. Det var ikke noe som het stengetid eller sengetid. Det var venteværelse på skysstasjonen. Det var servering der, smørbrød, brus og kaffe og den slags. Svært ofte, særlig lørdager og søndager på sommertiden, hadde fru Bjerke ”butikken” full. De satt ved små bord rundt i hagen og nød solen og nisten.

Hoppen Brona

De hadde på Ljan en svær rusk av en svenskehoppe som het Brona. Var det en vogn som hadde satt seg fast et sted eller et lass som ble for tungt i oppforbakken, så het det alltid: ring etter Brona. Brona var stedets stolthet, men hun var gretten av og til, Brona, og da skulde en være forsiktig med å komme for nær henne. Så var det en varm sommerdag fru Bjerke har hagen og venteværelset fullt av kunder. Da løfter det seg plutselig ville redselshvin fra flere struper over den sommerlige idyll, og folk flykter forskremt unna. Det er ingen annen enn Brona som har spasert ut av stallen og nå spankulerer stolt omkring inne i blant bordene. Ingen av karfolka var hjemme, og Brona må inn i stallen igjen. Fru Bjerke manner seg opp. Krabber opp på noen bergrabber nede i hagen, og lokker hesten til seg. Så tar hun tak i luggen på den. Tilskuerne følger spent med. Brona vil steile og flerrer tenner, lange, gulhvite, farlig tenner. Men så gir den seg og from som et lam leier fru Bjerke den til stallen. Den samme Brona ble alltid brukt når det var noe ekstra på ferde så det hastet. Det hendte det skjedde ulykker eller annet ekstraordinært som krevde hurtig befordring enten til eller fra. Skysskafferen ble ringt og Brona spent for. Når det var brann for eksemplel, skyssholder Bjerke var nemlig også brannmester og de to faste kjørekara, ekstrahjelpen og av og til de to sønnene, var mannskap, da var det alltid Brona som trakk brannkjerra, og da var den ikke gretten. Den forstod så godt når det gjaldt og kunne nesten ikke vente til den fikk sela på.

Fru Bjerke rykker ut

Bjerke var pantevidne i Aker, og var ofte borte hele dagen i flere uker. Fru Bjerke var ikke kjent i distriktet, hverken hva veier eller km.antall angikk. Det gjalt å organisere skyssen så en ikke kjørte dobbelt opp, der en kunde tatt det på retur. Så ofte hun hadde en stund til overs, tok derfor fru Bjerke en tur rundt i distriktet. Noterte nøye hvor lang tid det tok å komme dit, og snakket litt med folk som bodde der. Snart var hun godt kjent, og hennes kjennskap til distrikt og kjøretider kom svært godt med. En aften ringte distriktsjordmoren ut og sa hun kom med første tog. Ingen karfolk var hjemme. Men det sto hest og vogn på stasjonen da jordmoren kom, og i den mørke natten kjørte de to kvinner i trav til den vordende mor, mens den irske fårehunden lente hodet kjelent mot sin eierinnes ben. En annen gang var hverken jordmor eller doktor å få tak i. Øyeblikkelig hjelp måtte til, skysstasjonen ble oppringt, og fru Bjerke rykket ut.

Sesjon og innrullering

Når det var feltmanøver ute på de kanter, var hele ”hæren” alltid innom skysstasjonen. Da kom det gjerne en ordonans på forhånd og bestilte kaffe til 40-50 eller hvor mange det nå kunne være. Og snart etter krydde det av hester og uniformer på gården. Fra gammel tid av hadde det vært sesjon og innrullering på skysstasjonen, og dette varte ved. Det tok nesten hele huset ved en slik anledning, og familien måtte oppholde seg i kjøkkenet. Mange kjente folk har rullet utover Ljansdistriktet med Bjerke ved tømmene. Roald Amundsen var fast kunde hos Bjerke da han bodde i Svartskog. Han var en ualminnelig snild og omgjengelig kar, Amundsen. I bakkene oppover til Oppegård kirke fikk ingen lov til å sitte på vogna. Selv gjestene sine beordret Bjerke til å gå. Hestene skulde spares og de fikk ikke kjøre hjem igjen før de hadde hvilt litt, og imens så fikk skyssholderen en sigar og en hyggelig prat inne i ”lugaren”. Ofte spaserte Amundsen turen inn til Ljan, og da var han alltid innom skysstasjonen og skiftet på hodet. Han hadde en blå hattepose hengende på sin faste plass nede i gangen. Fru Bjerke er nokså gammel nå (husk dette er fra NB fra 1942), men er enda frisk rørig, husker godt. –Ja, sier hun, det var jo en veldig forandring for oss å komme hit ut, men som årene gikk, tilpasset vi oss og slo rot. Vi trivdes, Bjerke og jeg og de 5 barna våre. Og da skysstasjonen i 1924 ble nedlagt fordi busser og biler og trikken oppe på høyden hadde gjort den overflødig, så fortsatte min sønn vognmannsforretning i sin fars navn. - Akk ja, sier fru Bjerke. Det var snestormer som gjorde det uframkommelig, vann og regn som gjorde det samme. Kulde som bet så det isnet i fingertuppene, men jeg tror nå jeg vil si de gode gamle dager likevel jeg, da.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: Aktuell historie II : Nordstrand og Østensjø før og nå. 2009. 152 s. Utg. Frie Fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-4-1. S. 90: Den gang Ljan hadde skyss-stasjon

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 196 den 09.03.2003. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.