Kjeldearkiv:Eksplosjonsdramaet i Hakavik 6. september 1917
Eksplosjonsdramaet i Hakavik 6. september 1917
av Arne Smørgrav
.jpg)
Hakavik var prega av utbygginga ved Hakavik kraftverk, som starta høsten 1916. Anleggsledelsen holdt til i Nedre Hakavik, og brakker var satt opp til arbeiderne. Brakke 1 lå ved elva under gården. Der bodde 24 mann, kokke og hjelpekokke. Kokka var Olga Sørum også kalt «Rallardronninga». Hun var gift med Karl Edvin Evensen, også kalt «Steinkalle» eller «Karl Hønefossing». De kom til Hakavik tidligere på året. Karl og Olga bodde på eget soverom i andre etasje. Her hadde også hjelpekokka rom for seg sjøl.
Til Hakavik kom det mange svensker. En av dem var Fredrik Leonard Andersson som hadde med den 22-årige elskerinna si. De leide rom på Gislerud. Andersson var sjukelig sjalu og tålte ikke at noen kom nær eller snakka til jenta. Da var det grov kjeft å få og jenta blei stygt mishandla. To andre svensker som jobba for Mastebogen Skogselskap og som også bodde på Gislerud, gikk en gang imellom. Det tålte ikke Andersson og han svor hevn.
En dag var Andersson på rangel i Drammen. Da han kom tilbake var jenta ført i sikkerhet av lensmannen. Svensken gikk da amok og Karl, som hadde politifullmakt på anlegget, og hans vakter greip inn og la han i jern. «Jæklar i min sjel, detta skal hemnas» skreik han og blei eskortert over svenskegrensa til Charlottenberg. Der blei han satt fri og svenske myndigheter gav han reisepenger videre.
Men Andersson reiste ikke heim, han tok rake vegen tilbake til Hakavik. 6. september var han framme og da mørke senka seg, skrei han til verket: stjal dynamitt på anlegget der han var godt kjent, kappa telefonledningen og ødela forgasseren til den eneste motoriserte anleggsbåten. Da han var sikker på at alle sov, lista han seg inn i Brakke 1 og opp trappa. Der la han 8 kg sprengstoff inntil veggen der Karl og Olga sov på andre sida. Så tente han på lunta og la på sprang til Gislerud der han kasta en ny påtent ladning inn et åpent vindu i andre etasje. Der hadde de to svenskene han var i konflikt med rom.
På Gislerud blei den ene hardt skadd og måtte amputere et bein. Brakke 1 derimot gikk i lufta, helt ødelagt. Karl og Olga, hjelpekokka og en svensk arbeider blei hardt skadd, 15 andre fikk lettere skader. Ekteparet lå slengt ute i terrenget, hjelpekokka hang blodig fast i vindussprossene. En overingeniør som bodde på gården, var den første som kom til. Han organiserte hjelpearbeid og fikk varsla sjefen for brakkene. Denne leide rom i Øvre Hakavik. Sønn i huset der, den 14-årige Ragnar Hakavik var flisgutt på anlegget. Han løp ned skauen til brakka, derfra videre til anlegget og henta førstehjelpskassa som han slepte med seg tilbake dit Karl og Olga lå. Ragnar blei seinere maskinmester ved kraftverket og også ordfører i Øvre Eiker.
Telefonen var stum og motorbåten starta ikke (dette var før bilvegen var ferdig). En løp derfor til Vestfossen etter legehjelp og fikk varsla lensmann. To andre fossrodde til Eidsfoss for å få mobilisert Stadshauptmand Schwartz (rutebåten). Legehjelp kom utpå morgen-kvisten og etter hvert kom båten. Kl. 12.30, 13 timer etter eksplosjonen, var den framme i Vestfossen der ventende tog stod klar og tok de skadde til Drammen. Alle overlevde, men ekteparet som var hardest kvesta, lå på sjukehuset et helt år. De var merka for livet, spesielt var Karl redusert.
Lensmannen kom raskt samme natt og organiserte leiting etter svensken, men han var søkk vekk. Ville han komme tilbake? Folk var redde og Kongsbergpolitiet holdt derfor vakt i flere veker til det roa seg. Men Andersson viste seg ikke og blei aldri tatt.
Nedre Hakavik våren 2018
Brakka etter eksplosjonen
Kilder
- «Rallar-dronninga og Stein-Kalle», bok av Bengt-Arne Røine, 1972
- «Stadtshaupmands Schwartz», artikkel av Erling Christensen i bok fra 1996
- Muntlige overleveringer fra Hakavik.