Vestfossen

Vestfossen fotografert i juni 2009 fra åsen øst for tettstedet.

Foto: Bent Ek

Vestfossen er et tettsted i Øvre Eiker i Buskerud. Stedet har 3136 innbyggere (2016). Vestfossen ligger ved Vestfosselva og er bygd opp rundt Holmefoss, som opp gjennom historien har vært grunnlag for en mangfoldig industri. Stedet har også vært et knutepunkt i ferdselen på vannveien mellom Drammensvassdraget og Eikeren med de nordre delene av Vestfold, samt i varetransporten mellom Drammen og Kongsberg. Stedet ligger på Sørlandsbanen, og togene på strekningen Kongsberg-Eidsvoll stopper ved Vestfossen stasjon. Riksvei 35 går gjennom sentrum og krysser E 134 rett nord for Vestfossen. Stedet har barne-og ungdomsskole, legekontor og tannlege samt idrettsanlegg, svømmehall og flerbrukshall. Det er lokalt handelssentrum for den vestlige delen av Øvre Eiker, med dagligvareforretninger, optiker, blomsterforretning, bensinstasjon, restauranter og kiosker. Stedet har også flere mindre industribedrifter, blant annet på Kubberud Industriområde. Flere profesjonelle kunstnere og kulturvirksomheter er etablert rundt Vestfossen, blant annet i tilknytning til Vestfossen Kunstlaboratorium, Arena Vestfossen og Fredfoss Kulturpark. Stiftelsen Kulturhovedstaden Vestfossen koordinerer den lokale kulturvirksomheten.

Navnet

Navnet Vestfossen (Vestre Fossen, Westfossen) ble tatt i bruk på begynnelsen av 1600-tallet. Tidligere hadde fossen vært kjent som Holmefoss, der det hadde vokst fram en liten tettbebyggelse rundt møller og sagbruk på grunnen til gårdene Foss og Fåsen. Det er uklart hva som er bakgrunn for at navnet Vestfossen ble tatt i bruk, men det virker som om det skjedde i forbindelse med kong Christian IVs anleggelse av smeltehytte ved fossen. En teori er at opphavet er gårdsnavnet Fåsen og at det opprinnelig har ligget en gård med navnet «Vestre Fåsen» her . Dette virker imidlertid lite sannsynlig, fordi tettstedet vokste fram øst for de andre gårdene med navnet Fåsen. Navnet har også blitt satt i sammenheng med en teori om at innsjøen Eikeren tidligere hadde utløp lenger øst og at det derfor også har eksistert en «Østfoss», men det finnes ikke noe kildemateriale som kan underbygge denne teorien. En mulighet er at «Vestre Fossen» ble tatt i bruk fordi den ligger vest for hovedvassdraget «Drammenselva». Det mest sannsynlige er imidlertid kanskje at navnet ble brukt for å skille mellom nabogårdene Foss (også skrevet Fosse og Fossum) og Fåsen (ofte skrevet Fossen eller Fosen). For å unngå en sammenblanding, kan Vestre Fossen eller Vestfossen blitt brukt om tettbebyggelsen på Fåsens grunn på nordvestre siden av fossen. Seinere ble navnet også gradvis tatt i bruk om tettbebygelsen på sørøstre side.

Historie

Vestfossen på 1870-tallet sett fra Smellhaugen.

Vestfossen har gjennom historien vært et typisk industristed, men også et knutepunkt for samferdsel. Viktigste næring var oppgangssager og trelasthandel, og i nyere tid treforedling, men også en lang rekke andre industribransjer har vært representert opp gjennom historien. Stedet var dessuten er knutepunkt for varetransporten til Kongsberg Sølvverk og for godstransporten til og fra Eidsfos Jernverk. Tettstedets historie er også preget av nærheten til de adelige setegårdene Sem og Foss og av rivaliseringen mellom adel, kongemakt, byborgerskap og lokale bønder.

Middelalderens møllebruk

Mølledrift i Holmefoss er kjent fra midten av 1300-tallet, og alt før dette, i høymiddelalderen, har antagelig dette vært ett av de viktigste møllebrukene på Eiker. Både Foss-gårdene, med den adelige setegården Søndre Foss, på sørsiden av fossen, og Fåsen-gårdene på nordsiden hadde kverner, men det hadde også flere andre gårder i nærheten, blant annet den adelige setegården Berg, samt flere geistlige institusjoner.

Alt før midten av 1300-tallet er det også dokumentert trelasthandel fra gårder ved Eikeren. . Denne transporten må ha foregått via Vestfosselva og Drammenselva, slik at tømmeret antagelig har blitt trukket på land forbi Holmefoss, noe som også gjorde at det ville være behov for arbeidskraft på stedet.

Opprinnelig har sikkert arbeidet i forbindelse med møller og tømmertransport blitt utført av treller og tjenestefolk på gårdene i nærheten, men i løpet av middelalderen har det vel også sannsynligvis blitt etablert enkelte husmannsplasser, som boliger for møllere og tømmerfløtere med familier.

De priviligerte vannsagene

De første vannsagene ved Vestfossen ble antagelig etablert omkring år 1500, og skriftlig dokumentasjon finnes fra 1527. I løpet av 1500-tallet etablerte Foss-gårdene tre sager, mens fire sager på nordsiden av fossen ble lagt inn under adelsgodset Sem. En av drivkreftene bak denne utviklingen var adelsmannen Peder Hanssøn, som på 1540-tallet ble eier av en rekke gårder på Eiker og la grunnlaget for godssamlingene Sem og Fossesholm og dermed for de priviligerte sagbrukene i Vestfossen.

I løpet av 1600-tallet ble antall sager økt til fem på Foss-siden og sju på Semssiden, slik at det såkalte "westfossiske saugbrug" omfattet tolv priviligerte sager. Gjennom mer enn 300 år var dette det største sagbruksstedet i Drammensvassdraget. Fossesholmssagene hadde nummer fra 1 til 5, mens Semssagene hadde navn: Øvre Sag, Skjelbred sag, Hammer sag, Skremma, Monka, Nedre sag og Møller sag. Disse sagene ble kongens eiendom da Christian IV i 1602 tvang igjennom et makeskifte som gjorde Sem med flere underliggende gården til krongods. Innbyggerne i den nordlige delen av Vestfossen ble dermed kongens husmenn.

Kongelig og adelig eierskap bidro utvilsomt til at sagbrukene i Vestfossen beholdt sine rettigheter til å skjære for eksport og at de fikk tildelt et stort eksportkvantum da kvantumsbestemmelsene ble opprettet i 1688. Dessuten sikret dette eierskapet tilgang på tømmer. Fossesholm kontrollerte mesteparten av skogen rundt Eikeren, og Semssagene fikk alt fra 1630-tallet tømmer fra fjerntliggende områder da lensherrene i Eker len, som hadde ansvar for driften av sagene, for alvor begynte å organisere fløtingen i Drammensvassdraget.

Ved Hannibal Sehesteds fall på midten av 1600-tallet ble også Fossesholm en periode krongods, men få år seinere ble både Semssagene og Fossesholmssagene pantsatt og etter hvert solgt til kronens leilendinger. Etter hvert kom også norske kjøpmenn inn som eiere. Utover på 1700-tallet ble det også vanlig å bortforpakte sagene, og etter hvert ble de også solgt, slik at eiendomsretten til sagene ble adskilt fra godsene og skogen. Sagene fikk dermed mange ulike eiere, men hovedtyngden var trelasthandlere fra Drammen.

Opprinnelig besto sagbrukene i Vestfossen av oppgangssager med enkelt blad. Fra tidlig på 1700-tallet var også såkalte «silkesager» med flere blad kjent, slik at produksjonen kunne utvides ytterligere. Det ble gitt dispensasjon fra kvantumsbestemmelsene, og i 1795 ble disse restriksjonene opphevet for alle priviligerte sager. Etter først å ha vært gjennom en langvarig krise både under krigsårene 1807-1814 og den økonomiske depresjonen rett etter krigen, nådde derfor sagbruksvirksomheten i Vestfossen et høydepunkt fram mot midten av 1800-tallet.

Smeltehytte og stangjernshammer

Kong Christian IV besøkte Vestfossen i forbindelse med anleggelsen av bergverk og smeltehytte i 1602.

Christian IVs etablering av Vestfossen smeltehytte i 1602 var ett av kongens tidligste forsøk på å etablere bergverksdrift i Norge, men samtidig et grep for å sikre kontroll med den lokale adelen og med inntektene fra sagbruk og trelasthandel. Gjennom å gjøre Sem til krongods og lensherreresidens, kom Vestfossen i fokus for kongens økonomiske politikk både når det gjaldt bergverk og trelasthandel. Kongens satsning på Det ekerske bergverk ble imidlertid ikke særlig vellykket, og det smeltehytta i Vestfossen var bare i bruk i kortere perioder. Imidlertid ble det første Kongssbergsølvet smeltet i Vestfossen i 1623, før Kongsberg by ble grunnlagt året etter.

Smeltehytta i Vestfossen ble likevel stående og har muligens vært i bruk i forbindelse med private forsøk på å starte bergverksdrift omkring Vestfossen. I 1651 ble imidlertid bygningen kjøpt av det nystartede Hassel Jernverk, som gjorde den om til stangjernshammer. Vestfossen stangjernshammer var i drift helt fram til den brant i 1880, de siste årene i regi av Krogstad Interessentskab.

De sparsomme kildene en har om bergverksdriften i og rundt Vestfossen omkring år 1600 har gitt opphav til teorier om at det har vært omfattende gruvedrift her. Nyere undersøkelser har imidlertid ikke greid å avdekke spor etter disse Vestfossgruvene, og heller ikke skriftlige kilder tyder på at det har vært noen gruvedrift ved selve tettstedet.

Røyerter og magasinkjørsel

Satsningen på bergverk tidlig på 1600-tallet fikk forholdsvis liten direkte betydning for Vestfossens utvikling. Derimot fikk den stor indirekte betydning, gjennom etableringen av byen Kongsberg og Kongsberg sølvverk. Dette ble raskt en av landets aller største byer, og den var helt avhengig av tilførsel av korn og andre matvarer, ikke bare fra nabodistriktet, men også fra utlandet. Hovedtyngden av denne magasinkjørselen gikk fra Drammen opp Storelva og Vestfosselva til Vestfossen, der varene ble lastet om til landevei. Slik ble Vestfossen et knutepunkt i denne viktige transporten.

Selv om det alt på 1620-tallet ble etablert en Kongevei mellom Drammen og Kongsberg, foregikk transporten av tungt gods med båt. Røyert var betegnelsen på en egen yrkesgruppe som rodde disse «storbåtene» med varer fra Drammen til Vestfossen, en strekning på nærmere tre mil. Derifra var det nesten like lang transport langs landeveien til Kongsberg med hest og vogn eller hest og slede.

Denne trafikken ga grunnlag for at det etter hvert vokste fram flere vertshus og skjenkesteder i Vestfossen. Det har sikkert også ført til at håndverkere av forskjellig slag slo seg ned her, og det har ganske sikkert foregått småhandel, selv om dette egentlig var forbeholdt byene.

Strandsittere og selveiere

Vestfossen hadde vokst fram som et brukssamfunn under herregårdene Fossesholm og Sem. Innbyggerne var husmenn under disse to gårdene, eller «strandsittere», som det ofte ble kalt på et slikt tettsted. På begynnelsen av 1700-tallet var imidlertid Semsgodset i full oppløsning, og mange bønder som hadde vært leilendinger ble nå selveiere. Tomtene i Vestfossen, som hadde vært en del av godset, gikk i kjøp og salg og tilhørte etter hvert den lokale bondesønnen Rasmus Skistad. Han etablerte seg som vertshusholder og tjente seg rik, dels på vertshusdriften og dels på å dele tomter, bygge nye hus og bygsle dem bort til folk som kom flyttende til stedet. På sine eldre dager bestemte imidlertid Rasmus Skistad seg for å testamentere disse tomtene og husene til dem som bodde der. Slik gikk det altså til at omtrent halvparten av innbyggerne i Vestfossen, de som bodde på Semssiden, ble selveiere bokstavelig talt over natta da Rasmus Skistad døde. De som bodde på Foss-siden var derimot fortsatt strandsittere. Først mot slutten av 1800-tallet begynte de en etter en å kjøpe grunnen som husene deres sto på.

Sosialt og økonomisk var det knapt noen vesentlig forskjell mellom selveiere og strandsittere. Økonomisk status var først og fremst avhengig av yrke. Med hensyn til skolegang var det imidlertid et skille mellom barna til dem som var faste bruksarbeidere og resten av befolkningen. Alt i 1749 ble det etablert fast allmueskole i Vestfossen, men seinere ble det også opprettet en bruksskole som ble finansiert av eierne av sagbrukene og den øvrige industrien og var forbeholdt barna til arbeiderne der. Denne ordningen varte helt fram til 1911, da Vestfossen Kredsskole og Vestfossen Brugsskole ble slått sammen til Vestfossen skole.

Vekst og krise på 1800-tallet

Foss-siden, med Jacob Borchs tresliperi og Vestfossen Spinderi & Væveri.

Den økonomiske krisen som preget landet de første tiårene av 1800-tallet må ha rammet Vestfossen, både ved at den britiske handelsblokaden hindret eksporten av trelast og ved at driften av Kongsberg Sølvverk ble trappet ned og i flere år var fullstendig nedlagt. Imidlertid ble denne kriseperioden fulgt av flere tiår med ny vekst. I 1825 var det knapt 400 innbyggere i Vestfossen, mens i 1865 hadde folketallet forlengst passert 1000.

Fortsatt var sagbruksnæringen viktigst og ga arbeid til rundt 40 mann. Kvantum var nå fritt, men de priviligerte brukene var skjermet mot konkurranse ved at de hadde enerett til å skjære for eksport. Stangjernshammeren var fortsatt i drift, og både røyertbåtene og ulike håndverk skaffet sysselsetting til mange. Av ny virksomhet ble det blant annet etablert en spikerhammer og en stor gryn-og siktemølle. Den nye storetableringen i denne perioden var imidlertid Vestfossen Spinderi & Væveri, som betydde en rekke nye arbeidsplasser for kvinner. En annen ting som fikk stor betydning for stedet, var liberaliseringen av handelslovene, som tidligere hadde begrenset vareomsetning til byer og ladesteder. Det ble tillatt å etablere landhandel, og alt på 1840-tallet etablerte det seg landhandlere i Vestfossen. 20 år seinere var det flere slike forretninger. Dermed ble Vestfossen i enda større grad enn før et sted der de som bodde på gårder i nærheten kom for å kjøpe og selge varer.

Også på samferdselsfronten ble Vestfossen preget av den moderne tiden. I 1866 anskaffet Eidsfos Jernverk dampskipet «Ekern», som ble satt i rute mellom Eidsfoss og Vestfossen. Seks år seinere kom det også jernbaneforbindelse, med anleggelsen av Kongsbergbanen.

De store forandringene skapte imidlertid også problemer for et tettsted som Vestfossen. Dampskip og jernbane gjorde for eksempel at den tradisjonelle røyerttrafikken mistet sin betydning. Et langt større problem var det nok likevel at de gamle sagbruksprivilegiene ble avskaffet. I 1860 ble det tillatt å anlegge eksportsager hvor som helst, og tyngdepunktet i sagbruksnæringen flyttet seg raskt fra Vestfossen til Drammen, der det ble anlagt flere store dampsager. Dermed startet et ny langvarig kriseperiode.

Vestfossen sentrum sett fra Strandajordet før brannen i 1880.

Symptomatisk nok var Ekers bryggeri en av de få virksomhetene som ble startet i denne perioden. Avisene beskrev nemlig Vestfossen som et sted der fyll og slagsmål var i ferd med å ta fullstendig overhånd. En liten optimisme kunne spores omkring 1870, da to nye bedrifter ble etablert i en helt ny bransje, nemlig Vestfossen Træmassefabrik og Borchs Træsliberi. Dette var de to første treforedlingsbedriftene i Drammensvassdraget, men det skulle enda gå flere år før den bransjen for alvor fikk noen betydning. De to små sliperiene greide knapt nok å erstatte de arbeidsplassene som gikk tapt med sagbrukene. I 1879 brant dessuten Ekers Papirfabrik, som antagelig var de to sliperienes hovedkunde, og fabrikken ble ikke gjenreist. Året etter ble Vestfossen herjet av en enda større brann.

Den store brannen i 1880

Natt til 24. april 1880 ble Vestfossen herjet av den store bybrannen som rammet 104 hus og gjorde 700 mennesker husløse. Brannen rammen størstedelen av boligbebyggelsen på Semssiden og en del på Foss-siden, samt spinneriet, veveriet, stangjernshammeren, spikerhammeren og flere sag-og møllebruk. Begge tresliperiene overlevde derimot brannen. Mange av bolighusene på Foss-siden slapp også unna, men dette området ble rammet av en brannet par år seinere. Dessuten ble flere gamle bygninger revet i forbindelse med gatereguleringen og gjenreisningen etter brannen.

Den nyopprettede bygningskommunen ledet arbeidet med gjenoppbyggingen, og flere steder ble fjellknauser sprengt vekk for å gi plass til et rettvinklet gatenett med Storgata som hovedferdselsåre. Bygningskommunen forsøkte også å påby at det skulle bygges i teglstein, men selv om en del gikk foran med gode eksempler, besto tettstedet fortsatt i stor grad av trebebyggelse. Det ble imidlertid bygd større enn før, og antall hus ble derfor færre. Innbyggertallet i Vestfossen sentrum ble aldri like stort som det hadde vært før brannen.

Treforedlingsindustriens epoke

Ekers Træsliberi og Vestfos Cellulosefabrik omkring år 1900.

Selv om de to første treforedlingsbedriftene i Vestfossen ble etablert rundt 1870, var det først med anleggelsen av Vestfos Cellulosefabrik i 1886 at denne bransjen for alvor begynte å dominere tettstedet. Et nystartet aksjeselskap kjøpte tomtene etter den nedbrente stangjernshammeren og bygde en fabrikk som skulle produsere sulfittcellulose som råstoff for papirproduksjon. Dette var det andre forsøket på å starte en slik bedrift i Norge, og det første hadde vært en total fiasko. Også Vestfos hadde en vanskelig start, men utover på 1890-tallet utvidet bedriften kraftig og kjøpte opp alle tomtene på nordsiden av fossen. I 1907 kjøpte det også tomtene på motsatt side etter det nedbrendte Ekers Træsliberi. Her ble det anlagt papirfabrikk og kraftstasjon. Cellulosefabrikken hadde dermed i løpet av en 20-årsperiode definitivt etablert seg som hjørnesteinsbedriften i Vestfossen. På det meste sysselsatte bedriften over 400 mennesker.

Vestfos var den desidert viktigste enkeltbedriften, men det var langt i fra den eneste industrivirksomheten som ble etablert under den nye industrialiseringsbølgen som startet på 1880-tallet. Utenfor Vestfossen, der Ekers Papirfabrik hadde ligget, kom først Ekers Chemiske Fabrik og deretter Fredfoss Uldvarefabrikk, som i løpet av et par tiår etter starten i 1895 vokste til å bli en av landets ledende tekstilbedrifter. I nærheten lå også den lille verkstedbedriften Sandholt Mek. Verksted.

På selve tettstedet ble både bryggeriet og de to tresliperiene gjenreist etter brannen, men ingen av disse virksomhetene viste seg å være levedyktige i det lange løp. Det var heller ikke Vestfossen Dampsag, mens derimot Ekers Dampsag viste seg å bli en bedrift som fikk et langt liv. Seinere skapte også elektrisiteten grunnlag for ny industri, med Vestfossen Trævarefabrik som den viktigste etableringen.

Storgata i Vestfossen 17.mai 1914.

En viktig industribedrift var også Vestfossen Meieri, som ble etablert i 1886, med eget handelslag og melkeutsalg. En rekke landhandlerier, dagligvareforretninger og bakerier ble etablert, men også manufakturforretninger, slaktebutikker og andre spesialforretninger. Stedet hadde også to hoteller, Thoresens Hotell og Vestfossen Privathotell. Dessuten var stedet kjent for det årlige Vestfossmarken, som hvert år i februar samlet store menneskemengder.

Sammen med næringslivet blomstret også kulturlivet. Både idrett og musikkforeninger er kjent fra slutten av 1800-tallet, men først på begynnelsen av 1900-tallet ble det etablert stabile organisasjoner, som Vestfossen Hornmusikkorps (1909), Vestfossen Idrettsforening (1910), Vestfossen Sanitetsforening (1914), Vestfossen Mannskor (1916), Vestfossen Kristelige Ungdomsforening og Vestfossen salongorkester (1923). I mellomkrigstida vokste det også fram en aktiv speiderbevegelse, og etter krigen ble blant annet Vestfossen Røde Kors (1946) og Vestfossen Jente & Guttekorps (1949) etablert.

Guttemusikken i Storgata.

Arbeiderbevegelsen satte også i stor grad sitt preg på stedet. Vestfossen Arbeiderlag, som ble stiftet i 1883, var et viktig debattforum, og foreningens lokaler var en sosial og kulturell møteplass. Etter hvert overtok imidlertid Vestfoss Fagforening disse funksjonene, og det var denne foreningen som bygde Vestfossen Folkets Hus.

Vestfossen Bygningskommunen var også en viktig institusjon i lokalsamfunnet. Styret la planene for gjenreisningen av Vestfossen etter brannen i 1880, og den sto i spissen for Vestfossen frivillige brannvesen. Først etter ander verdenskrig overtok Øvre Eiker kommune ansvaret for brannvesen, vannforsyning, vedlikehold av veier, reguleringsplaner og andre tekniske oppgaver.

Skolesentralisering omkring 1960 var en viktig begivenhet. Fram til dette hadde Vestfossen skole bare vært for barna på tettstedet, mens de som bodde i omegnen var fordelt på Horne skole, Røkeberg skole, Brekke skole og Lunde skole.

Industridød og kultur

Storgata i Vestfossen omkring 1970.

En dramatisk begivenhet i Vestfossens historie var konkursen ved Vestfos Cellulosefabrik i 1967. Riktignok ble fabrikken raskt overtatt av Greåker Cellulosefabrik, men i 1970 ble det besluttet å legge ned produksjonen for godt. I 1966 avviklet også De Forenede Uldvarefabrikker produksjonen ved Fredfoss, slik at Vestfossen i løpet av få år mistet nærmere 500 arbeidsplasser.

Industridøden omkring 1970 fikk ikke så store konsekvenser som mange fryktet, fordi de fleste raskt fikk arbeid andre steder på Eiker eller ble dagpendlere til Drammen eller Kongsberg. I Vestfossen ble det også etablert flere mindre industribedrifter som skaffet en del arbeidsplasser, men forsøkene på å trekke ny storindustri til stedet mislyktes. Det samme gjorde forsøkene på å etablere en næringspark med kjøpesenter i de gamle fabrikklokalene på 1980-tallet. De eneste planene som ble realisert var diskoteket Dirty Dancing, som i flere år var ett av de mest populære utestedene i distriktet. På 1980-tallet ble også Riksvei 35, hovedferdselsåren gjennom stedet, lagt om slik at gjennomgangstrafikken ble ledet utenom deler av sentrum. Det ga mindre trafikk i Storgata, men førte til at torget og en del av den eldste bebyggelsen ble fjernet.

Utover på 1990-tallet ble det lansert flere kulturprosjekter for å få tatt i bruk bygningsmassen etter cellulosefabrikken. Gjennombruddet for dette kom imidlertid først i 2001, da kunstneren Morten Viskum kjøpte deler av bygningene og etablerte Vestfossen Kunstlaboratorium. Kort etter ble begrepet «Kulturhovedstaden Vestfossen» lansert, og dette ble etter opprettet som en stiftelse. De seinere årene har flere profesjonelle kunstnere og kulturaktører etablert seg i Vestfossen og ved Fredfoss Kulturpark like utenfor sentrum.

Bedrifter

• Carl Erichsen & Co, landhandel, ble registrert i 1887.
• Vestfossens Aktiebogtrykkerie, registrert 1876.
• Vestfossens Spare- og Forbrugsforening, landhandel, eksisterte 1881-1889.
• Vestfossens Spare-og Husholdningsforening, landhandel, eksisterte 1875-1878.

Flyfoto

• 

  Flyfoto fra vest rett etter andre verdenskrig.

• 

  Flyfoto fra sør på 1950-tallet.

• 

  Flyfoto fra sørøst på 1950-tallet.

Galleri

• 

  Vestfossen sett fra Smellhaugen før 1880.

• 

  Vestfossen sett fra Strandajordet før 1880.

• 

  Plassen Stranda med Vestfossen i bakgrunnen.

• 

  Vestfossen sett fra Øvre Fåsen på 1890-tallet.

• 

  Bedehuset i Fossgata ble bygd i 1864 og innviet som kapell i 1902. Dette bildet er tatt omkring 1900.

• 

  Holmefossen med Vestfossen bru i bakgrunnen. Bildet er tatt på begynnelsen av 1900-tallet.

• 

  Vinterbilde fra Storgata omkring år 1900.

• 

  Storgata i Vestfossen på begynnelsen av 1900-tallet. Den store trebygningen til venstre på bildet er Halvorsethgården, som brant i 1904.

• 

  Ellingsbakken i Vestfossen omkring 1910.

• 

  Storgata i Vestfossen på begynnelsen av 1900-tallet.

• 

  Storgata sett fra Fosshaugen før 1915.

• 

  Storgata krysser Vestfosselva på Vestfosssen bru.

• 

  Storgata i Vestfossen på begynnelsen av 1900-tallet sett fra brua.

• 

  Storgata i Vestfossen på begynnelsen av 1900-tallet sett fra brua. Bildet er manipulert, med flagg og bokstaver på kjøpmann L.G.Nedbergs gård.

• 

  1. mai-toget i Vestfossen kort før 1920.

• 

  Vestfossen omkring 1920 med jernbanestasjonen, sett fra Fåsen.

• 

  Halvorsethgården i Storgata.

• 

  Detaljbilde fra Vestfossen i 1970. Vi ser jernbanesporet til cellulosefabrikken.

• 

  Bebyggelsen ved Jutebrua i utkanten av Vestfossen.

• 

  Fra stua til familien Lauritzen. Foto fra 1912.

• 

  Vestfossen sett fra Spæren på 1920-tallet.

Kilder

• Elster, Johan: «Kvernene ved Holmefoss og deres eiere», i Eikerminne 1963
• Strøm, Hans: Physisk-Oeconomisk Beskrivelse af Eger Præstegjeld. Utg.1784
• Johnsen, Nils: Eker. Træk av en storbygds saga. Utg.1914
• Moseng, Ole Georg: Sigden og sagbladet. Eikers historie bind 2. Utg.1994
• Bjarnar, Ove: Elvekulturen. Eikers historie bind 3. Utg.1994