Vestfossen Idrettsforening

Vestfossen Idrettsforening er et idrettslag i Øvre Eiker kommune, som hovedsaklig rekrutterer medlemmer fra Vestfossen og nærmeste omegn. Foreningen ble startet i 1910 og har gjennom hele sin historie vært et allidrettslag med tilbud innenfor en rekke ulike idretter. I dag satser klubben spesielt på barneidrett, med tilbud til barn mellom 4 og 8 år. Foreningen har egne særgrupper for fotball, håndball, ski, turn, tennis og trim. Klubben har utendørsanlegg med klubbhus på Strandajordet Idrettspark og er dessuten hovedbruker av Vestfossen Flerbrukshall. Foreningen er også en drivkraft bak det årlige arrangementet Vestfossmarken.

Oversikt over foreningens historie

Forhistorie og stiftelse

Den organiserte idretten i Vestfossen kan spores tilbake til 1890-tallet, da Vestfossen Skiløberforening nevnes. Fra 1896 var navnet Vestfossen og Omegn Skiklub, med langrenn og hopp på programmet. Den første skibakken som nevnes, og "Sløyferennet ved Røkebergtjenn" var en av vinterens store begivenheter - premiene var hvit sløyfe til vinneren, blå sløyfe til nummer to og blå sløyfe for tredjeplass.

Fotballen kom til Vestfossen rett etter århundreskiftet, visstnok innført av brødrene Nordnes fra Bergen, som flyttet hit i 1904. Pionerene holdt til på Fredfoss Uldvarefabrikk, der en hadde tilgang på avkappede tøyfiller som kunne knyttes sammen til en ball. Men den nye sporten spredte seg raskt, og det ble dannet flere gutteklubber, med Mercantile Kubberud som den fremste. I 1906 ble Vestfossen Fotballforening stiftet med hjemmebane på Snuten ved Fosskrysset, der en spilte den ene omgangen i medbakke og den andre i motbakke.

Ved siden av fotball og ski, var det også populært med skøyteløp på Fiskumisen og i Hølen i Vestfosselva, og idretter som boksing, bryting og turn hadde også sine tilhengere. Tanken om å samle alle disse greinene i en og samme forening oppsto visstnok en desemberkveld på Josefa Olsens beryktede sjenkested i Jernbanegata, mens den offisielle stiftelsen skjedde i nabobygningen, Vestfossen Arbeiderforenings lokale, torsdag den 20.januar 1910. Her ble det vedtatt å forandre navnet på Vestfossen og Omegn Skiklub til Vestfossen Idrettsforening. Styret fortsatte imidlertid, og den nye foreningens første formann ble dermed Hildor Foss.

1910-1930: Ski, fotball og herreturn

Ut i fra det lille en vet om foreningens historie de første årene, var det fortsatt skisporten som i stor grad dominerte. Hopprennene foregikk nå i Smørgravbakken, og dette var en av vinterens store festdager, men musikk av Vestfossen Hornmusikkorps både i bakken og på dansefesten om kvelden. Korpsets honorar var visstnok 1 flaske konjakk og 1 flaske sprit. Foreningen rekrutterte imidlertid flere gode hoppere, og i 1916 ble Harald Andreassen uttatt til å representere Norge i et internasjonalt renn i Sverige. Også den gamle storløperen Knut Holst meldte overgang fra Eiker Ski & Ballklubb, og en periode var han Vestfossen Idrettsforenings formann.

Kamp på Såsenplassen, som var foreningens hjemmebane på begynnelsen av 1920-tallet.

På Snuten var det fortsatt fotballkamper, men også oppvisninger i herreturn. VIFs fotballag i denne perioden skal for øvrig ha utmerket seg mer med harde tacklinger enn med godt spill. På en bortekamp på Steinberg var det så ille at kampen ble avbrutt og en rasende folkemengde jaget Vestfossens spillere nesten helt til Hokksund. Fotballgutta var heller ikke fornøyd med den behandlingen de fikk i egen forening, og i 1915 brøt de ut og dannet Ski-og Ballklubben Storm, med bane på Smørgravsletta. Det varte imidlertid ikke mer enn tre år før fotballen var tilbake i foreningen. Samtidig begynte opparbeidelsen av en ny fotballbane ved Såsen. Såsenplassen ble VIFs første skikkelige fotballarena, med horisontalt dekke. Den var imidlertid bare i bruk i seks sesonger, fra 1919 til 1924. Det oppsto nemlig konflikt med naboen, som stadig fikk baller inn på sin eiendom, og det endte faktisk med rettssak, der Idrettsforeningen ble dømt til å betale erstatning og til å sette opp en høyt gjerde. Etter dette lå fotballen i dvale i fire år, før det i 1928 ble anskaffet en ny bane ved Spæren. I 1915 kom det også en ny giv for skisporten, med den nye Skarrabakken - en virkelig storbakke på 45 meter. Det viste seg imidlertid at vindforholdene i den nye bakken var svært vanskelig, og alt i 1934 var skiløperne tilbake i Smørgravbakken igjen. Det var kanskje ikke noen ideell løsning, siden unnarenna krysset landeveien mellom Hokksund og Vestfossen, men trafikken var ikke større enn at det gikk an å stoppe hester og biler som kom når det var en hopper i farta.

1930-1950: Arbeideridrett og samling på «Idretten»

Fotballkamp på Spærenbanen rundt 1930, før "Idrettens hus" ble bygd.

Den nye given på slutten av 1920-årene kan ha sammenheng med at VIF på dette tidspunktet fikk en lokal konkurrent. Arbeidernes Idrettsforbund var i framgang etter at flere idrettsforeninger hadde oppfordret medlemmene til streikebryteri, og i 1928 fikk også Vestfossen sitt arbeideridrettslag - Vestfoss AIL. Også her var det fotball og ski som dominerte. Ski-og Ballklubben Storms gamle bane på Smørgravsletta ble gjenopptatt, og foreningen leide Dokkabakken, en mindre hoppbakke i nærheten av Skarrabakken. Dessuten sto både boksing og skogsløp på programmet. Med rundt 130 medlemmer ble AIL raskt en betydelig utfordrer til Vestfossen IF.

Vestfossen Idrettsforening fortsatte arbeidet med det nye anlegget på Spæren. Ei gammel arbeidsbrakke ble flyttet fra Hakavik Kraftstasjon, og den ble foreningens første klubbhus. Neste skritt var å få innlagt vann. Det fantes i sentrum av Vestfossen, men det var nesten en kilometer derfra til Spærenbanen. Den 1 meter dype grøfta måtte graves på dugnad av foreningens medlemmer, men oppslutningen var god. På én dag kunne det stille 40 mann som til sammen gravde nesten 200 meter. Det var sommeren 1932. Samme år fikk foreningen sin første store sponsor - Langaards Tobaksfabrik. På gjerdet mot Kongsbergveien ble det malt "Langaards Mixture" og "Langaards Karvet Blad" over en lengde på til sammen 90 meter.

Neste skritt var å bygge et skikkelig klubbhus ved Spærenbanen. «Idrettens hus» ble reist og sto ferdig i 1934, med garderober, kjøkken, vaktmesterbolig og en stor festsal med scene. Det ble raskt et mye brukt forsamlingslokale, og et borgerlig alternativ til AIL og sosialistene på Folkets hus. Både huset og fotballbanen ble etter hvert kjent under navnet "Idretten", og i mer enn 50 år var dette foreningens samlingssted. Salen ble brukt av turnerne, som nå omfattet både menn og kvinner, etter at damene hadde startet sin egen turngruppe i 1930. Ute på idrettsplassen ble det holdt store turnoppvisninger, og her spilte fotballaget sine kamper. Fra og med 1931 deltok foreningen i fotball-NM, men før krigen lyktes det aldri å komme lenger enn til 1.runde.

Sportslig sett var nok skigruppa fortsatt den ledende på 1930-tallet, med unge og lovende hoppere som Tor Asmyhr, Alf Weman, Johan Besseberg og Andreas Wilberg, og langreddsløpere som Olaf Hals og Konrad Hals. Foreningen arrangerte fortsatt hopprenn i Smørgravbakken, og i 1932 arrangerte VIF i samarbeid med Bakke IF for første gang Hoensvannsløpet, et turlangrenn som samlet mange deltakere. Enda større oppslutning var det nok likevel om det årlige «Potetkjellerrennet», et uhøytidelig renn der både gamle og unge deltok.

Det skal også nevnes at Vestfossen IF i mellomkrigstida hadde ei aktiv teatergruppe, med Oskar Røkaas som drivkraft. Det satte opp både klassiske teaterstykker og syngespill som «En søndag på Amager» og «Til seters» i samarbeid med Vestfossen Salongorkester. Ei annen viktig og driftig gruppe var den såkalte «Damegruppa», som gjorde en stor innsats for å få inn penger til driften av foreningen. Det forteller mye om denne gruppas betydning at Vestfossen IFs første æresmedlem var Damegruppas grunnlegger og mangeårige formann, Anette Andreassen.

Mot slutten av 1930-årene ble det etter hvert en oppmykning i forholdet mellom Vestfossen IF og Vestfoss AIL. Blant annet arrangerte de to foreningene en felles pinseturnering i fotball, og en begynte å diskutere en sammenslåing. Det ble det imidlertid ikke noe av før ander verdenskrig brøt ut, og all idrettsaktivitet ble liggende i dvale i fem år. Først på generalforsamlingen i 1945 ble sammenslåingen gjennomført, og igjen var idretten i Vestfossen samlet i én stor forening.

1950-tallet: Fotballens storhetstid

Det store spørsmålet de første årene etter krigen, var anleggelsen av et kommunalt sentralanlegg for fotball. Mange i Vestfossen var skeptiske til dette, i og med at den nye Øvre Eiker Stadion ble liggende nærmere Hokksund enn Vestfossen. Etter hvert innså en likevel at dette var den eneste muligheten for å få en gressbane i bygda, og foreningen gikk inn i et samarbeid med de andre fotballforeningene på Øvre Eiker - Hokksund Ski & Ballklubb, Falk-Kameratene og Eiker-Kvikk. Ellers var satsning på aktiviteter for barn og unge noe av det som kjennetegnet foreningen i etterkrigsårene. Alt før krigen var det opprettet ei juniorgruppe som skulle arbeide for rekruttering til fotball og ski. Etter krigen fikk fotballgruppa sin egen junioravdeling, med et lag som flere år på rad ble kretsmestere i aldersbestemte klasser. Også turngruppa satte barneturn på programmet, og i 1952 arrangerte foreningen for første gang det store barnekretsturnstevnet. Samtidig ble flere nye idrettsgreiner tatt opp: Håndball, fri-idrett, bandy, orientering, tennis og ishockey. Flere av disse gruppene var bare i aktivitet noen ganske få år. O-løperne gikk inn i Eiker O-lag da dette ble stiftet i 1960, mens det var aktivitet i håndballgruppa, både på dame-og herresiden i to perioder, fra 1945 til 1951 og fra 1960 til 1968. Fri-idrettsfolket satset først og fremst på stafetter og deltok flere år i konkurranser som Holmenkollstafetten, Østkantstafetten og Bøkeskogstafetten, for aktiviteten døde ut på grunn av manglende rekruttering. Fortsatt var det ski, fotball og turn som var de tre store gruppene. Turngruppa, som før krigen hadde vært dominert av turn for voksne, bygde ut et tilbud både for konkurranseturnere og mosjonister, og for alle aldersgrupper fra fem år og oppover. Skigruppa dominerte 15-mannskonkurransene mot andre lokale skiklubber, og samarbeidet med Bakke IF om å arrangere Hoensvannsløpet fortsatt fram til 1960. Deretter satset VIF på sitt eget turløp, Jungerløpet. Likevel var det først og fremst fotballgruppa som bidro til å gjøre Vestfossen IF kjent på 1950-tallet. De gode gutte-og juniorspillerne fra 1940-tallet utgjorde ryggraden i et A-lag som var blant landets beste. Knut Sandengen, Frank Sending, Knut Svendsen, Arne Kleven, brødrene Ole Ekholdt og Ingar Ekholdt, Rolf Ek, Leif Karlsen, Karl Mortensen og flere andre lokale spillere utgjorde et lag som i en tiårsperiode spilte jevnt med noen av landets beste lag. Oppturen startet for alvor i 1952, med opprykk til 1.divisjon i Buskerud, og to år etter ble Vestfossen kretsmester i Buskerud foran sterke lag som Drammens BK, Mjøndalen, Drafn, Strømsodset og Steinberg. Deretter fulgte fem sesonger i Landsdelsserien, mot motstandere som Vålerenga, Gjøvik/Lyn, Raufoss, Frigg og Hamarkameratene. Knut Sandengen ble tatt ut som høyreving på landslaget i 1956, debuterte mot Vest-Tyskland og scoret to mål mot Danmark i Idrætsparken. Han fikk likevel kun 4 landskamper Samtidig ble det arbeidet iherdig for å få grass på Idretten, slik at laget kunne spille der istedenfor på Øvre Eiker Stadion, som en vel aldri hadde sett på som noen ordentlig hjemmebane. Åpningen av den nye grassmatte skjedde 20. juli 1957. Året etter ble det satt publikumsrekord da 3500 mennesker så at Vestfossen tapte knepent 3-2 mot Fredrikstad, som var ett av landets aller beste fotballag. Det var i 3.runde i NM. To år seinere var laget igjen på ferde i cupen, med 6-5 seier i 2. runde etter ekstraomganger på bortebane mot Eik i Tønsberg. Deretter fulgte hjemmekamp mot selveste Lyn fra Oslo. Da ble det imidlertid tap 4-2. Askeladden fra Vestfossen kom aldri lenger enn til 3.runde i cupen. Men i 1960 hadde nedturen for fotballen i Vestfossen alt begynt. I løpet av få år rykket laget ned fra 2. til 5.divisjon. Siden har klubben pendlet mellom 3. og 6.divisjon, og Vestfossen har også levert flere gode spillere til toppklubber som Mjøndalen og Strømsgodset.

1960-1980: Gjennombrudd for turn og håndball

Mens fotballen nådde nye høyder, slet den andre gamle paradegrenen, skihopping, tungt på 1950-tallet. Det ble arbeidet for å få til en ny storbakke ved Såsen, men foreningen greide aldri å finansiere dette prosjektet. Resultatet ble en langt mindre bakke, Nypekollen, som ikke var brukbar når det gjaldt å rekruttere løpere til den moderne hoppsporten. Den idretten som i starten hadde vært foreningens største, forsvant etter hvert helt fra programmet.

Mens 60-tallet var en nedgangstid for hopp og fotball, blomstret langrenn på nytt. Vestfossen hadde ett av distriktets beste stafettlag, med løpere som Helge Hals, Odd Lunde, Odd Weman og Hans Weman, Kristian Haugnes og Kjell Flesaker. Sistnevnte ble tatt ut som skiskytter til OL i 1976, men ble dessverre skadet. Foreningen fikk også anlagt lysløype, men det viste seg at det ikke var nok til å sikre rekrutteringen. På 70-tallet gikk skigruppa inn i en ny periode med laber aktivitet.

På 1970-og 80-tallet var det først og fremst turnsporten som satte Vestfossen på kartet. Foreningen hadde mange turnere på høyt nasjonalt nivå, et par stykker på internasjonalt nivå, og ikke minst en voldsom bredde, både når det gjaldt antall utøvere og variasjon i tilbudet. Mange års systematisk arbeid lå bak denne suksessen. Inger Marie Holte hadde helt siden 1954 hatt hovedansvaret for turninstruksjonen i foreningen, og med den nye gymnastikksalen på Vesfossen skole, som ble tatt i bruk i 1961, fikk en bedre treningsforhold enn i festsalen på Idretten. Det ble satset både på bredde og topp. Turnraketten og Turnsportens dag var årlige massemønstringer, med barneturn, veteranpartier, jazzballett og aerobic. Foreningens beste turner, Sidsel Ekholdt, ble tatt ut på landslaget og representerte Norge under OL i München i 1972, og jenter som Elin Woldstad, Anne Lise Henriksen, Frøydis Lislevatn, Ingun Gislerud og Liv Marit Hansen sørget for en rekke triumfer i kretsmesterskap, junior NM og landsfinaler. I 1976 ble Siri Stenshorne tidenes yngste landslagsturner, og i årene som fulgte tok hun flere NM-titler og representerte Norge i Verdensmesterskapet i 1978 og 1979 før en skade satte en stopper for den videre karrieren. Også Vestfossens jazzballett-tropp og "gymmix" ble lagt merke til både nasjonalt og internasjonalt i denne perioden.

Tidlig i 1970-årene presterte Vestfossens guttelag i fotball av årgang 1956-57 under ledelse av Ulf Olsen en rekke sensasjonelle resultater. Laget slo bl.a. Åmot 19-0, Sigdal/Eggedal 15-0, Bakke 9-0, Nedre Sigdal 22-1, Strømsgodset 9-1 og Kongsberg 6-0. I 1972 spilte guttelaget i alt 31 kamper med 24 seire, 1 uavgjort og 6 tap. Målforskjellen var 159-28. De største scorerne var den gang Stein Olsen (1956-) med 60 mål, Bjørn Smedsrud (1956-) med 38 mål og Barthold Henrik Hals (1957-) med 37 mål. Andre unge og lovende spillere fra denne perioden var Roy Svendsen, Nils Olaf Holtungen, Egil Halvorsen, Odd Aasgaard, Geir Lundebakken, Odd Ekholdt, Tommy Sandengen, Morten Borgan, Per Borgan, John Erik Lund, Øystein Vincent, Arnstein Fjukstad (1957-2015) og Kjell Brandsæg. Noen av disse spillerne hevdet seg også senere på VIFs A-lag.

Av andre viktige hendelser, kan det nevnes at håndballgruppa kom i gang igjen i [[1975], i første omgang med damelag og etter hvert med aldersbestemte lag for både gutter og jenter. Etter at Idretten var blitt satt i stand i 1976, samlet foreningens ungdomsklubb mange deltakere. Det var også stor aktivitet i bordtennisgruppa i en periode på begynnelsen 1980-tallet, og foreningen hadde i mange år ei aktiv styrkeløftgruppe.

1980-2010: Fokus på Strandajordet

I stadig større grad var det anleggssituasjonen som kom i fokus. Idretten hadde gjort tjeneste gjennom snart 50 år, og selv om kjøkken og toaletter var satt i stand, var det vannlekkasjer i taket i festsalen, og i garderobene forekom ofte kuldegrader om vinteren. På fotballbanen lå det ofte speilblank is vinterstid. Om sommeren besto banen av ugrass og om høsten som oftest av søle og sagflis. En ny bane ved skolen fra slutten av 1970-årene løste det mest akutte baneproblemet, men fortsatt var det for mange fotballspillere i forhold til banekapasiteten. Gymsalen var overfylt så deler av turngruppa måtte trene i nedlagte fabrikklokaler. Verst var det kanskje likevel for håndballen, som måtte til Drammen eller Hokksund for å trene og spille kamper.

På begynnelsen av 1980-tallet startet planleggingen av en helt ny idrettspark på Strandajordet, med anlegg for fotball, friidrett og tennis samt klubbhus og idrettshall. Grunnarbeidet startet vinteren 1984, men bare et halvt år seinere ble drømmen bokstavelig talt knust. 150.000 kubikkmeter leire raste ut i Vestfosselva, og det virket helt umulig å bygge et idrettsanegg i dette området. Men den harde kjernen i foreningen nektet å gi opp. Nye planer ble lagt, og i tur og orden kom grusbane, tennisanlegg og den nye, store grassbanen på plass. Dermed fikk fotballen en av distriktets beste grassmatter å spille på. Et par år seinere brant også det nedslitte klubbhuset på Idretten, og forsikringssummen gjorde at en kunne bygge et nytt og flott klubbhus på Strandajordet. For et par år siden ble dessuten grusbanen gjort om til kunstgrass med undervarme, slik at fotballen også vinterstid har fått perfekte treningsforhold. Planene om en egen idrettshall på Strandajordet måtte imidlertid skrinlegges. Det tillot ikke grunnforholdene. Isteden ble det til at kommunen bygde en flerbrukshall ved Vestfossen barneskole, som sto ferdig i 1998. Dermed fikk også håndball og turn et fast tilholdssted. Ikke minst i håndballgruppa har det ført til en kraftig økning i aktiviteten, og håndballen har for alvor etablert seg som en av de største greinene i VIF.

Med nytt tennisanlegg blomstret også interessen for denne sporten, og det var stor aktivitet på 1990-tallet. Seinere har medlemstallet gått en del tilbake, men tennisgruppa har likevel holdt det gående i 20 år. På skifronten var tredje generasjon Weman, Thomas Weman, en av landets beste juniorløpere tidlig på 1990-tallet. Dessuten representerte Clas Brede Bråthen Vestfossen da han ble Norgesmester i hopp i 1994. I de seinere år har foreningen blitt med i samarbeidsprosjektet Eiker Ski Team, og ny lysløype i Ormåsen har gitt bra treningsforhold også for dem som driver med denne tradisjonsrike greinen. Fortsatt arrangeres Jungerløpet, både på ski og som terrengløp, begge deler med Roar Bjerk som primus motor gjennom mange år.

Det som først og fremst har vært satsningsområdet de siste årene, er allidrett for de minste. På dette feltet regnes Vestfossen som en av foregangsklubbene i Buskerud. Dessuten er det planer om å videreutvikle Strandajordet med flere nærmiljøanlegg, som et tilbud til dem som ikke driver med organisert idrett. Det må også nevnes at Vestfossen IF var en av de foreningene som spilte en aktiv rolle for å få i gang Vestfossmarken igjen fra begynnelsen av 1990-tallet, og dette har blitt en viktig inntektskilde for klubben ved siden av mange andre. Det kan for eksempel nevnes at Vestfossen er en av de foreningene i Buskerud som får inn mest penger gjennom Norsk Tippings "grasrotandel" - bare storklubbene Strømsgodset og Mjøndalen er større.

I 2009 vant Vestfossen overraskende NM i beach-håndball, men eller har ikke foreningen gjort seg særlig gjeldende på toppidrettsnivå de siste tiårene. Derimot har den rekruttert en del av landets viktigste idrettsledere. Anders Besseberg har i flere år vært leder for det internasjonale skiskytterforbundet, og søstrene Inger Marie Holte og Tove Paule har hatt viktige posisjoner i det internasjonale turnforbundet. I 2007 ble Tove Paule også valgt til Idrettspresident slik at VIF ved hundreårsjubileet har den øverste lederen for norsk idrett blant sine medlemmer.

Bildegalleri

Fotball

• 

  Fotballkamp på Såsenplassen i 1922.

• 

  VIF's målmann i 1922, med tilnavnet "Pipen".

• 

  Juniorlag fra Vestfossen på 1920-tallet.

• 

  Kamp på Spærenbanen rundt 1930.

• 

  Fotballag på 1930-tallet.

• 

  Porten inn til «Idretten» ved Spæren.

Ski

• 

  Langrenn ved Idretten i mellomkrigstida.

Kilder

• Vestfossen Idrettsforening 100 år 1910-2010