Sem (Øvre Eiker)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Sem
Sem utenfor Hokksund - WF235.jpg
Foto: Widerøes flyveselskap (1961).
Sokn: Haug
Kommune: Øvre Eiker
Fylke: Buskerud
Gnr.: 73
Postnummer: 3300 Hokksund

Sem er en matrikkelgård (gnr. 73) i Haug sokn i Øvre Eiker.

Navnet

Beliggenhet og topografi

Opprinnelse og forhistorie

Arkeologiske funn og kulturminner

Inntil for få år siden visste en svært lite om Sems forhistorie, men arkeologiske undersøkelser i perioden 2013-2016 har avdekket oppsiktsvekkende funn fra jernalderen. Trolig har dette området vært viktig helt siden det ble tørt land i løpet av yngre steinalder.

Steinalderen

Terrenget rundt Sem ligger rundt 15-20 m.o.h., og det har derfor stått under vann fram til slutten av steinalderen. Det er imidlertid funnet steinalderreskap på Semsmoen 1-2 kilometer nordvest for gårdstunet, blant annet ei såkalt «Nøstvethakke» fra yngre steinalder.[1] Det er også funnet ei skafthulløks, der funnstedet ikke er kjent.[2]

Jernalderen

De arkeologiske undersøkelsene tyder på at Sem har vært en svært viktig sted fra bronsealderen, gjennom hele jernalderen og inn i vikingtid og middelalder. Deter funnet spor etter en rekke bygninger av ulik størrelse, et gravfelt med 10 større hauger og en rekke kokegroper og avfallsgroper. Gjenstandsfunnene omfatter en mengde vektlodd, spinnehjul, fragmenter av gryter, produksjonsavfall, spennefragmenter av korsformede spenner og en likearmet spenne, perler, mynter og betalingsgull, samt to beslag som trolig har sittet på et irsk relikvieskrin fra 6-700-tallet. Det har utvilsomt foregått både produksjon og varebytte på stedet, i tillegg til bosetning. Mye tyder derfor på at Sem i denne perioden har vært en såkalt «sentralgård», der en lokal stormann har rådet over spesialiserte håndverkere og arrangert sesongmessige markeder der det foregikk varebytte. I tillegg kan det ha vært et kultsted. En av bygningene på stedet var et 16 meter langt stolpehus med enorme dimensjoner.[3]

Middelalderen

Sem har trolig hatt en viktig posisjon i bygda også inn i middelalderen, men det finnes svært lite kilder om gårdens historie i denne perioden.

Høymiddelalderen (1050-1350)

I den lokalhistoriske litteraturen omtales gården ofte som «Sem kongsgård», og mange mener at den har hatt en slik funksjon helt fra det norske kongedømmet ble etablert. Nils Johnsen mener det er rimelig at Sem var kongsgård «i Vestfoldkongenes tid». Tord Pedersen skriver i Drammens byhistorie at Sem var en gammel kongsgård som hadde tilhørt kronen «fra den eldste tid», uten at han dokumenterer dette nærmere.[4]

Det kan ikke utelukkes at Sem har vært bosted for kongens lokale ombudsmann. I hvert fall gjør både de rike arkeologiske funnene fra førhistorisk tid og gårdens posisjon i seinmiddelalderen at det er rimelig å anta at dette har vært en av de største og viktigste gårdene i bygda også i høymiddelalderen.

Adelsmannen Svein Basse, som omkring 1240 ble landsforvist under kong Håkon Håkonsson, har blitt knyttet til Sem, men det er vanskelig å finne primærkilder som kan bekrefte dette.[5]

Seinmiddelalderen (1350-1500)

I 1388 ble adelsmannen Benedikt Nikolausson, tidligere slottsfogd på Akershus, forlenet med Eker len, og han residerte som lensherre på Sem i mer enn 50 år. Lenet omfattet Eiker, Modum og Tverrdalene (Sigdal, Eggedal og Krødsherad), samt inntektene av skipstoll og kongskjøp ved Drammensfjorden. Det ble utdelt av dronning Margrethe som pant for en pengesum som kronen hadde lånt av Benedikt.[6]

Sem ble også brukt som residens av Torgaut Bengtsson, som etterfulgte faren som lensherre i 1442. Gården ble sannsynligvis også benyttet av Gaute Toraldsson Kane, som nevnes som «sysselmann» på Eiker i 1446 og 1448.[7]

Rundt midten av 1400-tallet ble Eiker igjen underlagt Akershus len. Sem trolig blitt disponert av lensherren og muligens brukt som residens for hans betrodde menn. Det er imidlertid ikke kjent hvem som bodde på gården i denne perioden.

1541-1602: Adelsslekten Litle

1541-1551: Peder Hanssøn

Våren 1541 ervervet lensherren i Akershus, Peder Hanssøn, Sem som sin private eiendom. Dette var ledd i et systematisk oppkjøp av jord-og skogeiendommer i nedre del av Drammensvassdraget, der Peder Hanssøn og hans etterkommere fikk en dominerende posisjon i sagbruksdrift og trelasthandel. Han valgte Foss som hovedgård, men Sem hadde også en framtredende posisjon.

1551-1602: Hans Pederssøn

Da sønnen, Hans Pederssøn, ble utnevnt til rikskansler i 1592, brukte hans Sem som sin setegård, mens moren, Ingeborg Nilsdatter Gyldenløve residerte på Foss. I 1595 var han vertskap for biskop Jens Nilssøn, og besøket er skildret i biskopens reiseopptegnelser:

«Der effter gick Hans Pederssen och bispen hiem i prestegaarden och gick Hans op met bispenn paa hans kammer, och der skenchte bispen hannem 3 eller 4 maarskin och 6 hermelin. Siden lod Hans sin tiennere hente en liden stenflaske aquæ vitæ och skienchte bispen, och igaar skienchte hand bispen en liden tønne syltedt Ingefær.»

1602-1648: Krongods og lensherreresidens

I 1602 bestemte kong Christian IV at Eiker på nytt skulle skilles ut som eget len, med Sem som lensherreresidens. Han tvang derfor igjennom et makeskifte med Hans Pederssøn, og han besøkte selv Sem i mars 1602 og utnevnte en kommisjon som skulle ha ansvar for denne saken. Hans Pederssøn flyttet til Foss, men seinere samme sommer begynte han på nytt å bruke Sem som residens. Da kong Christian fikk bud om at kansleren «nu nyelig er inddragen paa gaarden og den igjen indtaget» vendte tilbake, og makeskiftet ble undertegnet på Akershus den 17. september. Deretter dro kongen til Sem, der han boende og i seks uker - fra omkring 20. september til 4. november. Hans Pederssøn døde samme høst.[8]

I tillegg til hovedgården, som var verdsatt til 11 skippund tunge, omfattet makeskiftet ni andre gårder på Eiker: Berg, Spæren, Fåsen, Lille Fåsen, Store Hals, Lille Hals Skjøl, Store Kolberg og Lille Kolberg. Dette «Semsgodset» omfattet mye skog, samt Semssagene ved Vestfossen med tilhørende vannrettigheter. Fram til omkring 1720 utgjorde dette et samlet gods.

1603-1614: Lorens von Hadelen

I 1603 ble opprettelsen av Eker len gjennomført, og Lorens von Hadelen ble utnevnt til lensherre. Han hadde alle faste inntekter fra lenet «fritt og kvitt, samt inntektene fra Drammen tollsted. I tillegg hadde han ansvaret både for driften Semssagene og for oppbyggingen av det Egerske bergverk med smeltehytte i Vestfossen. Av allmuen på Eiker ble han imidlertid anklaget for overgrep og maktmisbruk, og i desember 1613 ble han stevnet for Herredagen. Dette førte til at han ble avsatt som lensherre, i tillegg til at han ble idømt store bøter.

1614-1618: Klaus von Ahnen

Etterfølgeren, Klaus von Ahnen, var lensherre og bodde Sem fra 1614 til 1618

1618-1626: Hartvig Huitfeldt og Bente Jonsdatter Skak

Hartvig Huitfeldt var lensherre fra 1618 til 1626. I hans tid ble det gjennomført betydelige byggearbeider for å sette Sem i mer tidsmessig stand. I 1620 fikk Huitfeldt oppført en ny fløy, som inneholdt borgstue, portkammer og fogdekammer. Dessuten fikk han bygd et fangehus «med to fængsler at forvare misdædere i, om behøves». Rundt hele anlegget fikk han bygget et solid forsvarsverk i tre.

For øvrig var Hartvig Huitfeldts periode som lensherre preget av de viktige sølvfunnene i Sandsvær i 1623 og grunnleggelsen av bergstaden Konsgsberg året etter. Sammen med stattholder Jens Juel var han vert for Christian IV da kongen våren 1624 inspiserte de nyoppdagede sølvforekomstene i Sandsvær og grunnla bergstaden Kongsberg. Samtidig fikk Huitfeldt oppdraget med å anlegge en kjørevei fra bergverket til nærmeste havn, som var Bragernes. Denne Kongeveien ble landets første offentlige kjørevei. På Bragernes fikk lensherren ansvar for å bygge et provianthus for det nye bergverket, som var helt avhengig av tilførsel av korn og andre matvarer fra Danmark.[9]

I september 1624 avla kongen nok en gang et besøk på Sem, denne gangen sammen med sin nye kone, Kirsten Munk og en av sønnene fra det første ekteskapet. I den anledning hadde Huitfeldt anskaffet fire stykker blått klede fra Nederland «som blev dragen om væggerne udi kgl. maj.'s prinsens og fru Kirstens gemak paa Sem til hs. maj.'s ankomst».[10] Kirsten og prinsen ble boende på Sem, mens kongen først foretok en ny inspeksjonsreise av bergverket på Kongsberg og deretter fortsatte til Akershus, der han bestemte hvor den nye byen Christiania skulle ligge. Deretter oppholdt han seg igjen på Sem fram til 7. oktober, da han reiste tilbake til København via Strømsø

Opprettelsen av Kongsberg sølvverk førte til at tyngdepunktet i bergverksnæringen raskt ble flyttet vekk fra Eiker, men lensherren - og dermed Sem - beholdt likevel en sentral rolle i bergverksadministrasjonen og oppbygningen av Sølvverket både under Huitfeldt og hans etterfølger.

1626-1640: Ove Gedde, Dorte Urne og deres renessanseslott

Ove Gedde var den som innehadde embetet som lensherre på Eiker lengst tid, fra 1626 til 1640. Han var sterkt engasjert i utviklingen av Kongsberg Sølvverk, der han var medeier, og han oppholdt seg utvilsomt mye i den nye bergstaden. Han residerte imidlertid også i lange perioder på Sem, der han hadde kontroll med den viktige transporten til og fra sølvverket. Dessuten var han opptatt av å organisere tømmerfløtning og tømmerdragning i Drammensvassdraget.

Ikke minst fortsatte Ove Gedde den moderniseringen av bygningene Sem som Hartvig Huitfeldt hadde påbegynt. I 1628 satte han i gang arbeidet med den nye hovedbygningen på Sem. Murere, tømrere, snekkere og smeder ble hentet fra Christiania, Skien og Bragernes. Istedenfor en gammeldags tømmerbygning ble det nå oppført et renessanseslott i bindingsverk, bygd av 94.000 teglstein som ble importert fra Holland. Den sto ferdig i 1635 og ble en herregård i dansk renessansestil. I kjelleren var det proviantlagre av alle slag, blant annet med en øl- og vinkjeller dit lensherren hadde direkte adgang fra stuen i første etasje. Den ene delen av denne etasjen rommet lensherrens leilighet, med panelte vegger og hollandske lerretstapeter. For øvrig besto denne etasjen av en kjøkkenavdeling, samt skolestue og et kammer for barnas privatlærer. I andre etasje var den store festsalen, med kongens og dronningens sengekamre, samt flere gjestekamre for andre prominente gjester. Etasjene ble bundet sammen av vindeltrappen i tårnet, som gikk videre opp til klokketårnet og loftet. Her ble det oppbevart korn og annen proviant som måtte lagres tørt.

Gårdsanlegget besto av en rekke andre bygninger i tillegg til hovedbygningen, deriblant ei borgestue der embetspliktene ble utført og der en kunne ta imot allmuen, samt et eget gjestehus for besøkende som ikke var så prominente at de fikk overnatte i hovedbygningen. Bryggergården hadde, i tillegg til vanlige bryggerhusfunksjoner, også et laboratorium for malmleting. Her var det en vannpost, som fikk tilførsel av vann gjennom en lang ledning av uthulede tømmerstokker. Borggården var brolagt, og bak hovedbygningen lå det et stort hageanlegg. Kongeveien gikk rett forbi, og på motsatt side av den lå staller, fjøs, låve, lade og andre uthusbygninger[11]

Ove Geddes hustru, Dorotea Urne, og barna bodde på Sem. Hun skjenket to alterstaker av messing til Haug kirke til minne om ektemannens hjemkomst fra India. Mer enn hundre år seinere nevner sogneprest Christian Grawe dem i sitt store hylningsdikt Salve & vale, prisca & nove Egerana, som han skrev i 1749:[12] For vores alebast og marmor-altertavle to lysestager staae mod kirkens østre gavle. Dem Dorthe Urne gav, som boede før paa Sem, for Ove Gjedde hun fra Indien fik hjem.

1640-1643: Nils Lange og Mette Ovesdatter Gedde

I 1640 ble Ove Gedde etterfulgt av svigersønnen Nils Lange i embetet som lensherre i Eker len. Han var sønn av Gunde Lange til Fritsø, mens moren, Anne Hansdatter, var datter av Hans Pedersen Litle og søskenbarn av Hartvig Huitfeldt. Nils Lange residerte på Sem i tre år. I 1643 ble han gift med Mette Ovesdatter Gedde, som var en av Ove Geddes døtre. Samtidig ble han utnevnt til lensherre i Brunla og Numedal

1643-1646: Vincens Bildt og Else Andersdatter Friis

Nils Lange ble etterfulgt av Vincens Bildt til Nes som lensherre i Eker. Han og hustruen, Else Andersdatter Friis, ble heller ikke boende på Sem i mer enn tre år. Da ble Vincens Bildt utnevnt til lensherre i Tønsberg len

1646-1648: Hans Lange og Dorte Jakobsdatter Lykke

I 1646 ble Nils Langes eldre bror, Hans Lange, utnevnt til lensherre i Eker, og han flyttet inn på Sem sammen med sin kone, Dorte Jakobsdatter Lykke. De fikk imidlertid heller ingen lang tid på Sem - Dorte døde alt i 1647, og samme høst ble Hans Lange fratatt lenet. Han døde året etter.

1648-1651: Stattholder Hannibal Sehested

Hannibal Sehested, som var gift med Christian IV's og Kirsten Munks datter Christiane, hadde helt siden han i 1642 ble utnevnt til lensherre i Akershus og stattholder i Norge, arbeidet målbevisst for å sikre seg en dominerende posisjon i den norske trelasthandelen. I løpet av få år bygde han opp en privat godssamling i Drammensdistriktet, som også omfattet sagbruk. Et viktig ledd i dette var at han sommeren 1647 tvang Hans Lange til å selge sitt hovedgods, Strømsgodset i Skoger. Da Lange ble avsatt som lensherre i Eker samme høst, ble det ikke utnevnt noen etterfølger. Sehested overtok selv de fuinksjonene som lensherren hadde hatt, slik at Eker i praksis på nytt ble underlagt Akershus len, slik det hadde vært før 1603.

Sehested ønsket imidlertid å overta Semsgodset som sin private eiendom, og det lyktes han med. Han overtalte svigerfaren, Christian IV, til å gjennomføre et makeskifte der han ga fra seg Sem med rundt 50 underliggende gårder på Eiker og i Lier, i bytte mot gods som Sehested eide andre steder i riket. Kongen døde i februar 1648, før makeskiftet var gjennomført, men i april samme år ble det bekreftet av riksrådet på betingelser som var svært gunstige for Hannibal Sehested.[13]

Høsten 1648 mottok Sehested sin svoger, den nyvalgte kong Frederik III og hans dronning, Sofie Amalie, som kom for å bli hyllet til norsk konge av stendene. Under oppholdet på Akershus slott ble makeskiftet bekreftet, og deretter oppholdt kongeparet seg på Sem et par dager, som gjester på Sehesteds private gods.

I tillegg til makeskiftet med kronen, gjennomførte Sehested flere oppkjøp av store private godssamlinger i løpet av 1647 og 1648. Den delen av Nesøygodset som lå i Drammensdistriktet fikk han kjøpt av Christoffer Urne, Fossesholmgodset med 30 gårder og sagbruk kjøpte han av Hans Langes arvinger, Fiskum med 12 gårder fikk han kjøpt av Ove Gedde, mens Ulleland med 8 gårder og Skjelbred med 17 gårder ble kjøpt fra Hartvig Huitfeldts arvinger. I løpet av et par år hadde dermed store deler av Eiker, Lier og Skoger blitt stattholdernes private eiendom. I tillegg fikk han rett til å kreve inn kirketienden i de to bygdene og til å disponere prestegårdenes skoger.

Sehested organiserte det enorme godset i to selvstendige deler, med Strøm og Sem som hovedgårder. Strømsgodset besto av 136 gårder, mens Semsgodset omfattet 183 gårder. 131 av disse lå i Haug hovedsogn, 37 i Fiskum, 8 i Hof prestegjeld i Vestfold og 8 i Modum prestegjeld. Verdien av godset ble anslått til å være 786 tønner hartkorn, mens Strømsgodset ble ansatt til 754 tønner. I tillegg hadde han inntekter fra leding og fôring fra ytterligere 103 gårder på Eiker, og han hadde inntekter fra bøter som ble idømt. Som lensherre var han dessuten øverste påtalemyndighet, og han utnevnte embetsmennene, både verdslige og geistlige.

Som stattholder residerte Hannibal Sehested på Akershus, og han utnevnte en forvalter ved navn Hans Nilssøn til å styre Semsgodset. Han inspiserte imidlertid eiendommene i Drammensdistriktet med jevne mellomrom.

Hannibal Sehesteds økende makt hadde imidlertid skaffet ham fiender blant flere andre av de mektigste danske adelsmennene, og etter hvert mistet han også kongens tillit. Sehested ble beskyldt for økonomiske misligheter, og i begynnelsen av 1651 befalte Frederik III at disse anklagene skulle undersøkes nærmere. Dette førte til at Sehested sommeren 1651 ble tvunget til å frasi seg alle embeter og avstå alle eiendommer til kongen. Dermed ble Sem igjen krongods.

1651-1675: Krongods

Kongen valgte å bortforpakte de adelige setegårdene på Eiker til ulike embetsmann. Dermed gikk altså Hannibal Sehesteds enorme godssamling gikk altså i oppløsning bare 3-4 år etter at den var blitt til. Sem med underliggende gårder ble forpaktet bort til Willum Mechlenburg.

Willum Mechlenburg og Marselis-konsortiet

Willum Mechlenburg kom opprinnelig fra Haderslev, der faren var borgermester. Han kom til Norge i 1648 og hadde flere viktige embeter, blant annet som zahlkommissær og krigskommissær. Som forpakter av Sem fra 1652 til 1663 hadde han mange av de oppgavene som lensherren hadde hatt tidligere, og han regnes gjerne som den siste lensherren i Eker len, før eneveldet ble innført lenene ble erstattet av amter.

Som forpakter av Semssagene ble Mechlenburg sterkt involvert i trelasthandelen, og på 1650-tallet var han antakelig Drammens mest velstående borger. I 1657 bosatte han seg på Bragernes og oppførte en praktfull privatbolig der, det såkalte «Mechlenburg-paleet». På mange måter markerte det flyttingen av det administrative sentrum i distriktet fra Sem på Eiker til Drammen by.

Under de mange krigene som Danmark-Norge var involvert i under Christian IV, opparbeidet kronen seg en enorm gjeld. Den største kreditoren var det internasjonale handelshuset Marselis, som ble ledet av brødrene Selius Marselis, Gabriel Marselis og Leonhard Marselis samt deres svoger Albert Baltzer Berns. Krisen nådde sitt høydepunkt under den mislykkede revansjekrigen 1657-60, da svenskene beleiret København og Båhuslen ble avstått til Sverige. Den dansk-norske statkassen var tom, og løsningen ble å pantsette krongodset, og i februar 1659 ble Sehesteds gods på Eiker overdratt som pant til Marselis. Det ble dannet et konsortium med Gabriel Marselis i spissen, som administrerte den norske godseiendommen. Fra 1668 overtok sønnen, Constantin Marselis ledelsen av dette.

Pantsettelsen innebar ingen større forandring i ledelsen av godset, i og med at Marselis videreførte praksisen med å bortforpakte de ulike delene av godset. Willum Mechlenburg fortsatte som forpakter av Sem, og i perioder også av Fossesholmgodset.

Det var helt urealistisk at kronen skulle greie å innløse de pantsatte eiendommene, og etter Frederik III døde 1670 ble det aktuelt å la Marselis overta eiendomsretten til godset. Sommeren 1672 foretok visestattholder Ove Juul en inspeksjon av Sem og de øvrige godsene i Drammensdistriktet, og dette førte til at Albert Baltzer Berns arvinger året etter fikk skjøte på Sem med underliggende gårder. I skjøtet ble hovedgården, inkludert sagbruk og grunner i Vestfossen, taksert for 11 skippund og 5 lispund. Bygningene på gården var imidlertid i forfall. Ove Geddes praktfulle renessansebygning var nærmest bare en ruin, bare 40 år etter at det sto ferdig, og i løpet av få år forsvant det helt. Mursteinen skal ha blitt brukt som materiale i låvebruer og andre lokale bygninger, mens de hollandske gulvflisene ble gjenbrukt i Fiskum kirke.

Fra matrikler og panteregister

Matrikkel 1647 xxxxgård med landskyld x lispund eller x riksdaler
Gammel matrikkel MN xxx med skyld xx lispund
Matrikkel 1838 MN xx med skyld x riksdaler x skilling
Matrikkel 1887 Gnr.xxx med skyld xx mark xx øre
Areal og antall bruk 2009



1675-1745: Priviligert setegård og bondegods

Marselis-konsortiet hadde ikke noe ønske om å bli sittende med godseiendom i Norge, og dette ble solgt så snart det bød seg en anledning. Sem ble først solgt til oberst Joachim Brochdorff, som omkring 1690 solgte det videre til en annen offiser, oberstløytnant Johan Daniel Richelieu.[14]

Familien Richelieu

Johan Daniel Richelieu kom fra Tyskland og het opprinnelig von Richel, men etter å ha gått i dansekkongens tjeneste som offiser under Den skånske krigen forandret han navnet til «de Richelieu», visstnok for å gi inntrykk at han var i selkt med den berømte franske kardinalen. Han er blitt kalt for «en lykkejeger av nokså tarvelig sort. Flere mindre fine kjærlighetshistorier røber især hans plebeier-natur»".[15]

Oberstløytnant Richelieu var bare eier av Semsgodset i fem år, før han døde i 1695. Godset ble da overtatt av arvingene, og noen år seinere flyttet av av sønnene, Friedrich Christian Richelieu, inn på Sem. Bygningene på gården var da i svært dårlig forfatning, og Richelieu brukte store summer på å sette gårdsanlegget i stand.[16]

Richelieu, som også var offiser, var vel den første eieren som bebodde Sem på mer enn hundre år. Han hadde inntekter fra jordegodset og fra sagbruk og trelasthandel, og i tillegg ble han eier av Hassel jernverk. Han fikk ettermæle som en praktglad levemann som levde på stor fot: «Det førtes en munter. for ikke å si vill selskapelighet på gårdene, og den kostbareste luksus ble utfoldet overalt.»[17] Bakgrunnen for denne beskrivelsen er den innberetningen som sogneprest Peder Anchersen skrev i 1743, der han blant annet beskriver de adelige setegårdenes på Eiker. I 1719 var Richelieu blitt nødt til å selge mesteparten av det underliggende godset, som dermed gikk i oppløsning. Selv døde oberstløytnanten to år seinere, og han men han ble gravlagt under gulvet i Haug kirke, der levningene ble funnet under restaurering av kirken på 1960-tallet.[18]

Madam Weichardt

Da oberstløytnmant Richelieu døde i 1721, bare 30 år gammel, var han i praksis konkurs. Arvingene solgte både Sem og Hassel jernverk til Elisabeth Sophie Hassius, som var enke etter bergmester Michael Weichart. Ved matrikkelutkastet i 1723 er hun oppført som eier, og Sem var da taksert for 12 skippund og 15 lispund tunge samt 2 huder. Det ble sådd 77 tønner med korn, derav 72 tønner havre, samt 150 lass høy. Dessuten hadde gården 6 husmenn, som til sammen sådde 8 tønner med havre. Gården hadde 10 hester, 35 storfe og 20 sauer. Det var med andre ord fortsatt en svært stor gård.

Niels Christensen og det siste kongebesøket

I 1728 solgte Madam Weichardt Sem til Monsieur Niels Christensen, en mann som kom fra bondestanden, men som hadde slått seg opp og blitt en av distriktets største trelasthandlere. Ifølge Anchersen ville han "spille flot kavaler", og han videreførte Richelieus arbeid med å gjenreise bebyggelsen på Sem. Dermed opplevde han å få være vertskap da Christian VI og dronning Sophie Magdalena besøkte Eiker sommeren 1733 og stoppet på den gamle kongsgården for å spise.[19]

Niels Christensen kom imidlertid i økonomiske vanskeligheter, og i 1741 forpaktet han bort driften av Sem til naboen, Olaug Pedersdatter Berg.

Enken Olaug Pedersdatter Berg

Olaug Pedersdatter var født på gården SkjoldhorneEiker og var gift med Ole Pedersen Kårtvedt, som hadde blitt en velstående mann ved å levere varer til Kongsberg Sølvverk. Omkring 1720 hadde de kjøpt storgården Berg av oberstløytnant Richelieu og bosatte seg der. De ble dermed Sems nærmeste nabo. Etter at Ole var død, fortsatte enken Olaug å erverve nye eiendommer. Sem fikk hun altså først gjennom en forpaktningskontrakt, men i 1743 ble hun eier av storgården. To år seinere ble gården delt i to deler, som hun solgte til henholdsvis sønnen og svigersønnen. Det inneldet er periode der Sem etter hvert ble oppdelt i en lang rekke bruk.

Oppdeling av gården etter 1745

Nyere historie

Bedrifta A/S Norsk Ytong lå på området til 2000.

Deling av gården fra omkring 1800

Bruksnummer i 1887-matrikkelen

Se også

Referanser

  1. Kulturhistorisk museum, Oslo: Gjenstand C31441
  2. Kulturhistorisk museum, Oslo: Gjenstand C15038
  3. Ek 2016, s.78-81
  4. Pedersen, s.56
  5. Ek 2006, s.30f
  6. Pedersen, s.61
  7. Moseng, s.111-113
  8. Pedersen, s.137ff
  9. Pedersen, s.140f
  10. Pedersen, s.142
  11. .Einar Sørensen: Kongens Hus på Sem, Eiker
  12. Pedersen, s.143
  13. Pedersen, s.152
  14. Pedersen, s.206
  15. Pedersen, s.357
  16. Pedersen, s.207
  17. Pedersen, s.207
  18. Moseng, s.21
  19. Pedersen, s.208



Kilder




Eiker Leksikons logo.jpeg Sem (Øvre Eiker) inngår i prosjektet Eiker Leksikon og er lagt ut under lisensen cc-by-sa. Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes i denne alfabetiske oversikten. Ønsker du å bidra til delprosjektet? Kontakt Bent Ek på hans diskusjonsside!