Kjeldearkiv:En skomaker og en altmuligmann

En skomaker og en altmuligmann

I 1942 kunne skomaker A. Magnussen feire 50 år på Nordstrand. Omtrent samtidig kunne en annen nevenyttig kar, C. A. Johannesen , feire sin 75-års dag. Begge ble behørig omtalt i lokalpressen.

Folk husker nok det gamle avskallede skiltet: ”A. MAGNUSSEN - Skomaker”, som stod på en furu nede ved veikanten. Alle som kommer til Magnussen blir slått av den lune atmosfære i det lille verkstedet hans i flukt med kjøkkenet. Et gammelt vaskevannsfat med lærbiter i, lester, plugger, hammere, voksbeter og flikker. Hele det lille, rått sammensatte bordet flyter av forskjellige skomakerartikler. Og bak dette ”bugnende” bordet sitter Magnussen selv. Et stort hvitt helskjegg er det første inntrykket en får. Men så fort en begynner å prate med ham, og en kommer ikke derfra uten å slå av en prat med Magnussen, så merker en det lune glimtet i øinene bak brilleglassene. De små muntre øinene nesten skjult av buskete bryn. Mens han prater sitter han gjerne og skjærer i en lærbit. Han har alltid hatt nok å gjøre, Magnussen, det ligger haugevis av sko i skapet og i hylla, for den som engang har gått på halvsåler fra Magnussen, han holder sig til ham. Magnussen kjenner alle skoene og støvlene. Han har aldri behøvd å sette merkelapper på dem. Og han kjenner kundene. Det er mangen en mann i sin beste alder på Nordstrand som aldri har gått på andre enn Magnussens halvsåler.

God gammeldags skomaker

Magnussen sitter på krakken sin med et par nette små damesko i hendene da jeg kommer med beksømmene mine. Sønnen, han Birger, sitter overfor og skjærer rand i en såle. Magnussen har forresten mange barn, gutter og piker, langt op i mot dusinet. Det er mørkt ute og lampa på bordet gjør det hyggelig i kroken hans. En blir satt i den rette stemning. Hele miljøet danner en enhet, for Magnussen er en god, gammeldags skomaker.

Fra gård til gård

Anders Magnussen er født i Setskog i 1866. Som unggutt var han på skogen som all ungdom derfra. Men en dag kom det en svensk skomaker til gårds. Han trengte en svenn og Anders slo til. Så drog de da, han og svensken, fra gård til gård og sydde skotøi. Det var godt skotøi – sier Magnussen – skaftestøvler av godt lær. Vi var ofte en 5-6 uker på samme gården og kunne sy en 30-35 par om gangen. Særlig før jul var det hardt strev, men vi levde godt. Gårdene sloss om å kjøre maskinene våre, for hadde de først dem, så måtte vi kommer efter. Magnussen småklukker dypt i skjegget: ”Å nei, presten var ikke noe verdt han, sammenlignet med skomakera.” Han ble kalt ”Vaffel-svensken”, for fikk han ikke rømmevafler, så reiste han.

Til byen

I slutten av 1880-åra drog Magnussen til byen. Skomakersvenn, ungkar og spillemann. Det gikk godt og i 1892 ordnet han med kjøp av egen forretning. Men i siste liten blev det hele annulert og da stod Magnussen rådvill.Nå var jo imidlertid Nordstrand begynt å ta form som villastrøk. Dessuten var det en mengde gårder der ute, og da det blev avertert en skomakerforretning ledig der, slo Magnussen til, og med to svenner dro han hit. Som den kjernekar han var, fikk han snart mange kunder. Han har sydd små, pene støvler til jomfru Andersen på Gresseter. Han sydde støvler til folket på Lambertsæter, Hellerud, Nordsæter, Lensmannsæter, Hauketo, Ljabru og en mengde andre gårder.Så store villabebyggelsen var det nå ikke den gang, nei.

På flyttefot

Magnussen åpnet sitt skomakerverksted i Sætergrend borte i Ekebergveien omtrent ved Bråten. Derfra flyttet han til Sæterli, nå Pinsefryd, vis a vis Bråten. Derfra videre til Kvikne som den gang het Furulund. Bodde på Nedre Nordstrand en tid, men fant vei op på høgda igjen. Lille Munkerud var hans hjem i noen år. På Steinbråten bodde han i hele 13 år inntil han endelig slo rot i sitt eget hjem nede i Munkerudveien. En kunde tro det var vanskelig å holde kontakten med kundene når en dro omkring slik, men for det første må en ta i betraktning at 50 år er en lang tid og dessuten var forholdene mindre. Alle kjente alle, i hvert fall kjente alle skomakeren.

Tidene Skifter

I ”gamle dage” var det lite halvsåling, forteller Magnussen. Folk satte under så meget rart sjøl. Det var først da fabrikkene begynte å gå oss i næringen at halvsålen begynte. Nå syr vi aldri nye sko eller støvler. Det blir litt ensformig med denne halvsålingen stadig vekk. Vi skjønner den gamle håndverkeren er litt bitter på maskinene. – Det var aldri noen som trodde det gikk an å sy sko med maskiner, - sier han. Men tiden kom da 18 kroner for et par håndsydde skaftestøvler var for meget og skomakerene måtte finne sig i å legge såler på maskinprodukter. Vi halvsåler en åtte par om dagen, sier han, - han Birger og jeg - En overdriver nok ikke om en sier at 100 000 par skotøi har vært under den gamle mesters dyktige hender, i løpet av et halvt århundre, om det nå har vært flekking, såling eller bare litt søm. Prøv å regne ut hvor mange plugger han har slått i, hvor mange bekatråder han har tvunnet og brukt, og brukt godt. Aldri har noen kommet til Magnussen fordi såla løsnet før den var slitt ut. Han har tilpasset sig godt Magnussen, han er en skøier, en mann med humør. Aldri så du ham tverr eller gretten. Alltid tilfreds. Han rir stormene av smilende som han hilser solen. For noen år siden brakk gamlingen lårhalsen. Lå lenge på sykehuset og måtte gå med krykker i flere måneder. Men han kom sig over det og, seig som de gamle granene i hans hjembygd, er han. Nå ser du han rask og rørig, hver dag den første ”på butikken”.

I Nordstrands Blad for 13. september 1941 finner vi en artikkel med overskriften ”Hotellgutt – dykker – kontrollør ved gamle Tivoli etc: C.A. Johannessen forteller fra et begivenhetsrikt liv”. C.A. Johannessen fylte 75 år sen 11. september, vi besøkte ham for å høre om han ikke hadde noe å berette. Johannessen tar imot med et lunt smil og vi skjønner straks at humøret er i orden. De har vel oplevet meget De, Johannessen i løpet av Deres 75 år – både i og utenfor Sognet som kunde interessere leserne? Å ja, det blir jo en del, men det er ikke alt man kan huske.

På Hammers pensjonat

Men noe fester sig vel? Jada, - og vi lar Johannessen fortelle: Jeg har nå bodd i Sognet siden 1897 – altså 44 år. Begynte som hotellgutt på Hammers pensjonat, det var visst det året Amundsen kom fra Sydpolen. Husker spesielt at Knut Hamsun bodde der den tiden. I Aker kommune har jeg arbeidet over 25 år – sluttet i 1928 – som dykker da hovedledningen fra Nøklevann skulde legges og ellers som rørlegger, minerer, skytebas osv. På Nordstrand stasjon var jeg bud i 13 år – også under forrige verdenskrig. Da var det masse arbeide natt og dag med melkjøring til folk som hamstret mel. Kona mi spurte mig en gang om jeg ikke hadde noe mel med hjem selv: ”Jo, du kan få det du kan børste av klærne mine, svarte jeg”. På Fjellklang og Blomsterseter var det mye moro den tiden. Blomsterseter som var en stor låve ved den nuværende tennisbanen, var bygget spesielt til forsamlingslokale, dans og lignende. Det blev naturligvis en del slagsmål av og til. Jeg fikk da jobb som vaktmann hver søndag fra klokken 5 til 12 med den svimlende betaling av 1,50. Det blev ikke mye for timen, og jeg måtte selv slåss litt for å skille halstarrige personer. Jeg var også kontrollør på Tivoli og har ellers aldri vært arbeidsledig.

Visergutt for alle

Men nå har De vel trukket Dem tilbake fra arbeidet? Sier vi. Nei da, men jeg fikk en sykdom for 1,5 år siden som gjør at jeg må ta det litt med ro. Men jeg er min egen herre – er visergutt for alle og det er jeg fornøid med. Noen spennende oplevelser har De kanskje hatt? Ja, jeg holdt på å brenne inne da det gamle Nordstrand Landhandleri brente. Holdt på med redningsarbeide og skulde hente en eggkurv i et rum, da taket raste ned foran mig. Greide såvidt å komme mig ut. Jeg blev gift 1. april 1900, men det var ingen aprilsnarr, for det har jeg aldri angret på siden. Har fem barn hvorav 4 er gift. De har vel tenkt å leve 75 år til, De Johannessen? Å nei, smiler han, men jeg er fornøid hvis jeg får beholde mitt gode humør og kan gå og rusle og se på damene, - de erter mig forresten med det, slutter den ungdommelige 75-åring.

Kilder

• Pedersen, Gunnar: B.3: Aktuell historie III : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2009. 150 s. Utg. Frie fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-5-8. S. 88: En skomaker og en altmuligmann.

Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 428 den 15.11.2007. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen. Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.