Kjeldearkiv:Et barndomsminne fra krigen 1940-1945 i Vigmostad
| Et barndomsminne fra krigen 1940-1945 i Vigmostad | |
|---|---|
| Kjeldeinformasjon | |
| Type: | Personlig minne |
| Navn: | Bjarne Aukland |
| Født: | 18. august 1935 |
| Tema: | Barndomsminner |
| Sted: | Solvang i Vigmostad |
| Tidsrom: | 1942-43 |
| Nedtegnet: | 2009 |
| Nedtegnet av: | Torbjørn Tryland |
| Transkribert av: | Magnus Aukland |
| Viktig: | Denne artikkelen kan kun endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Et barndomsminne fra krigen 1940-1945 i Vigmostad beretter et barndomsminne av Bjarne Aukland (f.1935) fra årene 1942-43, som bare var 7-8 år da tyskerne inntok hjemme til familien. Bjarne ble intervjuet om dette i forbindelse med utgivelsen Krigsminner fra Vigmostad 1940-45, og her forteller Bjarne om hvordan det var å ha tyskere boende i barndomshjemmet.
Et barndomsminne fra krigen
... Jeg var nokså engstelig og redd for det som foregikk omkring skolen vår på Vigmostad.
Tyskerne drev anleggsarbeid, lagde skyttergraver på skoleplassen, bygde brakker, garasjer og hestestaller. Ofte kom det store kolonner med militære kjøretøyer på "daleveien". Og tyskerne hadde ofte øvelser og manøvre. Da husker jeg de sprang rundt omkring husveggene på Solvang, gjemte seg i uthuset og skjøt med løsammunisjon (trepropper). De lagde også en skytebane på et jorde like ved siden av huset vårt. Standplassen var like ved huset, og skivene ble plassert inne under heia i Støggedalen.
På grunn av at jeg var utrygg og mørkeredd, ble det til at jeg lå inne på soverommet til foreldrene mine om nettene. Soverommet deres var like over bestestua der de tyske offiserene bodde. Det var lytt mellom rommene, og ofte var det fyllebråk og festing til langt på natt.
For foreldrene mine, som var organiserte avholdsfolk, måtte det være en påkjenning å være vitne til så mye alkoholfobruk i eget hus.
Mor og far låste alltid døra til soverommet om nettene. De to eldre brødrene mine sov inne på et lite soverom som vi kalte "kottet". Der var det ikke lås i døra.
Ei natt etter at det hadde vært mye bråk nede, hørte vi at en tysker kom støyende opp trappa. Det klirret i glass og foreldrene mine skjønte nok at de ble «innbudt» til å være med på festen. Det ble banket på døra, og det ble ropt på tysk at døra måtte åpnes. Da døra ikke ble åpnet, ble tonen skarpere. Tyskeren ropte og skreik og røsket i dørhåndtaket. Så hørte vi at han satte fra seg flasker og glass og vaklet ned trappa. Da fikk far åpnet døra og kom seg inn på kottet for å hente mine to brødre. Alle fem var derfor samlet på mine foreldres soverom da tyskeren kom opp trappa igjen.
Nå hadde han hentet skytevåpen og truet med å skyte opp låsen. Vi hørte han telte ned, og vi var forberedt på at døra ville bli skutt opp. Vi guttene fikk beskjed om å holde oss lengst mulig vekk fra døra, mens mor og far stilte seg på hver sin side av døra med dyner klar til å kaste seg over inntrengeren. Det var en skremmende opplevelse å vente på at skuddet skulle komme.
Etter en stund hørtes det ut som om han mistet eller kastet våpenet med ned trappa. Hvor lenge han stod og bannet og svor etter dette, kan jeg ikke huske, men det virket uendelig lenge.
Inne på soverommet hos oss ble det nok snakket om hva som kunne gjøres for å hente hjelp.
Senere gikk det rykter om at mor og far hadde firt seg ned fra soverommet i et laken, men dette stemmer ikke. Om de hadde lykkes med det, ville de nok ikke ha latt oss tre guttene være igjen der. Men eldstebroren min, som da var omkring 14 år, mente at han kunne komme seg ned fra vinduet og hente hjelp. Det ble likevel ikke nødvendig, for omsider hadde intrengeren snublet seg ned trappa og inn i stua. Der fikk han tydeligvis et anfall av delirium. Han lagde uhyggelige lyder nesten som et dyr. Vi hadde hørt det før, og de voksne snakket om at han fikk "dilla" når han drakk.
Romkameraten, den andre offiseren som vi ikke hørte noe til mens trusselen forgikk, fikk nå et nærmeste hysterisk latteranfall. Han syntes tydeligvis at det hele var en festlig affære. Etter hvert ble det stille, og det var tydelig at begge hadde sovnet. Jeg tror ikke det ble noe søvn på oss den natta.
Da faren min gikk først ned trappa om morgenen, stod døra til tyskernes rom åpen. Begge lå og sov, og på bordet lå en demontert pistol. Trolig hadde det vært en feil på våpenet, og det var vel grunnen til at låsen ikke ble skutt opp. Da gikk far til den tyske kommandanten og klaget over hendelsen. Tyskerne hadde streng disiplin ovenfor sine egne, og det ble reagert ganske raskt. De to «leieboerne» ble fra nå av plassert oppe i forlegningen på skolen.
Så gikk det en tid – om det var uker eller måneder – husker jeg ikke, men bestestua ble stående tom i en periode. Da hørte vi et rabalder utenfor huset. Det dundret på inngangsdøra, og ble ropt på tysk at døren måtte åpnes. Foreldrene mine skjønte nok hvem som ko, og at utkastelsen skulle hevnes.
Etter en del røsking og sparking i døra, der ytterdøra bar spør etter besøket i lang tid etterpå, så ble det stille. Vi hadde samlet oss alle fem inne på et loft som hadde vindu nordover mot skolen. Der hadde vi oversikt over veien inn til huset vårt. Fra vinduet så vi offiseren dra oppover mot skolen. Far skyndte seg ned og løp opp til bestefars hus. Der bodde onkel Sigurd (Christensen), og han ble med far til Solvang og opp på loftet. Onkel Sigurd var ung og uredd, og jeg husker at det kjentes trygt og godt at han var der sammen med oss.
Etter en stund kom offiseren tilbake. Denne gangen hadde han med seg to menige soldater med geværer. Disse to soldatene ble plassert ved de to inngangene til huset. Selv gikk han bortover mot hovedveien og begynte å skyte med en pistol. Trolig var dette bare skremmeskudd i lufta, for vi så ikke noen merker etter kulene etterpå. Men kulehylsene ble tatt med som bevis da faren min enda engang måtte klage på episoden.
I lunden innenfor Solvang hadde tante Sigrid (tante til mor) bygd ei hytte som hun brukte som feriehus. Denne hytta hadde tyskerne rekviret som bolig for anleggsarbeidere som arbeidet i et entreprenørfirma sog som tok oppdrag for tyskerne. At en av karene der hadde vært ute på "nattefriing," ble nok løsningen på hele affæren utenfor Solvang.
Fra vinduet så vi at han kom gående på vei til hytta. Tyskeren ble opptatt av ham, og vi så at den unge arbeidskaren fikk pistolen i ryggen og ble kommandert bort til hytta. I ettertid skjønte vi at karene i hytta hadde fått roet ned tyskeren, og etter en stund forlot også vaktene postene sine ved inngangsdørene. Igjen ble det klaget til den tyske kommandanten. Denne gangen ble det tatt grundig affære. Senere hørte vi at tyskeren, ved navn Leizter, var blitt sendt til Østfronten. Vi hørte aldri noe mer fra han.
Som et litt morsomt apropos, husker jeg faren min etter denne episoden fikk smeden på Tryland (John Smed), til å lage en "sikkerhetslås" til gangdøra. Den bestod av to jernbøyler på hver side av døra. I disse ble det lagt ei tykk eikeplanke tvers over. Dette ble i en periode brukt om nettene. Beslaget stod der lenge etter krigen som et minne om utrygge tider på fredelige Vigmostad.
På kort tid hadde vi opplevd hendinger som i alle fall i et barnesinn satte sine spor. Hadde jeg ikke vært mørkeredd før, så ble det ikke bedre nå. Jeg ble redd og engstelig for det meste. Dette skulle komme til å plage meg i flere år fremover.
Jeg følte det som en lettelse da tyskerne etter disse episodene plasserte to norske jenter i bestestua. Disse jentene jobbet for tyskerne i leiren. Jeg husker at jeg synes jentene var veldig hyggelig og snille. Jeg fikk til og med drops av dem av og til. Men jeg hadde nok et inntrykk av at foreldrene syntes det var verre å ha disse jentene i huset enn tyskerne, selv om de ikke hadde våpen.
Tyskerne anla en vei inn til Hestestallene i Kyrehagen. Der under heia sprengte de bort en fjellknaus for å anlegge en kanonstilling. Herfra hadde de siktelinje helt ut til Bjørkeneset. Ulempen var at vårt hus på Solvang lå for nær denne siktelinjen.
En dag kom det et brev i posten med krav om at huset måtte fraflyttes og fjernes innen en forholdsvis kort frist. Foreldrene mine ble selvsagt fortvilet, og selv om vi som var yngst ble spart for de verste bekymringene, preget det nok hele familien.
Etter forhandlinger med de tyske myndighetene ble resultatet av huset skule få stå, men alt omkring måtte fjernes. Flaggstangen var det eneste som stod igjen.
Den 7. mai 1945 ble flagget pakket fram fra loftet. Far hade gebursdag denne dagen, og siden alle visste at frigjøringen var like rundt hjørnet, ble flagget heist.
Kilde
- Tryland, Torbjørn; Haugen, Johnny: Krigsminner fra Vigmostad 1940-45, utg. Stiftelsen Arkivet 2009, ss. 50-54. Digital versjon på Nettbiblioteket