Tyskertøser

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

«Tyskertøser» eller «tyskerjenter» var nedsettende navn som ble brukt om norske kvinner som hadde hatt kjærlighetsforhold til tyske soldater under andre verdenskrig. De ble av mange oppfatta som kollaboratører. I en del tilfeller var det riktig, men i svært mange tilfeller dreide det seg ikke om direkte samarbeid med fienden, men om kjærlighet til en enkelt soldat. Fra offisielt hold var parolen at man ikke skulle fraternisere med fienden, og det å innlede kjærlighetsforhold ble sett på som en graverende form for fraternisering ettersom det gjorde oppholdet i Norge mer attraktivt for soldatene.

Etter krigen ble mange av kvinnene etterforska og utsatt for både private hevnaksjoner og offentlige tiltak. Kvinner som fantes i et tysk register over kvinner smitta med kjønnssykdom ble utsatt for internering blant annet på Hovedøya, og flere tyskere bisto etter frigjøringa politiet med å utpeke kvinner som hadde vært sammen med tyske soldater. Andre ble innhenta av rykter fra hjembygda og sendt i interneringsleir.

Hvem var kvinnene?

Det finnes ikke noen fullstendig oversikt, men arkivene fra interneringsleiren på Hovedøya avslører en del. Det var ingen overvekt av medlemmer av Nasjonal Samling eller nazisympatisører. Over halvparten var mellom 15 og 24 år gamle, og nær tre fjerdeler av under 30 år gamle. At de befant seg i denne aldersgruppa er ikke urimelig, da de fleste tyske soldater også befant seg der. Hoveddelen av kvinnene kom fra fattige kår, var fra landsbygda og hadde lite skolegang.

Totalt var det trolig mellom 50 000 og 100 000 kvinner som hadde forhold til tyske soldater under krigen; tall opp til 120 000 er også nevnt. De fleste av disse forholdene var kortvarige og ikke nødvendigvis seksuelle; mellom 30 000 og 50 000 antas å ha hatt litt mer seriøse forhold som kunne resultert i barn. Sommeren 1945 var det tysk brudgom ved hvert syvende bryllup i Norge; dette var trolig først og fremst i forhold hvor det hadde blitt født barn. Det ble født mellom 8000 og 10 000 barn med norsk mor og tysk far i løpet av krigsårene og i månedene etter frigjøringa.

Den geografiske spredninga er ujevn, med tyngepunkt på Vestlandet (unntatt Sogn og Fjordane) og i Trøndelag og Nord-Norge. Dette henger sammen med at det var flere tyske soldater i disse landsdelene enn på Østlandet og Sørlandet. Man ser at det ble født flere barn med norsk mor og tysk far i områder hvor det var militærforlegninger over tid.

Tyske holdninger

Den tyske hæren, Wehrmacht, oppmuntra ikke til forhold mellom soldater og norske kvinner. En av årsakene til dette var at mange allerede var gift i hjemlandet, og løy om dette overfor norske kvinner. Mindre enn en måned etter angrepet på Norge kom en tysk ekteskapsforordning som forbød tyske soldater å gifte seg med utenlandske kvinner så lenge krigen varte. Etter at okkupasjonen av Norge var gjennomført sommeren 1940 ble dette endra gjennom en førerordre, slik at soldatene kunne gifte seg med personer av «germansk rase» i Norge, Sverige, Danmark og Nederland. Samiske kvinner kunne de ikke gifte seg med. I 1942 kom en innstramming som igjen forbød ekteskap med utenlandske kvinner, et resultat av at krigen førte til et kvinneoverskudd i Tyskland.

Lebensborn

Utdypende artikkel: Lebensborn

Lebensborn e.V. (tysk: «livskilde») fullt offisielt navn: Lebensborn eingetragener Verein, var en velferdsorganisasjon for ugifte mødre som hadde barn med medlemmer av SS, da disse allerede hadde gjennomgått en granskning av familiebakgrunn.

Den ble grunnlagt av Heinrich Himmler i 1935 for å understøtte barnerikeligheten i SS og ha omsorg for «rase- og arvebiologisk verdifulle» mødre og barn. Lebensborn drev blant annet fødehjem hvor omkring 11 000 barn kom til verden. Det var meningen at barna skulle komme i varig tysk pleie eller adopsjon.

I Norge ble organisasjonen etablert i 1941 etter at den øverste sjefen for tysk politi og SS i Norge, Wilhelm Rediess i mars samme år fikk inn rapporter om at et stort antall norske kvinner var blitt gravide med tyske soldater.

Private represalier

London-regjeringa hadde et mål om å holde en isfront mot tyskerne og deres norske samarbeidspartnere. Toralv Øksnevad leste opp en svært tydelig fordømmelse av kjærlighetsforhold til tyskere i radio i mai 1941, før radioapparatene ble beslaglagt. Det var derfor godt kjent i Norge at man i London oppfatta forhold til tyskere som en form for kollaborasjon.

I Danmark, der man forøvrig også bruker ordet tyskertøser, ble det registrert represalier mot kvinner allerede i september 1940, da noen ble skamklipt etter å ha gått ut med tyske soldater. Skamklipping forekom i svært stor grad i Frankrike, der kvinnene fikk tilnavnet «les tondues», «de snauklipte». Det finnes også eksempler på skamklipping i Norge, riktignok av mindre omfang enn i Frankrike. En av de som protesterte kraftig mot slik behandling var lege Johan Scharffenberg. Han mente at det lå tre faktorer til grunn for behandlinga kvinnene fikk: nasjonalfølelse, sjalusi og kjønnsmoral. Det nasjonale, kravet om isfront mot okkupasjonsmakta, var altså bare én av faktorene. Sjalusien kan i en del tilfeller ha vært på et personlig plan, men handler trolig mest om «våre kvinner», det vil så et mannssjåvinistisk ønske om å kontrollere hvem kvinner kunne være sammen med. Kjønnsmoralen var i 1940-åra også ubalansert; menn kunne ha forhold og sidesprang, mens kvinner skulle være kyske. En ting som tyder på at Scharffenberg hadde rett i analysen er at det oppsto liknende reaksjoner mot kvinner som hadde forhold til allierte soldater etter frigjøring.

Skamklipping og annen ydmykelse ramma en del, men det store flertallet ble først og fremst ramma av utfrysing fra samfunnet. Mange opplevde å bli trakassert i årevis. For de som hadde fått barn med tyske soldater var det ekstra tungt å oppleve at barna ble omtalt som «tyskerunger» og utsatt for mobbing og utfrysing.

Internering

En del av kvinnene hadde blitt navngitt i den illegale pressen, og mange var kjent i bygdesamfunnene de var fra som «tyskertøser». Det nevnte arkivet over kvinner med kjønnssykdommer ble også brukt til å spore opp kvinner som hadde hatt slike forhold. Fra mai til vinteren 1945 ble mellom 3000 og 5000 kvinner internert. Dette tilsier at mellom 3 og 10 prosent av kvinnene som hadde hatt slike forhold ble internert.

Hjemmelen lå i en provisorisk anordning fra 1943 for tiltak mot kjønnssykdommer, og internering skjedde etter administrative vedtak uten rettslig prøving og uten rett til advokatbistand. Som en ekstrabegrunnelse ble også behovet for vern mot represalier brukt. Politiet og helserådene hadde ansvaret for å innbringe kvinnene, men også Milorg deltok selv om det egentlig lå utafor deres mandat. Gjennomsnittlig var de internert i to måneder, men noen måtte vente opptil seks måneder før de ble løslatt. Det var omkring 40 kvinneleire i 1945, hvorav Statens interneringsleir for kvinner, Hovedøya var den største med rundt 1100 kvinner. Omkring en tredjedel av dem hadde hatt en kjønnssykdom; altså falt egentlig to tredjedeler utafor rammene av den provisoriske anordninga. Norge og Danmark skal være de eneste landene der kvinnene ble internert. Leiren på Hovedøya var ikke bare den største, men den som ble holdt åpen lengst. Den ble nedlagt etter at sosialminister Sven Oftedal besøkte den våren 1946, og fikk klare assosiasjoner til konsentrasjonsleiren han selv hadde sittet i under krigen.

Det å ha hatt et forhold til en tysk soldat var ikke i seg selv nok til å reise tiltale for landssvik, men kvinnene ble avhørt for å finne ut om det kunne være andre ting som gjorde det mulig. Der man fant slikt, for eksempel angiveri eller NS-medlemskap, ble kvinna overført til Bredtveit fengsel.

Deportasjon

For kvinner som hadde gifta seg med en tysk soldat kom en annen reaksjon fra myndighetene. Dette gjaldt omkring 3000 norske kvinner, som gjennom sitt ekteskap ble tyske statsborgere. Etter statsborgerloven av 1924 forble de norske borgere så lenge de bodde i Norge, men ved en provisorisk anordning fra august 1945, vedtatt av Stortinget i 1946, mista de sitt norske statsborgerskap, og som tyske borgere ble de utvist fra Norge til Tyskland. Jusprofessor Johs. Andenæs var en av de som protesterte mot dette. Han påpekte blant annet at de 28 norske mennene som hadde gifta seg med ei tysk kvinne i løpet av krigen ikke ble deportert.

Allerede i 1950 innså politikerne at deporteringa hadde vært et overgrep. Statsborgerloven ble endra, slik at kvinner gift med en utlending kunne beholde sitt statsborgerskap også om hun bodde utenlands. Det lå inne i forarbeidene til loven at dette skulle medføre at kvinnene som i 1945/1946 var fratatt statsborgerskapet kunne få det tilbake. For de som hadde gifta seg med tyskere under krigen ble det et forbehold; de måtte flytte hjem til Norge først, mens andre kvinner kunne få tilsendt norsk pass etter skriftlig henvendelse. Muligheten for å få tilbake statsborgerskapet skulle gjelde fram til 1955. Dessverre var ikke denne betstemmelsen godt nok kjent, og flere kvinner skal ha reist til Norge for så å oppleve å blir sendt ut igjen av politi og lensmenn som ikke kjente deres rettigheter. Kvinner som da søkte fra sitt nye hjemland fikk avslag.

For de som havna i Øst-Tyskland (DDR) ble forholdene ekstra komplisert. De ble nemlig også fratatt sine tyske statsborgerskap, og kunne bare få midlertidig pass for å reise til Norge ved dødsfall i familien. Først etter ti års tid fikk de øst-tysk statsborgerskap. Så sent som i 1988 ble deres skjebne tatt opp av NRK i to programmer, noe som førte til at Stortinget nok en gang endra loven. Dermed kunne norske kvinner som hadde bosatt seg i Øst-Tyskland få tilbake sitt norske statsborgerskap dersom de flytta hit til landet fra og med mai 1989. På det tidspunktet kunne de ikke krysse grensa fra Øst-Tyskland, så bestemmelsen var ikke til noen nytte for dem før etter at Berlinmuren falt - og da opphørte også problemet med øst-tyske myndigheter.

Enkepensjon

Ei kvinne som blir enke etter en mann som hadde krigspensjon får pensjonen videreført, forutsatt at hun ikke ble dømt for landssvik. I realiteten har dette blitt håndheva slik at det er gitt avslag også om saken ble henlagt, noe som var tilfelle for mange som ble etterforska på grunn av forhold til tyske soldater.

Offisiell unnskyldning

I forbindelse med et seminar om kjønn og menneskerettigheter gjennom 70 år i statsministerboligen i Parkveien 45 i okktober 2018, ba statsminister Erna Solberg på vegne av regjeringen om unnskyld for måten norske myndigheter behandlet jenter og kvinner som hadde en relasjon til tyske soldater under andre verdenskrig.

Litteratur