Kjeldearkiv:Horgen i Nedre Eiker (Eikerminne 1949)

Gamlestua på Horgen.

Foto: Ukjent fotograf

Horgen i Nedre Eiker er en artikkel av Viggo Brekke som ble trykt i Eikerminne 1949 på side 6-11. Artikkelen tar for seg gården Horgens historie i korte trekk tilbake til 1300-tallet og nevner flere av beboerne på Søndre Horgen på 1700- og 1800-tallet.

Horgen i Nedre Eiker

av Viggo Brekke

s.7

Sidebygningen på gården.

Foto: Ukjent fotograf

Det går en gammel kongsvei inn gjennom landet fra Drammen til Kongsberg. Halvveis følger den vassdraget, og i gammel tid da strøket var skogkledt, kunne man klarere enn nå se at det var er dalføre man drog igjennom. Oppe i liene lå der små bruk og store gårder, og nede i dalbu en skummet elva i stryk og fosser, eller den gled bedagelig og verdig som en liten flod. Således stilnet den i strømmen helt fra Stegla til Temte i Eikerbygda, og den bar lenge navnet Sandsfjorden på denne strekningen. En gammel gård har 1igget og speilet seg i vannflaten. Det er Horgen nesten på grenseskillet mellom det nåværende Nedre og Øvre Eiker. Fra storveien som nå går dypt under gården, merker man seg ikke noe særlig, og mengder av turister suser daglig forbi her uten å ha tanke for de mørke husene som ligger oppe på bakken. Vi er også bare tilfeldige turister, men er stanset av den vakre utsikten. Vi klatrer opp bakken og står med ett inne på tunet på en eiendommelig, gammel gård. En rad av tømmerbrune hus ligger her. Tunet er langstrakt som en gate nesten, men lunt innrammet av svære trær og av hus. I bakken på sørsida av gården står yngre epletrær i sirlige rekker. Utsynet her oppe fra er rett og slett strålende. Fra storveiens trafikk lyder bare en dov dur opp mot gården, som et fjernt akkompagnement fra moderne tid til den melodien som synger imot en for hvert steg. Stirrer vi gjennom de grønne rutene i gammel-stua, ser vi landskapet forvridd og underlig, men fra kjøkkenglasset i nystua fanger blikket inn horisonten fra Jonsknuten og Skrim til Holtefjella, Ryggkollen. I den sparsomme litteratur om Eikerbygdene finner vi ikke meget å lese om gården Horgens historie. «Den Røde Bok» gir oss bekref -

s.8

Den gamle asken på gårdstunet.

Foto: Ukjent fotograf

telse på navnets stavemåte og viser at for vel 500 år siden slet det allerede folk med onnene her, og regnet seg ikke for å være de første på tuften. Kanskje var på den tid erindringen ennå levende om at her hadde det i hedensk tid vært en horg, et offersted. Imidlertid kan også «horg» bety «bakkekam» eller «haug». Og da man ikke har opplagte beviser for at her har vært tempelplass, må man nøye seg med å fastslå at det muligens kan ha vært et slikt. Fra 1887 har vi en beskrivelse over Eiker, forfattet av «En Bonde». Det er Nils Paulsen Bergskaug, og beskrivelsen bærer titelen «Fra gamle Dager og indtil nu». Her berettes at gården har vært bebodd av en katolsk prest i tiden 1393 til 1417. Han het Halvardr Thordsson og var sønn av Thord Horgen. Han skjenket en part av sin gård til Haugs kirke for sin «Faders og Moders Sjeel».
Gammelstua her på Horgen er en meget interessant bygning. Med sin størrelse og vel beregnede plasering røper den at den som reiste huset, hadde både midler og sans for skjønnhet. Vi vet nøyaktig hvor gammelt huset er —, etter kildene er det fra 1780-1790; den østre vegg skal være panelt i 1804. Tidens tann begynner å gnage på laft og sviller, og det er ikke lett

s.9

Gravsteinen over Morten Borgesøn, Truls Mortensen og Morten Trulsen

Foto: Ukjent fotograf

vedlikeholde et slikt museumsbygg som dette virkelig er. Men da vi ikke har mange slike minnesmerker over gammel tids kultur, burde man snarest mulig sørge for en eller annen form for bevaring av dette huset. Det er tømret i to fulle høyder, med en innebygd svalgang mot nord. Den breie inngangsdøra er delt tvers over i to. I svære kjøkkenet er der en diger skorstein og blant annet en skapseng. Den nåværende eier bruker huset til forskjellig slags håndverk, slikt som forefaller på en gård: snekring, skomakerarbeide o.s.v. Men her er en mengde verdifullt gammelt inventar, skap, kister, messingstaker og mangeslags verktøy fra en av de tidligere eiere som var en ualminnelig, dyktig håndverker, Horgen, og det var vel sjelden å se 5å fine geværer med enkle midler. Ved veggen står en gammel gravstein som opprinnelig stod på Haug kirkegård den gang da Horgen i geistlig henseende sorterte under Haug i det samlede, ene Eiker. Den eldste navngitte person her er Morten Borgesøn, født på Skalpe 1699 og død på Horgen 1740. Så følger i rekkefølge Truls Mortensen født 1726, død 1797 og Morten Trulsen født 1755, død 1815. Folketellingen av 1801 forteller om to husstander på Horgen, og her nevnes den ovennevnte Morten Trulsen. Han er gift med

s.10

Baksiden av greftesteinen, med innskriften Anno 1769. TMSH (Truls Mortenssøn Horgen)

Foto: Ukjent fotograf

Margrethe Pedersdatter som er født 1763. De har 5 barn, nemlig Mari (13 år), Marthe (11 år), Anne (9 år), Peder (5 år) og Truls (3 år). Det blir Peder Mortensen som blir stamfaren til den videre slekt. Han er født 1796 og døde 1872. Han bie gift med Kirsti Borgersdatter Spirstøen, født 1796, død 1881. Av deres 7 barn ble eldstegutten Morten Pedersen neste husbond på Horgen. Han var den ovenfor nevnte bonde og håndverker, født 1829, død 1920. Han har satt mange spor etter seg i gårdens utstyr og bebyggelse. Han var imidlertid ikke gift, og det ble hans søster Anne som ble mor til neste generasjon. Anne Pedersdatter var født 1831 og døde 1922. Hun ble gift med Peder Stryken på Stryken gard. Av deres 4 barn overtok Kristen, født 1867, husbondsretten på Horgen. Kristen Stryken Horgen var gift med Sofie, f. Narverud. Men dette ekteskap var barnløst, og gården fikk rå ny en husbond fra Stryken, nemlig Kristens brorsønn, Harald. Han er sønn av Peder Stryken og født i 1905 og gift med Anna f. Bergan fra Rollag. De har to barn, Astri

s.11

og Per. Vesle-Per som er født 15/5 1945 er altså det nyeste toppskudd på det gamle stamtreet her på Horgen. Med muntre, blå øyne står han og skatter opp mot toppen av det store asketreet som ble plantet av en av hans forfedre. Sorgløst leker han mellom de mange brune husene, men det er likevel som han lytter til et eiendommelig sus i lauvet.. Det er sang fra gamle tider. Det er ikke så underlig. For det har lekt en liten Per her for et par mannsaldre siden som gjennom et langt liv satte noter og harmoni til den tonen. Det var komponisten Per Steenberg som var sønn av tanten til Vesle-Pers bestefar.