Kjeldearkiv:Ingen mennesker - bare is (Skedsmo)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Artikkelen er fra Thor Sørheim: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg. Skedsmo 1976. Den er tilrettelagt for Skedsmos lokalhistoriewiki i 2014.

Kart over Nord-Europa for ca. 9500 år siden.

For 20 000 år siden lå isen tjukk over hele Nord-Europa. Vi er inne i den tida som kalles Den siste istida. I løpet av mange tusen år hadde isen smeltet og kommet tilbake igjen flere ganger på grunn av klimaet som skiftet. I Norge har vi få spor etter liv som går lenger tilbake enn til siste istid, så vi kan regne vår historie begynner med den.

En gang i løpet av denne perioden ble det så varmt at isen begynte å smelte omtrent der hvor Berlin ligger i dag. Temperaturen fortsatte å stige, og den store isbreen trakk seg langsom nordover. I løpet av 10.000 år flyttet brekanten seg helt til våre kanter.

Isen trakk seg ikke tilbake i en jevn bevegelse. Enkelte steder ble den liggende rolig i mange hundre år, og det var akkurat det som skjedde i vår kommune. En grein av den store innlandsisen lå svært lenge ved Berger, hvor det er et stort sandtak i dag. Samtidig lå kanten av Romeriksbreen ved Asak og på østsiden av Glomma, midtveis mellom Fetsund og Sørumsand.

Vi skal nå se litt nærmere på hvorfor det er sandtak akkurat der hvor brekanten lå stille så lenge, slik som ved Berger, nevnt ovenfor, og på Asakmoen.

Da isen smeltet til vann, dannet det seg store elver under den. På overgangen mellom is og fast land befant det seg et ti meter tjukt lag av grus og sand. Dette «grautlaget» rant elvene gjennom, og grus og sand ble trukket med av strømmen. Når elvene nådde brekanten, fosset de ut av isbreen så spruten stod, og grusen fulgte med.

Kart over Skedsmo for ca. 9500 år siden.

Nå må vi huske at den store isbreen som var 3000 meter tjukk, hadde trykket landområdene ned. Derfor fulgte havet etter breen når denne smeltet. Elvene som fosset ut ved Berger, rant altså rett ut i havet som dekket hele området sør for breen, bortsett fra de høyeste kollene. Vardåsen, Ramstadslottet og Bjønnåsen lå som skjærgårdsøyer midt i Romeriksfjorden!

Grus og sand ble ført ut i havet. Der sank det ned til bunnen. Den tunge grusen sank først, og derfor ble det store grushauger rundt kanten av breen. Disse grusavleiringene ble liggende tilbake da isen smeltet, og det er disse haugene som i dag blir benyttet som sandtak. Vi kaller grusryggene morener eller raer, og vi kan finne slike flere steder på Romerike. Isen rykket tilbake trinnvis, og vi snakker i dag om Berger-trinnet, Jessheim-trinnet, Hauerseter-trinnet, Dal-trinnet og Minnesund-trinnet. Her har breelvene lagt fra seg ekstra mye sand. Den har kommet til nytte helt til våre dager, og det er fremdeles mye igjen. Den fine sanda ble ført lenger ut i havet før den sank. Den spredte seg i vifteform, og det dannet seg store sandbanker på havbunnen. Disse vifteformede flatene som skrånte ned fra brekanten, kaller vi deltaer. Da havet trakk seg tilbake, ble de liggende igjen som store sandmoer. Disse finner vi mange av på Romerike. Oslo lufthavn på Gardermoen ligger på et slikt gammelt elvedelta.

Leira ble ført lengst ut. Den finner vi også spor etter på Romerike, noe vi snart skal høre mer om. I overgangen mellom sand og leire oppstod det sprekker i jorda. Grunnvannet fikk fri veg til overflaten. I dag finner vi mange kilder på disse stedene.

Issmeltingen for ti tusen år siden var kolossal. Elvene førte med seg utrolige mengder av sand og grus. Det hopet seg opp sand der hvor elvene rant. Disse sanddyngene kaller vi elvesenger. Vi kan faktisk si at elvene bygde opp en tjukk grusbunn under isen. Da isen smeltet, lå disse tilbake som høye åser. Mellom åsene kunne det ligge is, som ble dekket av sand, slik at den ikke smeltet så fort. Disse gropene ble ofte fylt med vann, slik at det dannet seg sjøer. Andre groper, som ble dannet av store isblokker, kunne bli liggende tomme, og vi kan finne slike tomme «grytehull» flere steder.

Fotografi fra Geoparken i Skedsmo kommune. Skuringsstripene viser hvordan stein og grus i bunnen av breen fungerte som en slipestein.

Et landskap med sjøer og åser, slik vi kan se på Romerike, er altså formet av isbreen som dekket landet for ti tusen år siden. Et typisk eksempel på et slikt landskap er området rundt Hersjøen like nord for Jessheim.

Geoparken nordøst for Skedsmokorset ligger i ytterkanten av sandtaket ved Berger, ved den gamle Trondheimsveien. Her får man en oversikt over geologien og utviklingen på Romerike og i Berger-området spesielt. Store mengder sandavsetninger er fjernet i området, slik at man har fått fram grunnfjellet. Det vises tydelig hvordan istidene har slipt og formet fjellet, og utviklingen forklares gjennom karter og tegninger. Det finnes også en egen samling av steiner og blokker med skilt som angir hvor de opprinnelig er kommet fra. Isen har i mange tilfeller brakt med seg stein over mange ti-talls mil. Skuringsstriper i fjellet viser hvordan stein og grus i bunnen av isbreen fungerte som en kjempemessig slipemaskin. Retningen på stripene viser hvilken vei isen har beveget seg.

Kilder og litteratur

  • Andersen, Bjørn G.: Istider i Norge. Oslo 2000.
  • Kommuneatlas for Skedsmo 1995.
  • Rosendahl, Halvor: «Den eldste historia, fjell og jord, i Skedsmo». I Haavelmo, Halvor: Skedsmo. Bygdens historie. III. Oslo 1952-1954, s. 1020-1026.


0231 Skedsmo komm.png Artiklene er basert på Thor Sørheims hefte Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg fra 1976 og den digitale versjonen fra 2006 med tittelen Skedsmos historie - ti tusen år i korte glimt. De som ønsker å foreta endringer i artiklene, kan sende disse til nilvaag(krøllalfa)skedsmo.kommune.no. Artiklene fra Sørheims hefte finner du på denne sida.