Kjeldearkiv:Krigsbarn på Ekeberg

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Krigsbarn på Ekeberg

Unni-Lise Jonsmoen vokste opp under krigen og bodde da like i nærheten av Ballsletta. I boken ”Krigsbarn på Ekeberg” har hun beskrevet litt av det hun opplevet på denne tiden, jeg synes dette er god lokalhistorie. Teksten er gjengitt med forfatterens tillatelse.

Under krigen hadde vi kaniner. Far hadde snekret bur med nettingdør og netting i gulvet. Kaninene var tenkt som middagsmat. Hannen var stor og hadde blågrå pels, Blåmann het han. Blid var han bare når han fikk nyplukket løvetann, da skrapte han på nettingdøra med forlabbene for å få mer.Vi hadde også en hunnkanin, den var hvit og fikk mange unger. Far og mor var ingen eksperter på kaninavl, det ble et lurveleven hver gang far skulle ha Blåmann over til hunnkaninen. Far var alltid for sein til å lukke nettingdøra til hannen etter parringa. Blåmann var yr og greide ofte å stikke av. Far bante og sprang etter rømlingen med fiskehåven sin, for å fange den i nettingposen. Mor leste tykke romaner ved kjøkkenbordet, og glemte å stelle i bura. Kaninmor ble plutselig sjuk og døde fra sju bittesmå unger. I en kort periode fikk mor flere barn å ta seg av. Hun samlet alle sju kaninungene i en gammel filthatt etter far. Så skrudde hun på svak varme i stekeovnen, og kaninungene hoppet ut og inn av stekeovnsdøra, som stod på vidt gap hele tiden. Hun tok de ulne ungene opp etter tur, og foret dem med lunken, utblandet mjølk, som hun hadde i en liten gummiballong. Ungene var søte, men jeg fikk ikke lov til å leke med dem, da ville de dø, sa far. Jeg var litt redd dem av andre grunner også, især når de snuste på de bare tærne mine, for jeg visste at de hadde like lange fortenner som et ekorn. Far var trøtt om morgenen, han stod tidlig opp for å gå til jobben i Gamlebyen. Dessverre husket han ikke alltid på de nye ungene i huset, og kom til å tråkke ihjel et par stykker. Det gikk ikke så bra med de andre ungene heller. Kanskje det var mjølkeblandingen som ikke var riktig. Eller kanskje mistet mor tålmodigheten etter hvert, det ble mye rusk og små kaninkuler på kjøkkengulvet. Men noen vokste opp og ble flyttet ut i kaninburene, men ingen greide å slakte og spise dem.

"Den sorte dame"

Leif skremte alle ungene i kvartalet med å sette ut et rykte om «Den sorte dame», som hadde kommet til byen. Han fortalte at hun var på jakt etter alle barn, og at hun hadde lange, røde negler som klør, og var kledd i svart. Vi var vettskremte alle sammen, til og med Jon ble usikker. Jeg måtte ha følge for å gå på do, og turde nesten ikke å gå i den halvmørke trappeoppgangen. En ettermiddag fyrte mor opp i bryggepanna i husets felles vaske- og baderom. Jeg skulle bades først. Jeg likte ikke det grå murrommet med det hvite lange badekaret med løveføtter. Mor fylte badekaret med altfor varmt vann, og hun vasket håret mitt med krisesåpe som lugget.Mor måtte en tur opp i leiligheten vår, jeg ville ikke være alene, men hun skulle bare være borte et øyeblikk, som hun sa til trøst. Bare et lite øyeblikk! Straks hun var gått, begynte det å skrape på døra. En hes stemme sa at det var «Den sorte dame» som ville ta meg. Dørklinken gikk sakte ned og døra åpnet seg nok til at en svart hanskehånd gjorde klorebevegelser i dørsprekken. Jeg hylte, hånda forsvant, og mor fanget Jon som den sorte damen i kjellertrappa. Om nettene var det ofte flyalarm. Alle i huset måtte kle seg fort og løpe ned i kjellerrommet som hadde sandsekker foran vinduene. Mor måtte skynde på meg for jeg var så trøtt, men Jon var enda trøttere. Han og jeg kjedet oss i kjellerrommet, en gang snek vi oss ut av tilfluktsrommet og inn på rulla i stedet. Vi moret oss med å sveive på tøyrulla som bråkte noe forferdelig.

Hentet av Gestapo

I naborommet ble de voksne urolige. Så langt mitraljøseangrep hadde de ikke hørt før. Aanerud begynte å se etter Jon, men vi var borte begge to. De voksne løp rundt i kjellerbodene på leting etter oss og fant oss på rulla med mitraljøseangrepet vårt i full sving. Morgenen etter stod det en stor jernsplint i dørkanten til oppgangen i huset vårt. Før jeg ble født jobbet mor som stenograf i tysk hos Siemens, et mektig tysk firma med internasjonale forgreininger, som kjent. Der hadde hun en jødisk kvinnelig kollega som hun ofte var sammen med, også etter at mor hadde sluttet i jobben sin. En stund etter krigsutbruddet fikk jødinnen et tips om at hun burde flykte til Sverige. Hun spurte mor om hun kunne oppbevare en koffert for henne. Forloveden hennes kom med kofferten en sen kveld, og mor gjemte den på loftet. Grytidlig neste dag skulle jødinnen flykte til Sverige. Men for sent, i løpet av natta kom Gestapo og hentet henne, siden har ingen sett henne. Mors reaksjon var voldsom da hun fikk vite hvordan det hadde gått med jødinnen. Det lille kjøkkenet vårt ble liksom fylt av smerte. Jeg satt på verktøykassa og tegnet, og registrerte hvordan mor gråt i fortvilelse over venninnen. Etter dette ble jeg engstelig for det meste, enda far lovte at ingen fikk krumme et hår på mitt hode. En formiddag ble Victoria terrasse bombet. Sirenene ulte og mitraljøsene pepret og smalt. Alle som var heime i huset var oppskaket og lurte på hvordan det hadde gått i byen. Ved femtiden om ettermiddagen kom far ruslende som vanlig med veska under armen hjem fra jobb. Han hadde gått langs Ekebergåsen og himmelen over ham var rødfarget av brannen i Oslo. Det gikk mange år før jeg turde tenne en fyrstikk. Bestefar Ernst kom fra byen Leipzig i Tyskland som nittenåring. Han hadde kommet med en nymotens linjermaskin til Halvorsen og Larsen, et stort firma i Oslo. Han ble i Norge, han ville ikke ut i den første verdenskrigen for Tyskland.

Fersk torsk

Hver morgen og i all slags vær gikk far gjennom Ekebergskogen ned til Gamlebyen, hvor verkstedet til Norges statsbaner lå. Etter arbeidstid tok han Simensbråt-trikken hjem. Av og til ble han forsinket. Grunnen til det var at han gav bort trikkepengene til en eller annen uteligger som han syntes synd på. Uteliggerne overnattet ofte i Ekebergskogen, og far tok gjerne en prat med dem når han gikk til arbeidet sitt. De lå inntullet i gamle aviser og bølgepapp for å holde kulda ute. Far ble ofte tobakksløs før han nådde jobben. Mor ble engstelig hvis han kom fem minutter over middagstid. Hun var redd tyskerne skulle ta ham i en av sine mange kontroller. Far kunne se noe spesiell ut, der han kom ruslende med veska under armen, og skyggelua godt trukket ned i panna. En ettermiddag, etter arbeidstid, skulle alle på verkstedet feire en av arbeidskameratene, som skulle gå av med pensjon. Utpå kvelden kom han smørblid tilbake etter festen, og i hånda bar han en stor fersk torsk. Den hadde han kjøpt av en lærling på jobben, som hadde fisket den på havna til Norges statsbaner. Det var vanskelig å skaffe mat i krigstiden. Vi klagde aldri på det mor tryllet fram av skrinn kost, men en gang nektet far å spise. Mor hadde fått kjøpt blåskjell, og hadde lært hvordan hun skulle lage lapskaus av dem. Hun hadde kokt blåskjellene sammen med oppskårne poteter. Det smakte ikke godt, og den skjelvende gule massen ble dumpet i søppelkassa ved porten. Far likte å fiske. Om vinteren hendte det ofte sent på lørdagsnatta at far tok med seg pilkeutstyr og reinskinnsposen sin og overnattet på isen ute ved Ulvøya. Tidlig søndag morgen i grålysningen lå han og pilket sild og pir. Han syntes det var fint å ligge i den varme soveposen og se på stjernene på nattehimmelen. Men han likte ikke tyskernes lyskastere som søkte ut i natten på jakt etter sabotører. Båthavnen lå like ved.

Feber

Seint søndag formiddag kom han hjem igjen med fiskeveska full av glinsende halvfrossen fersk fisk. Det smakte. Men når vi en sjelden gang hadde kjøttkaker til middag, gledet jeg meg hele dagen. Rasjonen var to kjøttkaker til hver, men det hendte far fikk tre for han var størst. Jeg prøvde å forlenge gleden. Først spiste jeg opp potetene sammen med sausen, for så bare å kose meg med kjøttkakene alene. Dette forsto ikke mor og la på flere poteter - til min store ergrelse. Magemålet satte jo sine begrensninger. Av og til la mor enda en potet på tallerkenen min når hun så at jeg manglet det, da ble det enda lengre til jeg kunne gå løs på kjøttkakene. At hun ikke forstod det? En gang jeg lå syk kom Kakkan med et andeegg til meg. Det var dobbelt så stort som et hønseegg. Mor kokte det til meg, sjøl om jeg hadde feber smakte det himmelsk godt med salt på. Kakkan var den beste i verden. Om kvelden steg feberen, jeg begynte å fantasere om taklampa som var full av egg. Da syntes far det ble nifst, og ringte til doktor Muri.

Frontkjemper

I de første årene av krigen var jeg aldri redd, jeg var for liten til det. Når tyskerne hadde øvelser mellom husene våre, var mor sint. Hun kunne ikke tåle at de snek seg rundt med stålhjelm på hodet og gevær i hendene. Under en øvelse var jeg på soveværelset alene, og vinduet stod oppe. Under vinduet fikk jeg se en soldat med hjelmen gjemt under kvister og granbar. Jeg tok blendingslista til gardina og dunket han i hodet. Mannen under hjelmen kikket opp, han var ung og smilte til meg. Men da han pekte på meg med børsepipa, dukket jeg under vindusposten. Familien Olsen flyttet, etter dem flyttet det inn en frontkjemper med tysk kone. Han var ung og snobbete. Hissig var han også, og spankulerte rundt i uniform og tilhørende ridestøvler. På jakkearmen hadde han nazimerket i rødt og gult. Kona hadde fletter oppå hodet, og et engstelig blikk når vi møtte henne i gangen. Frontkjemperen ville innynde seg hos naboene i huset, og begynte med mor. Det var ikke lurt av han. Han la ut om hvor fornøyd vi kunne være over at tyskerne hadde kommet til Norge. Da fikk han høre mors mening, som var stikk motsatt. Han ble rasende og lovte å ta knekken på henne. Frontkjemperen hadde fuktige selskaper, og gikk berserk hver gang. Da pleide han å strene over gangen til oss og dundre løs på utgangsdøra vår, mens han skjelte ut mor. Da var det helt stille i huset, de andre naboene turde ikke å gå på do engang. En natt skrek han utenfor døra vår at han skulle melde mor til gestapo. Mor kunne ikke dy seg, men gløttet på døra og nærmest glefset tilbake på tysk. Da raste han inn til seg sjøl, hev ut gjestene sine og ringte til gestapo. Gestapo kom og tok ham, ikke mor. Far prøvde å roe meg når naboen ble voldsom, men jeg var livende redd frontkjemperen og fulle folk, sjøl om gestapo ikke tok mor denne gangen. Naboen fortsatte å bo i leiligheten, men da kona hans rømte, og krigen tok en annen vending, stakk han av. Kanskje han var redd mor skulle komme med brødkniven når freden kom?



Kilder

  • Pedersen, Gunnar: B.4: Aktuell historie IV : Nordstrand og Østensjø - før og nå. 2011. 163 s. Utg. Dreyers Forlag. ISBN 978-82-8265-025-0. S. 44: Krigsbarn på Ekeberg.


Lavendel.JPG Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 264 den 15.08.2004. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.