Kjeldearkiv:Norgesbrev fra Trygve H. Wegge til Carl G.O. Hansen 1945-08-31
Norgesbrev fra Trygve H. Wegge til Carl G.O. Hansen 1945-08-31
| Norgesbrev fra Trygve H. Wegge til Carl G.O. Hansen 1945-08-31 | |
|---|---|
| |
| Informasjon om brevet | |
| Dato: | 1945-08-31 |
| Sted: | Oslo |
| Fra: | Trygve H. Wegge |
| Til: | Carl G.O. Hansen |
| Nr. i samling: | 2608 |
| Samling: | P0543, Carl G. O. Hansen papers |
| Oppbevaringssted: | NAHA |
| Transkribert av: | Nasjonalbiblioteket via Transkribus |
| Viktig: | Denne artikkelen kan være låst, og kan da bare endres av administratorer. Dersom endringer trengs, vennligst ta dette opp på artikkelens samtaleside eller med en administrator. |
Vinderen, Oslo den 31te August 1945
Privat
Min kjære gamle venn Carl!
Jeg ble saa glad da jeg talte med Hauke og Conrad, som fortalte
at du levet i besste velgaaende og var still going strong som re-
daktør, derimot bedrøvet det mig at høre at din kone var død for
ikke lenge siden. Hvor jeg husker dere to paa turen gjennem Canada
hvor du var urolig naar du ikke akkurat var like i nærheten av
hende, og hun i lige maade. O hvor jeg husker hennes tror Adolf
Edsten, med det markerte ansikt, som jeg fremdeles har foran mig.
Billedene fra vor tur gjennem Canada har jeg innrammet og de henger
i trappeopgangen min, saa jeg kan se paa dere alle hver dag, paa det
tatt ved Lake Louise staar du og jeg paa hver vor fløi.
Jeg hadde en lengere konference med Hauke paa hans hotel, jeg
inviterte ham hjem til mig til middag, men han hadde ikke tid, han
hadde jo saa mange opdrag, saa jeg kan godt forstaa det.
Derimot skal jeg si jeg ble glad, da Erling Hvoslef forleden dag
telefonerte til mig og sa at Conrad var i banken (Creditbanken)og
gjerne vilde hilse paa mig. Jeg var ikke sen om at treffe ham og
det ble et gledelig gjensyn for oss begge. Han er den samme stø
og troverdige gut, ja gut er han jo ikke lenger, da han fortalte
at han fyller 50 aar snart, jeg skjønner ikke hvor aarene er blitt
av, han er jo blitt nesten like saa gammel som oss, jeg for min
part fylte 65 forleden dag. Jeg tok ham med mig hjem, men først
vilde jeg vise ham Oslo's nye attraksjon: "Vigelandsanlegget paa
Frogner", et mylder av monumenter i sten og bronce, en veldig
inngangsportal i smiejern med groteske figurer, og paa toppen
Monolit'en som V. arbeidet paa i 20 aar, og V. døde netop da den
var fullført. Conrad har sikkert fortalt dig hvad han syntes om
det hele. Saa ble han med mig hjem og min kone fik ogsaa hilse
paa ham. Da han var i Oslo i 1931 var hun bortreist. Jeg viste
ham ogsaa endel fotografier fra vor ferd gjennem Canada, og
vi pratet i mange timer, han forsøkte sig med norsken, men det
gikk tregt. Erling Hvoslef kom op til mig efter middagen, til
kaffe og kaker og et lite glas likør, og Conrad hadde med sig et
par pakker american cigarettes, som særlig smakte min kone, han
er jo selv saa nøktern. Han saa riktig godt ut, bred og solid i
sin uniform, og bor pent, paa samme sted som N B.Thvedt bodde i
mange aar, før han døde. Paa veien hjem viste jeg ham resterne
av det hotel Parkheimen ved Slotsparken, hvor du i sin tid bodde
noen dager, det ble helt rasert av engelske eller amerikanske
bomber nytaarsdag iaar. De hadde tenkt at ramme selve Victoria
Terrasse, hvor tyskerne regjerte, men traff desværre isteden en
sporvogn full av passasjerer, som alle (ca 60) omkom i grufull
død, og alle som bodde i Parkheimen,vesentlig tyske piker, ble
drept. Desuten faldt 5-6 bomber i selve parken, like ved slottet.
Ja vi har gjennemlevet en forferdelig tid, hele 5 aar,
har denne krigen stjaalet fra vor dyrebare levetid, og de aarene
faar vi ikke igjen. Men gudskjelov vi har da overlevet det og
nyder nu friheten i fulle drag, men desværre der er megen uro
had og bitterhet, og retsopgjøret med Quisling og hans parti-
medlemmer er i full gang. Men hovedsaken er at der ikke ble borger
krig, hvad man fryktet, ei heller ble det invasjon, hvad ogsaa
vilde blitt en ulykke. Vi nyder at slippe blendingen, som var en
konstant plage. Jeg maatte en gang punge ut med hele 100 kroner
i mulkt, fordi min datter i et øiebliks forglemmelse ikke hadde
blendet paa kjøkkenet en eftermiddag. Jeg forsøkte at prutte,
og tilbød mig sogar at sitte paa vand og brød i 3 dager, men nei,
det eneste de kunde gaa med paa var betaling i avdrag a Kr 25, men
jeg foretrak at betale alt paa en gang og bli ferdig med det.
I sporvognene sat folk i grønlig lysskjær, som spøkelser, og paa gaten
var det saa mørkt at jeg en gang gik mot en stolpe og hadde nær slaat
ut fortennene mine. Følgen var at man sjelden gikk ut i mørket, ial-
fald ikke vi elders, ungdommen venner sig til alt.
Min søn Gunnar, som nu er 30 aar, drog avgaarde i hemmelighet
den 20de Februar 1941, hans kone ringte da og fortalte at G hadde for-
svunnet. Han hadde da en stilling i prispolitiet, men følte vist at
jorden brendte under føttene paa ham, da han arbeidet "underjordisk".
Vi fikk et par aar efter høre at han var kommet over til England
hvor han gikk paa et officerskursus, nyhetn kom over Sverige, men
først en maaned efter frigjøringen fikk vi brev fra ham, fra Finmarken
og da fikk vi vite at han hadde vært i Canada 1 aars tid, paa Island
1 aars tid, og i Finmark 8 maaneder, altsaa tilsammen 4½ aar. Endelig
fikk han permission i juli iaar,og kom over Stockholm, hvor han traff
sin kone som hadde en stilling der, og kom til Oslo noen dage efter
og jeg skal si det ble gledelig gjensyn, især paa moren da naturligvis
Han er løitnant i Varanger Bataljon, men sier han nu kommer hjem for
godt, og hvad han derefter skal ta sig til er uvisst. Disse stakkars
soldatene, som har gjort krigstjeneste i saa mange er jo kommet helt
ut av ordinært arbeide og duer ikke til noe foreløbig.
Min datter Helene, derimot, er i fullt arbeide i Norges Røde
kors, hun var jo ved det amerikanske generalkonsulat i 3 aar før
krigen. Hun har under krigen gaaet op med liv og sjel i arbeidet med
korrespondance mellem krigsfanger og dispersed families, og har en
ledende stilling nu. Hun er 26 aar, men fremdeles ugift, skjønt hun
har en 2-3 som er ivrige beilere. Hun har ogsaa gjort adskillig
underjordisk arbeide, en av vennene har sittet 3 aar som fange i Tysk
land, en rømte til Sverige,og no 3 har gaaet som engraa katt her
hjemme, og jeg tror han kommer til at dra avsted med henne.
Jeg for min part har ikke hatt noe at gjøre siden krigen brøt
ut, derfor maatte jeg ogsaa gi opp mit kontor i byen, men har god
plass herhjemme, skjønt vi har maattet ta inn en familie paa 3 som
har 2 værelser i 2den etasje. Jeg er helt avhengig av høreapparat
men det maa jeg spare paa, da der maa batteri til, og det er avhen-
gig av import fra Danmark, som bare sender smaa kvanta av og til.
Jeg maa saaledes rasjonere mine samtaler, og har ikke hatt anled-
ning til at høre alt som ble sagt av nyheter fra London under krigen
desuten har folk som regel bare hvisket. Alt det som er kommet for
en dag efter frigjøringen er helt nytt for mig.
Jeg har imidlertid ikke ligget paa latsiden under krigen, jeg
har 3 leiegaarder i Oslo, med 33 leieboere, desuten har jeg min store
villa med have, og har altid hatt noe at gjøre, og i de mørke vinter
kvelder har jeg lest, engelsk og fransk især, for at holde sprogene
ved like. Ifjor vinter satte jeg mig til at skrive mine livserindrin
ger, det blev 40 teteskrevne foliosider, og da jeg viste dem til
min ven Universitetsbibliotekaren, vilde han gjerne ha en kopi til
Universitetsbibliotekets haandskriftsamling.
Jeg hørte av Hauke at vor gamle ven O.P.B. fremdeles lever,
jeg vil sandelig sende ham noen ord, derimot har jeg hørt at Aske-
land er død. Vær saa snild og skriv til mig snarest, og fortel om
forholdene i Mpls og om vore venner der.
Min kone, som strever med huset, uten fast hushjelp, ber mig
hilse.
Dingamle venn Trygve W.
Skannede brev
Klikk på bildene for å se det i større versjon. Last eventuelt ned til egen maskin for å åpne i bildeprogram, slik at det er lettere å forstørre eller forminske eller bruke andre hjelpemidler i korrekturarbeidet.
